En flyvertinne i Danish Air Transport Vamrup AS (DAT) engasjerte i februar 2009 advokat etter at hun angivelig ble tatt av oppdrag for DAT i Afrika, hvilket hun anså som et avtalebrudd. Advokat ble antakelig engasjert fordi flyvertinnen ikke hadde en fagforening å støtte seg til. En relevant tilleggsopplysning er at flere oppfatter DAT som en representant for sosial dumping.
Første april 2009 varslet flyvertinnen om brudd på arbeidsrettslige regler og sikkerhet hos DAT. Domsavsigelsen avslører imidlertid minimalt rundt innholdet i varselet, dog går det frem at det gjaldt «diverse arbeidsmessige forhold». Blant annet uriktige lønnsutbetalinger for helligdagene 1. og 17. mai, som dermed må ha omhandlet forhold fra året før. Hva gjaldt det sikkerhetsmessige innholdet, går det frem at det var «rapportering om tekniske feil». Til tross for den lite klargjørende fremstillingen, var varslingen utvilsomt akseptert av arbeidsgiver som en varsling etter lovens ordlyd, hvilket innebærer at også DAT må ha vurdert innholdet som påpekninger av mulige alvorlige kritikkverdige forhold.
Flyvertinnen startet etter dette et initiativ til å etablere fagforening for de kabinansatte, og ble således også valgt av sine kolleger som tillitsvalgt. 20 april 2009 informerte DAT at dersom denne flyvertinnen også stilte, ville de nekte å møte de kabinansatte i diskusjon om «diverse forhold på Florø basen». Begrunnelsen var at arbeidsgiver la til grunn at flyvertinnen hadde en tvist gående med dem, vedrørende krav om erstatning. Det mente DAT kunne påvirke begge parters objektivitet, og at hennes deltagelse på møte således kunne skade samarbeidet mellom de kabinansatte og selskapet. Lagmannsretten fant faktisk denne begrunnelsen å være både adekvat og relevant. Med andre ord mente disse tre fagdommerne at dersom du som tillitsvalgt skulle ha en sak mot arbeidsgiver som de på vegne av seg selv og deg anser som potensielt betent, så diskvalifiserer det deg fra å utøve rollen som tillitsvalgt.
Ettersom ledelsen uthevet at flyvertinnens deltakelse «kunne påvirke begge parters objektivitet», er det ellers nokså tydelig at de allerede på dette tidspunktet så på flyvertinnen med motvilje. Dråpen var ikke usannsynlig hennes varsling, som kom etter at «tvisten» arbeidsgiver hevdet allerede var oppstått. Det er dermed rimelig grunn til å tro at varslingen i vesentlig grad eskalerte arbeidsgivers negative syn på flyvertinnen.
Ca. halvannen måned senere, dvs. i juni 2009, foretok DAT en undersøkelse av flyvertinnens bruk av tjenestebilletter bakover i tid. Retten fremstilte det som om det var en kontroll av de ansattes bruk av tjenestebilletter, men det går ikke frem hvorvidt slike kontroller var vanlig eller om de øvrige ansatte ble underlagt en samtidig undersøkelse, og hva som i så fall ble resultatet. Det er ellers på det rene at DAT aksepterte vaktbytte mellom kabinansatte, så lenge de ikke var i strid med arbeids – og hviletidsbestemmelsene. Foruten ansettelsesforholdet i DAT var flyvertinnen ansatt hos Northport Handling AS på Flesland. Det er på det rene at dette arbeidet var tillatt i henhold til hennes arbeidsavtale med DAT.
Undersøkelsen medførte at DAT fant èn enkeltstående hendelse. Flyvertinnen hadde den 14. mars 2009 en stand – by vakt hos DAT i Florø fra klokken 0500 til klokken 1700. Slike vakter innebar å være tilgjengelig for arbeidsgiver, og kunne møte på en times varsel ved behov. På formiddagen samme dag reiste hun med fly fra Florø til Bergen på tjenestebillett, og etter ankomst utførte hun arbeid for Northport. Flyvertinnen påpekte at selv om hun under stand-by vakten arbeidet i Bergen, ville hun fortsatt innfri kravet om å være på jobb i Florø med en times varsel, i verste fall noe sent. Uansett hadde hun byttet stand-by vakten med en annen DAT ansatt, hvilket retten fikk bekreftet. Flyvertinnen skal også ha informert at hun kontaktet Florø Flyservice, med spørsmål om vaktbytte og at hun fikk muntlig klarsignal om at dette var i orden. Men verken DAT eller Florø Flyservice AS hadde ifølge retten loggført en slik henvendelse fra flyvertinnen.
Den 21. august 2009 sendte DAT en skriftlig oppsigelse, og i et brev av 16. september 2009 ble oppsigelsen begrunnet i flyvertinnens brudd på arbeidsavtalen, herunder ulovlig fravær og grovt illojal opptreden. Ikke overraskende var en av DATs representanter for denne oppsigelsen advokat Kristin Fremstad Moen, som kort tid etter denne saken selv befant seg i rollen som tingrettsdommer. Da skrev også hun en lovstridige og like varslerfiendtlig dom mot en trakassert varsler i APO-kjeden. Denne dommen omtales senere i Monsens Revelje.
