Fengselsinspektør Ole Johan Sivertsen varslet om økonomisk mislighold i Oslo fengsel. I 2008, etter en rekke negative hendelser stevnet han staten v/Justisdepartementet. Sivertsen krevde erstatning for gjengjeldelse etter varsling. I Oslo tingrett gikk det som det nærmest alltid gjør i varslingssaker. Med påstanden om at fengselsinspektørens varslingsinnhold ikke var alvorlig nok til å karakteriseres som varsling, ble arbeidsgiver frikjent for enhver gjengjeldelse.
Loven sier derimot at gyldigheten av innholdet i et varsel, ikke er varslerens ansvar å avdekke. Varsleren skal bare være i aktsom god tro om at noe alvorlig kritikkverdig har funnet sted, eller muligens vil komme til å finne sted. Det er altså kun arbeidsgiver som har ansvaret for å avdekke gyldigheten av innholdet i varselet. Det er også logisk, ettersom det kun er arbeidsgiver som kan innhente alle opplysninger om et varslingsforhold. Tingretten dømte Sivertsen til å dekke egne og motpartens saksomkostninger.
Sivertsen anket naturlig nok til Borgarting lagmannsrett. De tre fagdommerne Fredrik Charlo Borchsenius, Einar Høgetveit og Helge Monstad, i tillegg til to såkalte arbeidslivskyndige legdommere, slaktet imidlertid varsleren enda verre enn hva tingretten gjorde. Det er også et ganske vanlig utfall i varslingssaker som tas for retten. Hvis varsleren ikke har tatt hintet etter julingen i tingretten, så skal de særlig økonomisk få svi en god del ekstra i lagmannsretten. Foruten å være en advarsel til andre er statsmaktens behandling gjennom lagmannsretten, en siste og grundig komplementær gjengjeldelse til varsleren.
Saken
I mars 2007 varslet fengselsinspektør Sivertsen skriftlig sin nærmeste leder, fengselsdirektøren, om det han oppfattet som alvorlige kritikkverdige forhold i fengselet.
Retten valgte å liste opp hvert enkelt punkt som Sivertsen hadde varslet om. Det gjorde de for å ta stilling til om punktene hver for seg fremstod som forsvarlig å legge frem i varselet. Med denne fremgangsmåten avslører fagdommerne at de ikke engang har giddet å sette seg inn i de enkleste forhold rundt varslerregelverket. Forsvarlighetskravet omhandler hvorvidt varsleren retter sitt varsel og dets innhold, til riktig sted. Dersom et sensitivt og potensielt svært virksomhetsskadelig varsel uten videre formidles til media, må det foreligge en temmelig god begrunnelse for handlingen for at den skal fremstå som forsvarlig. Men det å gå til nærmeste leder med forhold man oppfatter som alvorlig kritikkverdig, er uansett forsvarlig. Det spiller ingen rolle om varselet bare skulle bestå av løse rykter, eller være fullstendig misforstått. Med andre ord er rettens forsvarlighetsbehandling av selve varslingsinnholdet en ytterst kritikkverdig og inkompetent prosess, slik den utartet seg.
I tillegg ser man at under de punktene hvor retten ikke kan forsvare arbeidsgiver, skriver de bare; «Lagmannsretten tar ikke stilling til om det faktisk forelå kritikkverdige forhold, men finner at det var forsvarlig av A (fengselsinspektør Sivertsen) å varsle.». I de tilfellene retten mener et punkt i Sivertsens varsling ikke medfører riktighet, går de inn i punktet og drøfter det for så å ende opp med at Sivertsen varslet uforsvarlig. Det leseren her særlig bør undre seg over, er hvordan denne retten konkluderer med uforsvarlig varsling på punkter de tar stilling til, mens de på punktene de ikke tar stilling til ender opp med forsvarlig varsling? Det betyr at retten drøfter de punktene hvor varsleren kan kritiseres, mens de lar være å drøfte punktene hvor arbeidsgiver kan kritiseres. Oppstillingen er utvilsomt etablert i den hensikt å sverte varsleren, og samtidig fortie de beviselige kritikkverdige forholdene som kom frem i varslingen. Det varslerfiendtlige formålet med dette understrekes av at sakens kjerne egentlig er hvorvidt Sivertsen ble utsatt for gjengjeldelser etter varslingen, og ikke om alle forhold i varslingen medførte riktighet.
