Varslere møter som regel kraftig motbør av domstolene, likevel må Hålogaland lagmannsrett være spesielt ille, med sin knusende dom over en varslende helsearbeider fra Vesterålen et sted. Dom LH-2020-53659 forfattet av lagdommerne Stig-Ole Haug, Ingvild Ulrikke Jakobsen og Bjørnar K. Leistad. Av hensyn til varsleren er øvrige navn anonymisert.
Varslingen
«Anita», den eneste faglærte helsearbeideren på institusjonen, innga som tillitsvalgt høsten 2016 en rekke avviksmeldinger til sin overordnede, avdelingsleder «Bekevi». Anitas avviksmeldinger beskrev hvordan ansatte ble utsatt for fysisk og psykisk vold av brukerne de skulle passe på. De var ofte alene med mye sterkere brukere, og opplevde arbeidsforholdene som utrygge. Men avviksmeldingene førte ikke til bedring. 8. august 2016 skrev Anita så et varsel, og innholdet ble tatt opp med avdelingsleder Bekevi under et personalmøte 15. september 2016. Da Bekevi avviste ønsket om forsterket bemanning, sendte Anita som de fast ansattes tillitsvalgte, varselet til kommuneledelsen. Brevet ble mottatt av Kommuneledelsen 20. september 2016. Varselets innhold og Bekevis avvisning i personalmøtet, som var den utløsende årsaken til at varselet ble sendt, fremstod således også som en varsling på Bekevi selv.
Den omvarsledes motvarsling
22. september 2016 ankom den omvarslede Bekevi institusjonen uanmeldt og mens Anita var alene på jobb. Avdelingslederen hevdet i retten at hun hadde reist dit for å snakke med Anita om hvordan hun kunne «hjelpe henne til en bedre arbeidshverdag». Men så oppstod en situasjon som Bekevi har beskrevet i sin bekymringsmelding til institusjonsledelsen den samme dagen. Her går det frem at da hun ankom, brølte og bet beboeren mot Anita, hvorpå Anita kjeftet tilbake. Anita hadde da irettesatt beboeren «på en kraftig måte». Etter dette måtte Bekevi vise Anita ut av beboerens stue. Inne på kontoret hadde Bekevi etter eget utsagn, blitt kritisert for sin behandling av Anitas permisjonssøknad som gjaldt en annen kveld. Til slutt skrev hun at Anita på grunn av denne episoden ikke var mottakelig for noen veiledning.
Rettens vurderinger
Retten har lagt til grunn Bekevis forklaring og bekymringsmelding som det klart sannsynlige, til tross for at Anita nektet for å ha oppført seg slik lederen har fremstilt henne. Selv om varselet omhandlet Bekevi, mente retten likevel at det var naturlig at hun bare to dager senere skulle prate med Anita, om hvordan Anita kunne få en bedre arbeidshverdag, og det mens den ansatte altså var alene på jobb. Like naturlig var det at Bekevi, etter å ha observert hvordan Anita ble bitt og slått, dermed umiddelbart måtte skrive et varsel om hennes utilbørlige oppførsel mot både bruker og Bekevi selv.
Den tillitsvalgtes varsel omhandlet den gjennomgående underbemanningen, og at dette aldri ble utbedret (av Bekevi). Likevel og nettopp mens varsleren var alene på jobb, skulle den omvarslede i sin fritid, og helt uanmeldt absolutt ha en arbeidsforstyrrende samtale med Anita, om hvordan hun skulle få en bedre hverdag!? Det er klart at Bekevi som den omvarslede, og ikke minst retten som man forutsetter bør kunne litt om arbeidsgivers HMS-ansvar og omsorgsplikt for ansatte, burde forstått at det for alle tilfelle var utilbørlig av Bekevi å alene søke opp Anita i en slik kontekst, og med et slikt ærend. Anita skulle naturligvis i god tid i forkant blitt spurt om en slik samtale var ønskelig, og i så fall når og med hvem. Et tilbud om å ha en med en tillitsperson skulle selvsagt også foreligge osv.