Retten i herværende sak var som forventet tydelige i sitt forsvar, tilsløring og bagatellisering av varslingen om arbeidsgivers potensielle kritikkverdige atferd, som fagdommerne uten den minste kritiske antydning omtalte som feil som ble utbedret. Derimot ga de ikke den varslende flyvertinnen tilsvarende slingringsmonn, tvert imot. Det lå åpenbart ingen unnskyldende omstendighet i at DAT var fleksible rundt de ansattes stand-by vakter, bytter mellom dem, og at de dessuten som i flyvertinnens tilfelle kunne jobbe hos andre under Stand-By vakter. Rettens strenge svart/hvitt syn var at varsleren forlot vakten uten gyldig klarering, og at arbeidsgiver derfor var ukjent med hvem som var hennes stedfortreder, og derfor heller ikke visste hvem som i så fall skulle kontaktes for oppdrag på stand – by vakten. Vurderingen virker imidlertid svært konstruert ettersom flyvertinnen utvilsomt var i beredskap om noe skulle oppstå. Hun kunne for eksempel gjennom telefonsamtale raskt oppdatert DAT med den informasjon de trengte, for eksempel hvem som var hennes stedfortreder. Retten konkluderte videre med at varslerens flyreise ikke var en tjenestereise, men en privat reise. Det innebar at hun regelstridig hadde benyttet en billett hun ikke betalte for.
En ikke usannsynlig teori er at DAT var fullstendig klar over at ansatte av og til oppga tjenestereise på private turer, og derfor kunne anta at om de foretok en undersøkelse, ville de også finne slike forseelser på denne flyvertinnen. Bare av den grunn burde retten gått dette forholdet nærmere i sømmene, men de forholdt seg kun til DATs påstander. DATS «undersøkelser» står frem som relativt ullent siden billettordningen så lett kunne misbrukes av de ansatte, og således kunne tjene som en slags felle for alle DAT skulle ønske å kvitte seg med. Flyvertinnen tråkket i den én gang, og gjorde seg altså skyldig i et regelbrudd ved å benytte gratisreise for anledningen. Men det er også det eneste forholdet hun for denne hendelsen burde stått til rette for.
Det vil med andre ord si at en bagatell av en mulig manglende muntlig informasjon til Florø Flyservice og ett regelstridig tilfelle av bruk av gratisreise, ble av retten hauset opp til å være et så alvorlige mislighold av arbeidsavtalen at de påstod DAT hadde rett til å si opp flyvertinnen. Denne vurderingen står imidlertid i kontrast til alminnelig rettspraksis, hvor ansatte skal gjøre mye galt før de uten videre kan bli sagt opp. I dette tilfellet skulle arbeidsgiver i verste fall ha gitt flyvertinnen en advarsel. Episoden var det eneste DAT fant på henne, i tillegg til at det er særdeles lite trolig at ikke også andre ansatte innløste gratisbilletter regelstridig. Flyvertinnens advokat hadde naturligvis noen tanker om denne hendelsen med ordlyden; «Videre vises det til arbeidsgivers reaksjon overfor annen ansatt i form av advarsel for mer alvorlig forhold, noe som må tilsi at oppsigelsen av flyvertinnen er å anse som et brudd på likebehandlingsprinsippet». Lagmannsretten hoppet bukk over alt som kunne misfarge arbeidsgivers fremstilling, og mente det ikke fantes holdepunkter for at arbeidsgivers kontroll av tjenestereisebillettene kunne være usaklig motivert.
Til tross for DATs egen forståelse av flyvertinnen som en rettmessig varsler i tråd med varslerbestemmelsene, vurderte lagmannsretten det også dithen at hun ikke varslet om kritikkverdige forhold. Og uansett fant de ikke holdepunkter for at oppsigelsen var å anse som gjengjeldelse etter varsling. «Samlet sett» fant lagmannsretten det klart at det ikke var påvist feil ved saklighetsvurderingen som tilsa at oppsigelsen var ugyldig.
Foruten overgrepene flyvertinnen måtte utholde og rettsløsheten hun ellers stod overfor, ser man her hvor lett domstolene kan skrive enhver varsler ut av varslerbestemmelsenes beskyttelse. Hvilket de dessverre har for vane å gjøre.
Før lagmannsrettens behandling, avsa Fjordane tingrett sin dom i oktober 2010 og frifant ved dissens Danish Air Transport AS. Til tross for at den ene meddommeren mente at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet og at flyvertinnen som rettmessig varsler hadde krav på erstatning, ila flertallet henne DATs omkostninger på kroner 192 581.
Lagmannsretten som besto av tre åpenbart tilsvarende varslerfiendtlige fagdommere, var derimot samstemte og sendte varsleren ut av arbeidsforholdet med DATs saksomkostninger for lagmannsretten på kroner 217 666,- Med motpartens regning på totalt kroner 416 247,- kostet rettsprosessen alene varsleren et sted oppunder kroner 800 000,-. I tillegg la hun til grunn at DAT påførte henne et arbeidstap på kroner 465 000,-. For ikke å gå til grunne må du foruten en ualminnelig mental styrke, også ha en like ualminnelig velfylt lommebok om du som varsler skal ta arbeidsgiver for dette landets domstoler.
God søndag!