Under følger de fleste av Sivertsens varslingsforhold;
Første punkt
Dette gjaldt ulovlig lønnstillegg til en fengselsbetjent. Han fikk bruke 100 % av arbeidstiden sin på fagforeningsarbeid, selv om taket var maksimalt 50 %. Dessuten fikk betjenten tillegg som ellers bare ble tilkjent når man jobbet med ordinært fengselsarbeid. Allerede i innledningen legger dommerne inn frifinnende retoriske knep, for arbeidsgiver. De skriver uten noen forklaring; «..men han ble av praktiske grunner frikjøpt 100 %.» Det at noe av «praktiske grunner» gjennomføres til tross for hva lover og regler sier, er fortsatt ulovlig. Og av og til kan det å bryte regelverket med «praktiske grunner» som motiv, forårsake alvorlige hendelser. Særlig finner man denne type utfordringer innen HMS-regelverket. Fordi betjenten kun jobbet med fagforeningsarbeid i perioden, fikk han også urettmessig lønnstillegg. Selv om det ikke er et veldig alvorlig lovstridig forhold, var det klart riktig av inspektøren å ta det opp med direktøren. Det var dessuten direktøren og ikke inspektøren, som enkelt kunne endre denne fordyrende feilpraksisen i en offentlig virksomhet.
Dommernes vurdering av punktet ble altså; «Lagmannsretten tar ikke stilling til om det var hjemmel for tillegg til C (fengselsbetjenten) også for de siste 50 %, men finner at det var forsvarlig av A (Sivertsen) å varsle om forholdet. Med andre ord var det selvsagt ikke hjemmel for at betjenten skulle ha tillegg, men det ville ikke disse dommerne ha svart på hvitt.
Andre punkt
Ulovlig bakvakttillegg på 1000 kr/mnd til driftssjef og sikkerhetssjef, som for driftssjefen har pågått over flere år. Det var ikke drøftet med fagforeningene eller protokollført. I tillegg var det så få utrykninger at grunnlaget for avtalen var tvilsomt. Departementet har lagt til grunn at det må være et visst volum for at en slik ordning skal godtas. Dommernes konklusjon; «Lagmannsretten legger vekt på at staten som arbeidsgiver har bevisbyrden for hvorvidt varslingen har vært forsvarlig, og lagmannsretten finner at det var forsvarlig av A å varsle om dette forholdet.» Retten unnlater igjen å si noe som helst om bakvakttillegget var ulovlig eller kritikkverdig. Men selvsagt var også det kritikkverdig, fordi tillegget var innvilget uten avklaringer i tråd med prosedyrene, og trolig uten å oppfylle vilkårene.
Tredje punkt
Ulovlig bruk av tjenestebil av driftssjefen, som følge av manglende innrapportering av bruk til skattemyndighetene. Først etter Sivertsens varsling ble ulovligheten innrapportert og korrigert. Det er ganske sannsynlig at Sivertsens varsling om dette punktet neppe ble godt mottatt av driftssjefen. Ettersom retten ikke skriver ett ord om det, er det ganske åpenbart at driftssjefen med punktet ble påført en solid tilleggsbeskatning. Alt retten skriver om det er; «Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om D hadde et behov for tjenestebil eller om bruken skulle vært innrapportert. ().. lagmannsretten finner at det var forsvarlig av A å varsle om dette forholdet.»
For disse tre første punktene er altså rettens konklusjon at varslingen var forsvarlig, til tross for at de ikke tar stilling til innholdet.
Fjerde punkt
Ulovlig bruk av tjenestebil til assisterende fengselsleder, da det ikke ble rapportert til skattemyndighetene før i ettertid. I tillegg regelbrudd ettersom anskaffelsen og behovet verken er dokumentert eller drøftet med fagforeningene. Dommerne skriver at bilen var leaset og kostnadene ble dekket innenfor budsjettet, som også ble drøftet med de ansatte. Videre at den senere innrapporteringen til skattemyndighetene ikke medførte tilleggsbeskatning for fengselslederen. Som følge av dette fant de under tvil at varselet om forholdet var forsvarlig.
Så vidt jeg kan se er dette det eneste punktet retten drøftet, og likevel kom frem til at varslingen var forsvarlig. Men det var under tvil, hvilket synes å være innledningen til den videre svertingen av varsleren. Ellers vet alle som får presentert budsjetter, at mange forhold og detaljer drukner eller blir usynlige i budsjettoversikter. Så det at et budsjett drøftes med de ansatte er overhodet ikke ensbetydende med at de har lest, forstått og akseptert eksistensen av leasingavtalen og fengselslederens private bruk av bilen. Men for denne arbeidsgivervennlige retten, er det altså det.
