En avdelingsdirektør «Grete» var med på et varsel om daværende havnedirektør Anne Sigrid Hamran, og hennes angivelige trakasserende lederstil. Det ble igangsatt en granskning som konkluderte med at havnedirektør Anne Sigrid Hamran hadde utvist en klanderverdig oppførsel, og utilbørlig opptreden. Den omvarslede Hamran fikk deretter tilgang til rapporten fra styreleder Bernt Stilluf Karlsen, som media har beskrevet som Hamrans nære parkamerat. Med dette fikk Hamran viten om hvem som hadde sagt hva om henne. Kort etter fulgte en omorganisering. Grete som hadde varslet om Hamrans lederstil, endte opp som overtallig. Alle andre beholdt jobbene sine.
Tingrettens fagdommer Kristin Eide Gottfredsen, la til grunn at det var fremlagt opplysninger som ga grunn til å tro at det fant sted gjengjeldelser. Hun og den arbeidsgivervalgte legdommeren Niels Selmer Schweigaard (heretter omtalt som «flertallet»), fant det sannsynlig at beslutningen om at varsleren Grete ikke lenger skulle utføre arbeid som avdelingsleder, og i stedet skulle gjøres overtallig, var begrunnet i andre forhold enn varslingen.
Her følger saken delvis basert på tingrettens fremstilling, sakens mediedekning og opplysninger fra annet hold;
I juni 2013 utarbeidet Oslo Havn en mål- og strategiplan med tittel «Havneplan for perioden 2013 – 2030. Som en del av dette forelå det en organisasjonsutviklingsplan hos Oslo Havn, som i april 2014 resulterte i to nye avdelinger; Byutviklingsavdelingen og avdeling for Marked, Kommunikasjon og Miljø. Saksøker «Grete» ble på tidspunktet ansatt som avdelingsdirektør for den sistnevnte avdelingen.
Allerede før sommeren 2015 var det på det rene at Grete og havnedirektør Anne Sigrid Hamran, hadde utviklet et motsetningsforhold, da Grete opplevde Hamran som en trakasserende og ufin leder og hadde gitt uttrykk for det. Gjennom Oslo kommunes varslingskanal ble det 25. juni 2015 varslet anonymt på Hamran, nettopp med anklager om trakassering og utilbørlig atferd mot ansatte. Fagdommerens retorikk rundt det neste som skjer er som følger; «Oslo Havn foretok en evaluering av organisasjonen høsten 2015.(). Parallelt med omorganiseringsarbeidet fikk KPMG i september 2015 i oppdrag å gjennomføre en kartlegging og vurdering av fakta knyttet til påstander om trakassering og utilbørlig adferd rettet mot daværende havnedirektør.»
Men fagdommer Gottfredsen ga her en klart uriktig fremstilling om en viktig detalj, og åpenbart med hensikt. Det var ikke initielt tidsmessig parallell mellom omorganiseringsarbeidet og KPMGs granskningsoppstart, slik hun fremstilte det. Det var nemlig først to –tre uker etter at KPMG hadde startet sin granskning av varslingen mot Hamran, at hun introduserte en omorganiseringsplan som i det alt vesentligste ville ramme Grete, og hennes stilling/posisjon.
Det var først i et ledermøte 8. oktober 2015, at havnedirektøren la frem sin plan om at Markedsavdelingen til Grete skulle legges innunder Trafikkavdelingen. Dette til tross for at Markedsavdelingen var nesten nyetablert. Markedsavdelingen utgjorde dessuten to av Gretes fire fagområder. Fagdommer Kristin Eide Gottfredsen fremstilte innlemmelsen av disse avdelingene under Trafikkavdelingen, som en sammenslåing av Marked og Trafikk. Men det å bli underlagt og det å slå sammen, signaliserer to ganske forskjellige ting. Det er ganske sikkert derfor dommeren valgte ordet «sammenslåing» og ikke «underordning» om overtakelsen.
