Tidligere skrev Aftenposten om Mehl og Justisdepartementets forslag om å endre offentlighetsloven. Endringene de ønsker seg er at de skal slippe å journalføre interne dokumenter. Det betyr igjen at sporbarheten rundt offentlige instansers interne prosesser kan bli svært utfordrende.
Men det er ikke tussmørke-handlinger de oppgir som motiv for hvorfor de skal slippe slik journalføring. De hevder i stedet, og ifølge Aftenposten; «at offentlighetens tilgang til opplysninger om interne dokumenter vil kunne føre til oppmerksomhet og debatt om pågående intern korrespondanse, og at dette videre kan gi forventninger om et bestemt saksutfall og hindre fri meningsutveksling».
Aftenposten hentet inn en talsperson for yrkesgruppen dokumentarforvaltere, for å få vedkommendes syn på saken. Disse forvalterne jobber daglig med blant annet forespørsler fra folk som ønsker innsyn i dokumenter i offentlig forvaltning.
Talspersonen fortalte Aftenposten at hun og hennes kolleger registrerer hvordan viktig dokumentasjon flyter frem og tilbake, og at kvaliteten på den journalføringen som gjøres ofte ikke holder mål.
Hennes kommentar til justisministerens forslag var; «Jeg synes forslaget er helt utrolig. Det er nesten så man ikke tror det man leser».
Vi får vite at erfaringen fra dokumentforvalterne, er at det allerede eksisterer en forvitrende holdning til journalføring i offentlig forvaltning. Det er ikke sjelden forvalterne får hint om å «skjule saken litt», for eksempel bak uklare titler. Eller at journalføringen bevisst blir utsatt, eller rett og slett ignorert uten at det foreligger noen hjemmel.
Dokumentforvalterne frykter at forslaget fra Mehl, vil begrense befolkningens muligheter til å kikke myndighetene i kortene. Talspersonen pekte på det forhold at det er samfunnets ressurser og verdier de offentlige ansatte forvalter. Da må det også være så åpent og gjennomsiktig som overhodet mulig.
Hennes avslutning; «Og jeg får en vond smak i munnen når det kommer et lovforslag nå».
Aftenposten avdekker at Justisdepartementet fortsatt ikke har vist til et eneste eksempel der kjennskap til organinterne dokumenters eksistens har vært et problem sett opp mot anførslene i deres forslag.
Norsk Presseforbund kan derimot over bordet, vise til flere saker hvor organinterne dokumenter har vært sentrale:
Gjennom en dokumentliste ble Avisa Oslo kjent med en intern revisjonsrapport som ikke var kjent for offentligheten, som omhandlet ulovlig utleie av boliger.
Bergens Tidende fikk gjennom slikt innsyn kartlagt bruk av tvang og isolasjon i norske fengsler.
Aftenposten fikk innsyn i en intern e-post i samferdselsdepartementet, som viste når statsråden fikk vite om årsaken til brannen på Follobanen.
I korrupsjonssaken tilknyttet tidligere ordfører i Bergen Trude Drevland, ønsket BT innsyn i en e-post sendt til daværende statsråd Monica Mæland. Den ble lovstridig unntatt offentligheten som organinternt dokument. Klager og en siktelse for grov korrupsjon måtte til, før departementet erkjente feilen.
Transparens og sporbarhet er helt sentralt for allmenhetens tillit til myndighetene. Og et velfungerende demokrati vil aldri kunne eksistere uten denne tilliten.
Det svakt argumenterte forslaget fra justisminister Mehl er i realiteten et angrep på viktige demokratiske tannhjul. Det er derfor sjokkerende at det lanseres, men forklarer samtidig langt på vei hvorfor justisministeren heller ikke ville ha et forsvarlig og troverdig nasjonalt varslerombud i politiet.
God søndag!
Yorumlar