Femte punkt
Uregelmessigheter rundt lønnsutbetalinger til F og G, som begge har nære familierelasjoner til assisterende fengselsleder. Assisterende fengselsleder var likevel den som attesterte timeføringen til disse to. Rettens konklusjon; «Lagmannsretten tar ikke stilling til om det faktisk forelå kritikkverdige forhold, men finner at det var forsvarlig av A å varsle.» Selvfølgelig er dette et varslingsforhold. Det er åpenbart at assisterende fengselsleder ikke burde attestere arbeidstimene til sine slektninger. Både fordi det åpner for rett/urettmessig mistanke og for faktisk misbruk. At retten overhodet ikke bemerker slike ting når de under andre punkter så tydelig bemerker de minste forhold som taler mot varsleren, sier alt.
Sjette punkt
Etter en ENØK-kampanje vant Oslo Kretsfengsel en gavesjekk. Den brukte driftssjefen på seg og sin kone på et seminar på Island. Dommernes konklusjon; «Lagmannsretten tar ikke nærmere stilling til forholdet, men finner at det var forsvarlig av A å varsle.»
Det er ganske opplagt at det er et alvorlig misbruk, at ansatte bruker virksomhetstilhørende verdier på seg selv og sine. Det er i mange tilfelle en ren oppsigelsesgrunn. Med andre ord, igjen et klart varslingsforhold som retten unnlater å konkretisere.
Syvende punkt
Driftssjefen skal ved hjelp av en rekvisisjon fra fengselet ha gått til innkjøp av en snøfreser til seg selv og til en fengselsleder, for privat bruk. Snøfreserne skal ha blitt fraktet med tjenestebil. Dommerne skriver; «Forklaringene i ankeforhandlingen ga ikke støtte for at dette var tilfelle. Lagmannsretten forstår det slik at A i lagmannsretten frafalt anførselen om at dette var et kritikkverdig forhold. Lagmannsretten ser det slik at A relativt enkelt kunne bragt faktum på det rene uten å varsle. Kravet om forsvarlig varsling gjelder også når man går videre med opplysninger fra andre. Lagmannsretten finner at det ikke var forsvarlig av A å varsle om dette.»
En slik vurdering er oppsiktsvekkende inkompetent. Det er ikke varslerens oppgave å selv avklare fakta før varsling, og særlig ikke om slike sensitive forhold. Ellers er det underlig hvordan retten skriver at; «Forklaringene i ankeforhandlingen ga ikke støtte for at dette var tilfelle.» En slik måte å ordlegge seg på viser med all tydelighet at varslerens mistanke/anklage ikke ble motbevist. I tillegg er det urimelig å bruke mot varsleren at han frafalt anførselen om at dette var et kritikkverdig forhold. Når arbeidsgiver konsekvent ikke undersøker og avklarer forholdet, blir det ofte ganske umulig for varsleren å bevise et forhold som kritikkverdig. Og igjen må det understrekes at det ikke er varsleren som har ansvaret for å finne sannheten, men arbeidsgiver. Noe retten ser helt bort fra i sitt nitidige forsvar av varslerens motpart. Til slutt er det selvsagt at ansatte lojalt må varsle ved mistanke om at noe slikt kan ha skjedd. Om det etter en undersøkelse viser seg å ikke stemme, vil varselet likevel kun vært mellom varsleren og i dette tilfelle direktøren. En slik fremgangsmåte med slikt innhold er selvsagt ikke uforsvarlig varsling!
Åttende punkt
Driftssjefen skal på vegne av fengselet ha mottatt en pengepremie på 170 000 kroner fra strømleverandøren Fjordkraft. Pengene skal ha gått med til svømmebasseng hos driftssjefen og hos assisterende fengselsleder. Dommernes konklusjon er lik konklusjonen fra punktet over. Igjen er også min argumentasjon nøyaktig den samme, bare at dette forholdet står frem som enda mer kritikkverdig. Og med det en enda større grunn for Sivertsen til å varsle. Om det ble brukt 170 000 av virksomhetens midler på private svømmebasseng eller annet, er i seg selv et meget alvorlig og straffbart forhold. Det er således uforståelig at tingretten avfeide varslingens innhold som så lite alvorlig, at det ikke kunne karakteriseres som varsling.