Dommer Gottfredsen skrev videre; «Da den nye organisasjonen var til evaluering høsten 2015,..()». Og igjen er det bare å stoppe opp og reagere på både faktabeskrivelsen og retorikken. Gottfredsen gikk ikke inn på hvorfor evalueringen skulle komme fra den omvarslede Hamran, og akkurat på dette tidspunktet. Det var for øvrig ikke snakk om noen ny organisasjon slik dommeren påstod, men at Oslo Havn i forbindelse med utvikling av virksomheten, etablerte avdelingen Marked bare halvannet år tidligere. En avdeling som Hamran plutselig ønsket oppløst på bakgrunn av et arbeid/strategiplan fra Oslo Havns organisasjonsutvalg fra så langt tilbake i tid som 2003. Denne strategiplanen skal ha omhandlet behovet for å trimme virksomheten med færre enheter, nivåer og ledere. Havnedirektør Hamran brukte dette gamle arbeidet som sitt forklarende motiv for hvorfor hun hadde kommet opp med; «konkrete forslag for å redusere antall avdelinger i perioden 2015 - 2020.» Og den omvarslede lederens forslag omhandlet altså endringer som i bunn og grunn rammet Grete, og ingen andre.
Men hvordan henger det sammen at den nylig omvarslede havnesjefen, plutselig legger frem en plan om «avdelingsreduksjoner 2015-2020» basert på et totalt utdatert arbeid, og som nærmest fullt og helt retter seg mot det forrige årets nyopprettede utviklingsavdelinger? Utviklingsavdelinger som var basert på Oslo Havns utviklingsplaner helt frem til 2030?
Hamrans plan ble gjennomført pr. 1. mars 2016, og dermed ble Gretes fagområder «Miljø og Kommunikasjon» flyttet og underlagt Trafikkavdelingen, selv om dommeren konsekvent pynter med ordet «sammenslåing». Gretes ansvarsområde ble således redusert fra fire til to avdelinger, og fra ca. ti til tre medarbeidere. Det vil si en svært betydelig inngripen i hennes arbeidssituasjon og ansvar.
Dommer Kristin Eide Gottfredsen unnlot helt å problematisere disse forholdene, også det forholdet at havnedirektøren allerede på dette tidspunktet sannsynligvis måtte ha mistenkt Grete for å være involvert i varslingen mot henne, dvs. lenge før KPMG hadde ferdigbehandlet saken. De oppståtte konfliktene mellom dem gikk jo på det samme som varselet KPMG behandlet.
Imidlertid la dommer Gottfredsen for det første til grunn at siden Hamran hadde igangsatt denne operasjonen før KPMG hadde levert sine konklusjoner, så kunne ikke dette være en gjengjeldelse. For det andre, slik domstolene har for vane å gjøre, la også denne dommeren den omvarsledes påstander til grunn som en dokumentert forklarende sannhet. Det spilte ingen som helst rolle for Gottfredsen, at KPMG 7. januar 2016 konkluderte med at havnedirektør Hamrans oppførsel var klanderverdig. I følge dommen skrev de i sin rapport; «Når det kommer til varslets forhold rundt Havnedirektørens lederstil og utstrakt bruk av hersketeknikker, herunder utfrysing og fryktbasert lederstil, så anses dette som så klanderverdig at det etter vår vurdering må kunne karakteriseres som utilbørlig.»
Fra årene før hadde både Hamran og den samtidige styrelederen Bernt Stilluf Karlsen fått betydelig negativ medieomtale. En omtale som ikke minst gjaldt hvordan havnearbeiderne opplevde seg mobbet og trakassert av «ledende personer i Oslo Havn». Mange av havnearbeiderne så på Hamran som en som forsøkte å kvitte seg med dem. Over mange år ble Hamran og Stilluf Karlsen dessuten oppfattet som et radarpar, som samhandlet tett. Dette bakteppet var også tilgjengelig for tingretten, da de behandlet Gretes varslersøksmål mot Oslo Havn. I 2016 stod for øvrig den da nylig sparkede Stilluf Karlsen frem i media, og ba om tilgivelse fra alle de som hadde følt seg overkjørt av ham.
Av Gottfredsens dom går det kun frem at Stilluf Karlsen etter KPMG rapporten, utarbeidet et notat 1. mai 2016. Det ble produsert etter at han hadde drøftet saken med den omvarslede havnedirektøren Hamran!? I notatet kom det bare en anmodning til ledergruppen om at de selv tok tak i utfordringene. En slik total «feie under teppet» konklusjon, skulle helt åpenbart vært adressert av retten, særlig ettersom KPMGs rapport var så ualminnelig sterk i kritikken av Hamrans lederstil. Men forholdet ble bare tiet i hjel i Gottfredsens «flertallsvurderinger».
