14. juni 2018 skrev Dagbladet om partienes stortingsrepresentanter som bevilger seg selv en ny lønnsøkning og dermed runder én million kroner i årlig gasje. Lønnsnivået er følgelig dobbelt så høyt som gjennomsnittslønnen i Norge. De siste ti årene har stortingsrepresentantenes lønn steget med 250 000 kroner i kontrast til gjennomsnittlig industriarbeiderlønn som kun har steget med 130 000 kroner. Samme dag som de har gitt seg selv denne rause lønnsøkningen stemte de nei til å innføre parkeringsgebyr for garasjeplassene de har tilgjengelig i stortingsgarasjen. I følge presidentskapet var det blant annet av sikkerhetsmessige grunner nødvendig for stortingspolitikere å kjøre bil og da kan de selvfølgelig ikke betale for garasjeplass.
Stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes tok fra talerstolen et oppgjør med sine medrepresentanter og ba de la handling følge ordene som falt i februar. Den gang var alle stortingsrepresentantene skjønt enige om at livreima måtte strammes inn etter at det ble klart at byggeskandalen de selv har kollektivt ansvar for, har påført det norske folk en ekstra regning på rundt en milliard kroner. Men 14. juni 2018, da årets lønn skulle fastsettes var det sørgelig få som fulgte opp snakket om livremmer, innstramminger og andre fremmedord. Enda færre det vil si ingen, fulgte oppfordringen fra samme Moxnes om fra Stortingets talerstol å forsvare både lønnsøkning og gratis parkeringsplasser i dette byggeskandaleåret.
Folk høyt plassert i NHO og andre tilsvarende steder i norsk næringsliv synes kanskje at én million kroner i årslønn er som å gå og pante flasker. Andre lønnsmottagere som ikke sjeldent jobber i tide og utide med ekstra skift, nattskift og med ekstrajobb på si, vil neppe ha stor forståelse for stortingsrepresentantenes selvbegunstigelse. I vårt samfunn hvor menneskets verdi i større og større grad måles i penger og posisjon ville det være som en vakker blomst i en eng av ugress om våre stortingspolitikere hadde strammet inn livreima, om så bare en millimeter. I jakten etter troverdighet er det ingenting som slår eksempelets makt.