Ellers varslet Anita som tillitsvalgt og på vegne av flere, slik at samtaler om bedret arbeidshverdag selvsagt også måtte innbefatte disse. Det får Bekevis påståtte motiv til å skurre ytterligere , og resultatet av hennes besøk ble påfallende nok en klar forverring av Anitas arbeidshverdag. I lys av HMS-ansvar og omsorgsplikt og en del annet, skulle retten stilt arbeidsgiverrepresentanten Bekevi spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at hun ikke grep inn da beboeren brølte og bet Anita, men i stedet passivt stod og observerte overfallet. De skulle også spurt henne om hvorfor hun unnlot å følge opp Anita etter denne ytterst klare voldsepisoden. Som følge av bittet måtte Anita få stivkrampesprøyte. Det var altså ikke tilfelle at beboeren bet mot Anita, slik Bekevi uriktig valgte å ordlegge seg i sin bekymringsmelding. Anita ble faktisk bitt inn til kjøttet slik at hun måtte få stivkrampesprøyte.
Rettens konklusjon er imidlertid at Bekevi, i tillegg til denne hennes uklanderlige observasjon, hadde grunn til å varsle oppover at Anita også hadde kritisert arbeidsplassen og ledelsen. En slik legitimering får en til å undres over i hvilket land denne retten tror de er i? I Norge har ansatte og særlig tillitsvalgte fortsatt lov til å fremme saklig kritikk av både arbeidsplass og ledelse, ikke minst i samtale kun med egen leder. Dessuten er forholdet som retten sikter til bare en påstand fra den omvarslede Bekevi, og ikke engang mer alvorlig enn at Anita skal ha kritisert samme Bekevi for behandling av en permisjonssøknad. Noe Anita også avviste som like usant, som det meste Bekevi ellers skrev i sin bekymringsmelding. Det er dessuten uforståelig å se det som sannsynlig at Anita, etter en alvorlig hendelse med overfall, bitt og stivkrampesprøyte, skulle bry seg med å krangle om en eventuelt manglende permisjonsbehandling for en helt annen kveld.
Og som tidligere nevnt var avdelingslederen også mer opptatt av å skrive en bekymringsmelding om Anita, fremfor å følge opp sitt omsorgsansvar ovenfor voldsutsatte ansatte. Det ville vært atskillig mer på sin plass dersom bekymringsmeldingen hadde kommet fra Anita om Bekevi, og ikke motsatt!
Ingen hevn?
Med total ignorering av varslerparagrafenes krav om delt bevisbyrde, finner retten det ikke sannsynlig at Bekevi skal ha konstruert bekymringsmeldingen for å hevne seg på Anita. Dette begrunner de med at om det hadde vært tilfelle, ville de øvrige som hadde signert varselet fått samme behandling som Anita. Det var imidlertid Anita, som eneste på institusjonen med helsefaglig bakgrunn og rolle som tillitsvalgt og den som utarbeidet varselet, som utgjorde trusselen. De fire andre som underskrev varselet, hadde ikke samme vekt og kunne håndteres på annet vis. Det ble også åpenbart gjort, ettersom enkelte av dem endret sin opprinnelige forklaring i retten. Som i de fleste varslersaker går som regel sannheten tapt i de ansattes langt større frykt for å miste karriere og jobb. Mens saken pågikk stilte dommerne ingen spørsmål om hvordan disse endringene kunne ha seg, og har ikke heller ikke omtalt det i dommen.
Som ytterligere bevis for Bekevis troverdighet, bruker retten at det i et referat fra et møte uken etter, dvs. 29. september 2016, står at Anita hadde uttalt at hun hadde rett til å irettesette en sint bruker/beboer. Anita nektet imidlertid å signere referatet ettersom hun ikke kjente seg igjen i en slik ordlyd, eller hvordan møtet generelt forløp. Anita opplevde møtet som fiendtlig, et overgrep og en klar gjengjeldelse etter varslingen. Men hennes uttalelser og argumenter er generelt nærmest usynliggjort i dommen.
Det var kommunens enhetsleder som foruten å kalle inn Anita, også kalte inn assisterende enhetsleder, hovedverneombudet, hovedtillitsvalgt, verneombud og dessuten den omvarslede Bekevi, til møtet. Det ble gjennomført bare drøye uken etter Anitas varsling, og skulle omhandle varslingen til Anita. Det skulle imidlertid også dreie seg om hennes arbeidsutførelse, slik Bekevi beskrev den i sitt «varsel» til ledelsen. Anita forklarte for retten at møtet i liten grad omhandlet hennes og de ansattes varsling, men desto mer om hennes arbeidsevne.