Utover sommeren 2016 besluttet Hamran å gjennomføre ytterligere «sammenslåing» av avdelinger, begrunnet i diverse «endringssituasjoner». Dette bekreftes i et notat fra ledergruppens møte fra 22. august 2016. Disse såkalte endringssituasjonene det her var snakk om, oppstod i hovedsak som følge av ledergruppens tidligere radering av Gretes avdelinger i starten av 2016. Ettersom Hamran hadde fått full tilgang til KPMG rapporten senest etter at den forelå, fikk hun raskt bevis for at Grete var involvert i den negative omtalen av henne. Med tanke på KPMGs konklusjon om at Hamran blant annet «fryser ut» og bedriver fryktbasert ledelse overfor sine ansatte, er det ikke vanskelig å tenke seg at Grete deretter ville stå for fall.
For saksbehandlingspunktet i dommen, fremstilte Gottfredsen det som at den ytterligere sammenslåingen var noe «ledelsen» (underforstått ledergruppen) hadde initiert. Samtidig står det lenger opp i dommen; «Som uomtvistet faktum har retten videre lagt til grunn at det var tidligere havnedirektør, Hamran, som besluttet sammenslåingen kort tid før hun fratrådte stillingen i februar 2017».
Lederen for trafikkavdelingen skulle gå av med pensjon, og Hamran hadde antakelig allerede rundt årsskiftet 2016/2017 sikret en ny leder for avdelingen. Vedkommende skulle nemlig starte opp så tidlig som 15 mars 2017. I et ledergruppenotat fra 30 januar 2017 går det frem at ledelsen skulle vurdere muligheten for sammenslåing av ny leders avdeling og Gretes avdeling. Følgende står i notatet; «I 2 av avdelingene er det pr i dag 4 ansatte, noe som innebærer at det er reist spørsmål om disse 2 avdelingene bør vurderes slått sammen med andre avdelinger». Ledergruppen passet seg vel for å nevne det, men avdelingene de her adresserte var altså Gretes to gjenværende avdelinger.
Fra å «vurdere muligheten» 30 januar, gikk det svært raskt over til å bli et beslutningsvedtak bare uken etter. 7. februar 2017 ble det offisielt besluttet at Gretes siste to avdelinger, også skulle legges innunder trafikkavdelingen og den nye lederen. «Sammenslåingen» skulle sammenfalle med ny leders tiltredelse 15. mars 2017. 13. februar fikk den sykemeldte Grete et rekommandert brev, hvor hun ifølge dommer Gottfredsen ble informert om de foreslåtte endringene. Denne ordlyden fra Gottfredsen må man jo stusse over, siden endringene faktisk ble vedtatt uken før Grete fikk brevet. Med andre ord var det ikke lenger noe forslag da Grete fikk det i posten. Oslo Havns ledelse holdt ellers Informasjonsmøte med tillitsvalgte, AMU og MBU ganske umiddelbart etter vedtaket, og disse i varslingssammenheng ganske uvitende gruppene, ferdigbehandlet saken allerede innen utløpet av 15. februar, og uten vesentlige innvendinger.
I søksmålet hevdet Grete at dette omorganiseringsløpet var gjort svært raskt, og at årsaken trolig skyldtes det forhold at Hamran var på vei over i en annen toppstilling i Oslo kommune, og derfor ville ha prosessen ferdig avklart før hun sluttet. Dommer Gottfredsen syntes imidlertid ikke at det var noe uvanlig med Hamrans prosess, tvert imot var den i Gottfredsens øyne grundig fordi det i notatene fra ledermøtene også var oppstilt alternativer hvor Markedsavdelingen skulle bestå. Dommeren viste ellers til at «behovet for sammenslåing av avdelinger hadde vært et gjennomgående tema i ledergruppen siden sommeren 2015, og særlig fra sensommeren 2016».
Men det er faktisk ikke til å komme fra at prosessen skjedde svært raskt, fra dette ble lagt frem av den omvarslede Hamran som forslag, til å ende opp som vedtak bare en uke etter. Det var dessuten først etter vedtaket at det hele ble presentert for blant annet AMU og de tillitsvalgte. Og ingen av disse hadde tilstrekkelig kjennskap til varslingen på Hamran, og prosessen Grete ble utsatt for. Dommeren unnlot ellers fullstendig å koble den siste «sammenslåingen» med den forrige fra starten av 2016, som begge gikk direkte på Gretes stilling og funksjon. At Hamran oppstilte flere alternativer, står frem som en helt bevisst tåkeleggende taktikk. Når man ser på hva som faktisk skjedde, og hvordan det så til de grader rammet én person, er det ikke tvil om hensikten med prosessen. Oppskriften er et skoleeksempel på varslerbestemmelsenes forarbeider om hva som skal anses som gjengjeldelser. Men dommer Gottfredsen og svært mange andre dommere i Norges domstoler, gir rett og slett blaffen i loven og dens forarbeider.