Det er ellers forunderlig at samtlige fem dommere har stått bak denne særdeles lovstridige og klart varslerfiendtlige dommen. Ikke engang arbeidstakersidens legdommer har reagert!? Og med det har man enda et eksempel og bevis for at det i varslingssaker har liten betydning om saken håndteres av èn eller fem dommere. Konsensusen er voldsomt og uforståelig sterk, selv rundt de mest uærlige og inkompetente vurderinger.
Fengselsinspektørens varslinger til fengselsdirektøren fant sted 5. mars 2007 muntlig, og deretter skriftlig 9 mars 2007. Samme dag ble direktøren informert om at fengselsbetjenten (som mottok det ulovlige lønnstillegget i sitt fagforeningsarbeid) ville fremsette mobbeanklager mot den varslende fengselsinspektøren. Det var ikke betjenten selv, men hans samboende personalkonsulent i fengselet, som kom med budskapet til direktøren. Angivelig kontaktet direktøren fengselsbetjenten første gang, fem dager senere for en redegjørelse. Men selv om direktøren flere ganger etter dette maste på betjenten for å få klagen konkretisert, kom det ingenting. Betjenten oppga skrivesperre som årsak til at anklagene ikke kom.
Mens dette pågikk, var det 30. mai 2007 et seminar på Hankø. Her skal direktøren som følge av varslingen ha kommet med alvorlige beskyldninger mot Sivertsen. Fengselsinspektøren opplevde dette som svært vanskelig og det som førte til at han tok ett års permisjon fra sommeren 2007 til sommeren 2008. Det gikk over sommeren 2007, og fortsatt uten at betjenten hadde utferdiget noen anklager. Åpenbart fordi direktøren var lei av å vente på anklagene fra betjenten, satte han i gang en «faktaundersøkelse» om saken i september 2007, dvs. nesten 7 måneder etter at betjentens samboer varslet direktøren om at anklagene ville komme. Betjentens manglende iver etter å utarbeide anklagene, direktørens voldsomme iver etter å få dem konkretisert, skyllebøtten direktøren ga varsleren, tiden det tok, det usedvanlige dårlige grunnlaget for en granskning, og det at Sivertsen ikke engang visste noe om noen anklager før mer enn én måned senere, mer enn antyder at direktøren hadde ganske andre motiver enn å finne sannheten om noe. Enda tydeligere understrekes dette av kontrasten mellom den overdrevne faktaundersøkelsen av fengselsbetjentens svevende anklager, og den totale mangelen på faktaundersøkelser av Sivertsens forutgående varsling.
Basert på det beskrevne hendelsesforløpet og de handlinger som ble gjort, er min oppfatning den at direktøren sterkt må ha mislikt Sivertsens varsling. Om det skulle bli kjent at flere ledere i Oslo Fengsel kan ha oppført seg korrupt og klanderverdig, kunne det også medføre en trussel for direktørens egen posisjon. Kan man ha en leder som lar slike ting foregå? Med dette utgangspunktet kan en ytterst motvillig fengselsbetjent ha blitt presset til å fremføre mobbeanklager mot varsleren. Det ville i så fall forklare hvorfor han skulle bruke 7 måneder på å konkretisere dem, og som ikke forelå før 5 dager etter at direktøren startet granskningen av varsleren Sivertsen, som på toppen av det hele var i permisjon. Fremfor en slik meget mer sannsynlig forklaring, bygget retten sin lite troverdige «sannhet» på forklaringene til direktøren, og de vitnene som så seg tjent med å heller ta varsleren.
Det hører også med at fengselsbetjenten i prosessen mot varsleren hadde nektet å delta i konfliktløsende samtaler sammen med Sivertsen og en fengselsprest. En ansatt, som urettmessige har mottatt lønnstillegg som det ble varslet på, og som umiddelbart etter signaliserte til ledelsen at han ville komme med mobbeanklager mot varsleren, bør møtes med noe forbehold. Når vedkommende etter påtrykk likevel ikke konkretiserer anklagene, har den ansattes atferd gått over til å bli klanderverdig, svertende og dessuten lovstridig. Særlig klart blir det når den ansatte i tillegg unnskylder den manglende konkretiseringen med skrivesperre, en sperre som varer i nesten 7 måneder!? Men i stedet for å ta atferden opp med betjenten, rettet direktøren alt skytset mot varsleren. En linje som også rettens dommerpanel fant helt riktig.
