• Per-Yngve Monsen

Empatisk lytting, varslerens nye vern?



I nettavisen FriFagbevegelse fant jeg en artikkel om tillitsvalgte som gikk på kurs for å lære seg å håndtere varsling. De to fremste verktøyene for slik håndtering er ifølge kurslederen, at det legges til rette for et godt ytringsklima på jobben, og at tillitsvalgte bruker såkalt «empatisk lytting».


Det står at ca. 25 tillitsvalgte fra ulike statlige arbeidsplasser i landet deltok på kurset. Kurslederen kunne fortelle at det er mange som ikke tør å varsle om kritiske forhold eller dårlig ledelse, i fare for selv å bli svarteper. Han mente det fortsatt er mye frykt om forhold rundt det psykososiale arbeidsmiljøet, både i privat og offentlig sektor. Deltakerne fikk vite at det har vært en del saker der varslere har blitt omplassert, mistet arbeidsoppgaver eller jobben.


Varslingstemaet er vanskelig får vi vite, og inneholder mye usikkerhet rundt hvordan best gå frem. Kursdeltakerne ble derfor loset gjennom hva lovverket sier og hva man som tillitsvalgte kan bistå varslere med. Kurslederen trakk også frem hvordan HR fortrenges til fordel for virksomhetenes økende ensidige orientering rundt økonomisk lønnsomhet.

På spørsmålet om hvorfor så få tør si ifra, svarte kurslederen at det kan handle om makt og avmakt, om kultur og ukultur, om tillit og mistillit. Men mest; «at vi trenger å trene på kommunikasjonsferdigheter.». Håpet hans etter endt kurs er at folk vil uttrykke seg ærlig, at de skal kunne beskrive de ulike forholdenes viktighet, fremfor å bare komme med påstander. Videre håpet han å lære fra seg det å «lytte empatisk» til andre. Å høre hva som er viktig for den andre, de følelser og behov som ligger bak vedkommendes ord og handlinger. Men det er viktig å først bygge opp tryggheten på arbeidsplassen. For å få til det sier kurslederen at man må våge å bry seg, og ta levende dialoger om både bra og dårlige ting.


Mannen hadde ellers noen råd på tampen, som han mente ville bidra til større åpenhet og trygghet. Det gikk på å bygge kultur for god kommunikasjon, at man skulle snakke ut på arbeidsplassen om utilbørlig/uetisk atferd. At man skulle beskrive hva som skaper et godt psyko-sosialt arbeidsmiljø. Og selvfølgelig at ledelse og tillitsvalgte i samarbeid, utarbeider tydelige varslingsrutiner. Og sist, men ikke minst at de tillitsvalgte må vise solidaritet og våge å støtte den som varsler.


Tja, hva skal man si? Med de varslingserfaringene jeg og mange med meg har, må jeg innrømme at dette virker å være hentet fra lala-land. Jeg tviler ikke på at intensjonen er god, og at nyttig informasjon kan komme fra slike kurs, som for eksempel gjennomgangen av varslerparagrafene. Ellers er jeg redd at de tillitsvalgtes evner og mulighet for både å sikre et godt psykososialt miljø, og særlig støtte oppunder varslere, er forsvinnende liten. Og enda mer i dag enn for 10 til 20 år siden.


For å få tillitsvalgte mer på banen må først og fremst domstolene forholde seg til loven, og derigjennom sørge for at forsvarlige varslere faktisk vinner frem. I dag og i all tid bakover har varslere blitt totalt ruinert både økonomisk og på andre måter. Særlig ille er signalet domstolene gir ved å gi den PTSD-befengte varsleren, arbeidsgivers saksomkostninger som en liten ekstra premie på vei ut i arbeidsledighet. Det er et politisk ansvar å endre disse vanvittige overgrepene som kommer fra våre domstoler.


Dernest må fagbevegelsen, i tillegg til mye annet, sørge for å organisere seg annerledes. Det kan ikke være slik at de overlater til de interne tillitsvalgte å føre slike prosesser, mot en mektig og ofte fiendtlig innstilt ledelse. De tillitsvalgte er nemlig også ansatte, og har ved slik varslerstøtte en lei tendens til selv å bli overtallige eller marginalisert etter kort tid.

Dette vet de tillitsvalgte like godt som enhver annen arbeidstaker, og derfor opplever vi som tør eller kanskje bare er dumme nok til å varsle på ledelse, at vi står totalt alene. I varslingen på konsernledelsen i Fretex var min opplevelse at de tillitsvalgte svømte som rotter fra et synkende skip. Dog skal det likevel sies at jeg fikk flere trøstende heiarop fra land, på min ensomme ferd ned i dypet.


Hadde fagforeningene konsekvent i varslingssaker brukt folk fra utsiden av den enkelte virksomhet, personer som ikke behøvde å frykte ledelsens gjengjeldelser, kunne støtten blitt til en viss virkelighet og derfor hatt en mulig virkning. Her kunne LO med sin politiske tyngde, krevd et system hvor det for eksempel er organiserte tillitsvalgte fra en annen virksomhet, som leder varslingsstøtten i virksomheten hvor varslingen ble foretatt. Men min tidligere fagforening; Forbundet for ledelse og teknikk (FLT), uttalte i sin begrunnelse for fraværet av varslerstøtte i Fretex-saken, at LO ikke har varsling på agendaen..


Neste uke skal jeg omtale en varslerprosess gjort av et verneombud i Nordsjøen. Lagrettsdommen fra saken kan tjene som illustrasjon på det reelle styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og fagorganiserte arbeidstakere. Selv verneombud med lovbeskyttelsen både varslingen og tillitsvervet skulle ha gitt, ender fullstendig rettsløse i møte med lovløse domstoler.


God søndag.

0 comments