Enden på dette ble altså at Grete, som den absolutt eneste, endte opp som overtallig. Hun fikk heller ikke tilbud om noen stilling, og ble aldri vurdert som kvalifisert til tilsvarende direktørstillinger i andre avdelinger. For å overskygge slike fakta, var ikke fagdommeren snauere enn at hun påstod at det ikke bare var Grete sammenslåingen fikk konsekvenser for. Ifølge Gottfredsen måtte jo hennes tre medarbeidere følge med avdelingen over til Trafikkavdelingen, og den nye lederen i Trafikk fikk med dette et utvidet ansvarsområde. Å sammenligne slike i sammenligning små utfordringer med at Grete mistet sin jobb, sier mye om personen i dommerkappen.
Dommer Gottfredsen fortsatte sitt rettslige overgrep med å hevde at siden det ikke var den omvarslede og nylig avgåtte Hamran som hadde satt Grete på en overtallighetsliste, men den etterfølgende fungerende havnesjefen, så var det ingen gjengjeldelse. Av samme grunn mente hun at det heller ikke var noen gjengjeldelse at Grete ikke fikk tilbud om annen stilling. Gottfredsen skrev; «Flertallet har vurdert, men finner det ikke sannsynlig, at fungerende leders beslutning var påvirket av føringer fra Hamran hva gjelder hvordan Gretes arbeidsforhold skulle håndteres etter Hamrans fratreden. Fungerende leder forklarte i retten at hun hadde en god relasjon til Hamran, men uttalte samtidig at hun ikke går hennes ærender.»
All tidligere medieomtale av Hamran skaper inntrykk av en lite demokratisk lederstil, hvilket også i KPMGs rapport ble beskrevet med ord som fryktbasert ledelse, hersketeknikker og utfrysing. En troverdig rettsbehandling ville medført spørsmålet om det faktisk ville være mulig å sitte i Hamrans ledergruppe, med mindre man gikk hennes ærender og viste uforbeholden lojalitet? Ikke minst underbygger handlingene fra det nye styret, at lojalitet til Hamran var svært fremtredende. Styret ville ikke gjennomgå KPMG rapporten, nettopp med begrunnelsen at det var «mistillit mot Havnesjefen».
Gottfredsen beskrev det for øvrig som at Grete og havnedirektøren var i en konflikt, som om det var en problemstilling begge hadde likestilt ansvar for. Men Hamran var i konflikt med svært mange mennesker nettopp som følge av sin lederstil, og det var dessuten Hamran og ikke Grete som satt med makten. Slike sannhetsomskrivinger er det mange av i Gottfredsens dom. Ellers er også vurderinger rundt denne type i varslersammenheng opplagte spørsmål, fraværende i Gottfredsens dom.
I denne rettsparodien som er svært fjernt fra varslerbestemmelsenes rammer, skrev dommer Gottfredsen også; «Etter flertallets syn har det en viss formodning mot seg at Hamran, som havnedirektør, ville besluttet en slik ikke ubetydelig omorganisering av en viktig del av virksomheten for det formål å gjøre Grete overtallig.»
At Gottfredsen og andre dommere skriver slikt, skyldes ønsket om å omgå varslerbestemmelsenes klare ordlyd om hva som anses som gjengjeldelser. Og argumentet er dessuten helt meningsløst. Det å gjengjelde høyere plasserte varslere krever som oftest mer omfattende tiltak. I Siemenssaken ble en hel divisjon lagt ned for å fjerne divisjonsøkonomen som varslet om selskapets bedrageri av Forsvaret. Den gang konkluderte dommeren med noe så sjeldent som at dette ble gjort nettopp i den hensikt å fjerne varsleren. Og denne uttalelsen kom før lovens såkalte varslervern ble innført i 2007.