Det er lett å se at dommerne i Borgarting lagmannsrett har brukt både tid og krefter på retorikk som for mange, som kanskje ikke er så godt kjent med domstolenes juks og bedrag, visker ut de opplagte gjengjeldelsesforholdene. Egentlig holder det for leseren å spørre hvordan direktøren kunne starte en dyr granskning på det grunnlaget han hadde? Ettersom det er formålsløst å granske anklager som ikke engang er redegjort for, åpner det i enda større grad for at hele hensikten med undersøkelsen var å ramme varsleren. Det var selvfølgelig for at granskerne skulle ha noe å arbeide med, at fengselsbetjenten endelig fikk slutt på sin 7 måneder lange skrivesperre. Enda verre blir det hele når granskernes konklusjon tre måneder senere, likevel ender i full frifinnelse av fengselsinspektør og varsler Ole Johan Sivertsen.
Dommerne i Borgarting lagmannsrett syntes på sin side at det ikke var grunn til å kritisere fengselsledelsen (dvs. direktøren) for at betjenten fikk tid på seg til å konkretisere anklagene. De unnlater selvfølgelig å skrive at det faktisk gikk mange måneder. Med unntak av én dommer, syntes retten i sin storsinnethet at det var grunn til å kritisere at det tok så lang tid før Syvertsen fikk vite om saken. Men ettersom anklagene ikke var konkretisert, og man søkte å få betjenten til å konkretisere dem, var også det likevel greit. Lagdommer Høgetveit hevdet dessuten at arbeidsgiver ikke kunne klandres i det hele tatt, det var jo betjenten som brukte så lang tid. Vurderingene er parodiske i sin urimelighet, og noe man faktisk ville ledd av dersom de for eksempel ble fremført av komikerne Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
Når det varsles på ledelsen, kommer det som oftest og ganske umiddelbart et behov for en rask omorganisering. En omorganisering hvor varslerens stilling plutselig er radert bort fra det nye organisasjonskartet. Det skjedde meg da jeg varslet på Siemens-ledelsen i 2004, og det skjedde meg på nytt da jeg varslet på Frelsesarmeen/Fretexledelsen i 2016. Og selvfølgelig skjedde det også for varsleren Sivertsen. Allerede i mai 2007, få dager før Sivertsen ble skjelt ut av direktøren, forelå første skisse til ny organisering. Selvfølgelig var det også direktøren selv som stod bak.
De parodiske fagdommerne fant det like selvfølgelig bevist at omorganiseringsprosessen ikke hadde noe med varslingen å gjøre. At Sivertsen ikke engang ble informert hadde ingen relevans. Selvfølgelig kunne det vært greit om han ble informert, men han var jo tross alt i permisjon. Så da så.. Men hvis man byttet ut varsleren Sivertsen med en kvinne i svangerskapspermisjon, hvordan ville det sett ut? Min antakelse er at disse dommerne ville blitt rullet i tjære og fjær av kvinnesaksforkjempere, politikere, media og mange andre, for å fremføre en slik lovstridig vurdering. Når det omhandler varslere er det imidlertid en helt annen sak, dessverre. I dag vet vi ellers at Sivertsen etter omorganiseringen gikk fra et ansvar for 165 ansatte og 221 innsatte, til å ha ansvaret over to ansatte og ingen innsatte. Trøsten får være at han mirakuløst nok fikk fortsette å jobbe, hvilket tilhører sjeldenhetene for varslere på dette nivået.
Det forteller ellers mye om de tre fagdommerne og de to såkalte arbeidslivskyndige legdommerne, at de så totalt ignorerer den særskilte oppfølgingen som varsleren skulle hatt. Selv sett opp mot de alminnelige bestemmelsene i arbeidsmiljøloven ble Syvertsen behandlet lovstridig, ettersom han også ble negativt forskjellsbehandlet fra enhver annen ansatt i omorganiseringsprosessen.
Det er meget mer å innvende til disse tre fagdommernes vurderinger. Jeg skal likevel nøye meg med å konstatere at herrene Fredrik Charlo Borchsenius, Einar Høgetveit og Helge Monstad føyer seg inn i den lange rekken av lovkorrupte og uverdige dommere!
God søndag!