Siden begynnelsen av mai har jeg skrevet om klagen jeg har rettet mot advokatfirmaet Grette, og deres ulovlige behandling av konfidensielt granskningsmateriale. Behandler av klagen er advokatenes egen bransjeforening, dvs. Advokatforeningen. De etablerte et internt disiplinærutvalg bestående av tre advokater fra ulike firmaer, som skal vurdere klagens innhold. Da jeg startet å skrive om dette forholdet antok jeg at innen jeg var ferdig med føljetongen om saken, ville disiplinærutvalget ha konkludert. Der tok jeg feil og det forundrer meg at denne enkle problemstillingen og de få dokumentene som ligger til grunn for partenes syn, skulle behøve bortimot et halvår med saksbehandling. Fristen for konklusjon utløper i andre halvdel av juli og det er ikke mange ukene til.
Med mine erfaringer i denne varslingssaken har tiltroen til overordnede beslutningsmyndigheter som for eksempel Arbeidstilsynet og domstolen, ikke akkurat blitt styrket. Den betydelige skepsisen til Advokatforeningens evne til objektiv behandling av sine «egne», har heller ikke avtatt med den lange saksbehandlingstiden. Det er feil å si at jeg er bekymret, da tiltroen til instanser som er lagt opp slik at kolleger skal dømme hverandre, ikke er til stede. Det vil overraske stort dersom advokatfirmaet Grette blir «dømt» for klanderverdig atferd av egen interesseorganisasjon. Men når man velger å ta rollen som varsler slik jeg har gjort to ganger, må man være optimist.
Mens jeg venter på svar jobber jeg fulltid som administrasjonssjef i Fretex Miljø AS. Jeg har minst like mye å gjøre som før og arbeidsoppgavene er stort sett de samme. Det nye er at jeg nå selv er blitt en deltaker i all kranglingen om utallige kostnadsfordelinger mellom datterselskapene. Det er flere forhold det aldri kommer til å bli enighet om. Siloene mellom selskapene har med denne strukturen vokst seg akkurat like uoverstigelig som det ble advart om forut for omorganiseringen. Det ligger en voldsom energilekkasje i slike siloer, hvor ufattelig mange dagsverk går med til negativ produksjon. I disse rammene og med varslingen hengende over meg, er jeg med i prosessen for å få Fretex på bena igjen. Det er en stor utfordring, særlig når man vet hvor fatalt uforsvarlig og inkompetent omorganiseringsprosessen i hui og hast ble gjennomført.
Det er ille å tenke på at de direkte ansvarlige for virksomhetens mange titalls millioner i inntektstap, oppsigelser og nedleggelser, selv fortsetter å innkassere millionlønninger, og det samtidig som de øker kontrolltiltakene utover i virksomheten. Det er vel slik man sier; «på seg selv kjenner man andre». Trøsten får være at diktatoriske organisasjoner som regel tvinges over i mer demokratiske retninger for å overleve i konkurransen. De fleste er jo avhengig av at ansatte trives i jobben de gjør, for at resultatene skal gå i positiv retning.
Den rettslige prosessen går sin gang og tidspunktet for behandling i Borgarting lagmannsrett, er satt til 7. januar 2020. Så langt vet vi at det blir 5 dommere i panelet, heldigvis.? Tre av disse er fagdommere, mens to plukkes ut ifra navnelister som blir tilsendt partene. Navnelistene er delt inn i to grupperinger, én liste for arbeidsgiversiden og én liste for arbeidstakersiden. Dommerne som hentes fra disse navnelistene kalles for legdommere, fordi de ikke er juridisk utdannet fagdommere. Man kan si at legdommere er en form for jury, i den forstand at også her gjelder prinsippet om at man skal dømmes av sine likemenn.
Fra arbeidsgiverlisten er det ofte mennesker med HR-bakgrunn som går igjen, mens det på arbeidstakerlisten gjerne er folk i en eller annen fagforening. Mitt syn er at legdommere som arbeidsgiversiden plukker ut, i utgangspunktet deler arbeidsgivers syn og ofte uten hensyn til bevisene. Men med tre fagdommere øker muligheten for at det er jussen og bevisene som blir det førende, og ikke andre agendaer.
24. juni blir det et avklaringsmøte med domstolen rundt valg av legdommere, antall dager i retten osv. Denne gang håper vi på gjennomslag for å avvikle saken med færre enn vanvittige 10 rettsdager, for en sak som rent juridisk omhandler usaklig oppsigelse. At domstolen tillater arbeidsgiver å bruke halve rettstiden på å snakke om andre forhold, er jo egentlig i seg selv et overgrep. Særlig ille er det jo når arbeidsgiver vinner frem med slikt, og den svakere varsleren og lønnsmottakeren, dermed påføres ytterligere press rundt den allerede voldsomme økonomiske belastningen slike prosesser medfører.
Comments