I 2017, umiddelbart etter at en hel ledergruppe varslet på konsernsjefen i Fretex/Frelsesarmeen, innledet den omvarslede konsernsjef Trond Ivar Vestre en omorganiseringsprosess som endte i en eliminasjon av den varslende ledergruppen. Gjennom et vedtak bare et par måneder etter varslingen, fikk konsernsjefen avklart at hovedvarslerens stilling skulle fjernes. Sakens fagdommer i tingretten, Per Gammelgård, skrev svært så tilpasset og i strid med varslerbestemmelsene; «På bakgrunn av den omfattende gjennomgangen av konsernets virksomhet og vurderingen av spørsmålet om omorganisering, jf det ovennevnte, ser rettens flertall det som svært lite sannsynlig at et slikt ressurskrevende og gjennomgripende tiltak ble iscenesatt med det formål å fjerne Monsen fra stillingen som administrasjonssjef».
Så lenge arbeidsgivere bare sørger for litt overdrevet omorganiseringsomfang rundt eliminasjonen av varslere, så vil de i domstolene åpenbart gå fri fra varslerbestemmelsenes ordlyd. Dette er en typisk og god illustrasjon på hvordan varslerbestemmelsene fungerer i praksis.
I disse bestemmelsene er det ellers et krav om delt bevisbyrde, hvilket i teorien skal innebære at arbeidsgiver må sannsynliggjøre at varsleren ikke har blitt utsatt for gjengjeldelser. Men for dommer Kristin Eide Gottfredsen, og trolig de fleste dommere med henne, vurderes vitneforklaringer fra de omvarslede som troverdige, mens den saksøkende varsleren fremstilles som mentalt i ubalanse, løgnaktig og med løse anklager. Med slike rettsløse holdninger fra domstolene, fremstår sannsynlighetskravet i varslerbestemmelsene som en dypt villedende vits.
Mindretallet i saken mente i motsetning til flertallet, at sammenslåingsprosessen var meget kort, og påfallende at den kom på slutten av Hamrans tid som havnedirektør. Det var for mindretallet sannsynlig at motivet like mye gjaldt det å bli kvitt Grete, som en omorganisering i seg selv. Grete ble dessuten gjort overtallig i strid med vedtak som ble gjort. Hovedtillitsvalgt hadde i tillegg oppfordret Hamran om å ta godt vare på de som ble overført. Hun svarte at det; «ikke var mottatt». Mindretallet mente dette svaret underbygget Hamrans sterke ønske om å bli kvitt Grete.
Mindretallet la videre til grunn at Hamran sannsynligvis oppfattet styrelederens svar og saksbehandling av KPMG-rapporten, som et signal om at hun i realiteten hadde frie hender mot varsleren, og at Stilluf Karlsen tok hennes parti. Styrelederen hadde nemlig gitt til kjenne at styret ikke trengte å se rapporten, og at ledergruppa skulle ordne opp selv. Styrelederen var også påfallende lite opptatt av varslerens stilling, og av arbeidsmiljøutfordringene. Også i det etterfølgende styret ble behandling av KPMG-rapporten som tidligere beskrevet avvist, med begrunnelsen at styret anså det som «mistillit mot Havnesjefen».
Dersom varslerbestemmelsene skal ha noen som helst betydning, skal slike forhold selvfølgelig tale til sterk fordel for varsleren. Men det gjør de nesten konsekvent ikke. Domstolenes kvinner og menn omskriver, tilpasser og kompliserer fakta, og bruker gjennomgående en retorikk designet for å frikjenne omvarslede arbeidsgiverrepresentanter. Og det på en slik måte at arbeidsgiveres advokater ikke egentlig hadde behøvd å ta ordet, eller i det hele tatt møte opp.
Denne dommen ble aldri rettskraftig fordi saken endte i et forlik etter anken. Og basert på den ordinære og lovstridige rettsbehandlingen varslere så å si alltid utsettes for, kan Grete være meget glad for at det i stedet endte med et beskjedent forlik. Selv om karrieren gikk nedenom, slapp hun i det minste en livsheftende milliongjeld på veien ut av Oslo kommune. Den fryktede og omvarslede Anne Sigrid Hamran fikk seg annen toppjobb som seksjonsleder i byrådsavdeling for miljø og samferdsel, med ansvar for oppfølging av Fornebubanen, Oslopakke 3, Ruter AS, Oslo Sporveier AS og Oslo Vognselskap AS.
For de som orker ligger det vedlagt en 18 siders journalistisk metoderapport fra Dagbladet, om havneavsløringene. En rapport som viser hvor korrupt og ille offentlige tjenestemenn og kvinner kan gå frem, og de får god hjelp av det apparatet som angivelig mer enn 95 % av befolkningen har tillit til, nemlig domstolene!
God søndag!
Comments