Sladdervitner
At arbeidsgiver valgte å behandle en varsling på Bekevi fra Anita som virksomhetens tillitsvalgte sammen med Bekevis «motvarsling» på henne som ansatt, er i seg selv temmelig kritikkverdig. Det skal etter loven anses som en klar gjengjeldende handling. Det kritikkverdige forsterkes av at de ansattes varsel omtales som en avviksmelding til tross for at det her står at de ansatte ser seg "nødt til å varsle om kritikkverdige arbeidsforhold på vår arbeidsplass". Men «motvarslingen» til Bekevi får den mer alvorlige betegnelsen; «bekymringsmelding». Den urimelige forskjellen i kategoriseringen av det reelle varselet og det åpenbart mindre troverdige «motvarselet» til den omvarslede Bekevi, har dommerne helt fortiet.
I tillegg til at retten sterkt vektlegger et referat som varsleren ikke ville signere, bruker de også sladderaktige vitneutsagn fra andre ansatte, som støttende bevis for sin fremstilling. Som eksempel nevnes en ansatt «G». «G» hadde samme måned som varslingen ble sendt, skrevet en anonym avviksmelding på Anita. Mannen hadde visstnok reagert på en episode hvor en bruker hadde ropt til Anita at hun «kunne hoppe i havet», hvorpå Anita hadde besvart dette med at brukeren selv kunne hoppe i havet. Denne underlige avviksmeldingen ble den gang avvist som følge av form og innhold, men likevel hentet frem av arbeidsgiver til rettssaken. Selv om «G» innrømmet at det var Bekevi som hadde bedt ham å sende inn avviksmeldingen, har retten i dommen brukt og fremstilt den mot varsleren som om meldingen var sann og uten ytre påvirkning. Måten retten beviser sladderets «sannhet» på, er ved å hente frem andre bekymrings/avviksmeldinger som Bekevi og andre i hennes miljø flittig skrev om Anita, både rundt og etter hennes varsling. Ingen av meldingene er imidlertid dokumentert som å ha reelt innhold. Anita forklarte i retten at dette vitnet «G», ikke engang var inne på institusjonen da han skulle ha overhørt en slik hendelse. Hvor finner man dette omtalt i dommen?
Absurde konklusjoner
Enda engang møter man fra domstolene en skråsikkerhet om hendelsesforløp, når de skal hevde noe i favør av arbeidsgiver. For eksempel at arbeidsgiver i møtet 29. september «utvilsomt» hadde en grundig saksbehandling av varselet. Varslerens versjon og problematiseringen som ble gjort av alle de underlige arbeidsgiverhandlingene i tiden før og under møtet, er helt fraværende i dommens ordlyd. Likeså med alle de uavhengige vitneforklaringene som støttet Anitas forklaring.
Oppfølgingsmøte til arbeidsgiver ble avholdt ikke mindre enn drøye to måneder senere. Det at møtet ikke ble gjennomført tidligere, er etter rettens vurdering også noe Anita skal klandres for. Dette fordi hun skal ha avvist møteinnkallinger mens hun var på fire ukers ferie, i perioden oktober/november. En slik vurdering innebærer at ansatte som er på arbeidsgivergodkjent ferie, faktisk skal avbryte og innfinne seg på jobb når de blir innkalt til møter om egen arbeidsutførelse. Retten begrunner denne absurditeten med arbeidstakerens medvirkningsansvar til gjennomføring av oppfølgingsplaner..
I tillegg mener domstolen at Anitas tilstedeværelse i et slikt møte, var en forutsetning for å avslutte bekymringsmeldingene mot henne. I tiden vi lever i er argumentet fullstendig håpløst. Anita hadde allerede i første møte redegjort for sin viten om innholdet i anklagene, og eventuelle ytterligere avklaringer kunne tas med henne, uten krav om fysisk nærvær i et møte. Og om et møte likevel var nødvendig for å innhente mer informasjon, kunne arbeidsgiver tilbudt et virtuelt møte. Til tross for at de etterhvert avsluttet med det totalt frifinnende utsagnet at Anita «ikke yter uverdig omsorg», har retten likevel bygget hele sin dom på «sannheten» i referater og bekymringsmeldinger fra den omvarslede Bekevi og de i sfæren rundt henne. Men når ikke engang arbeidsgiver selv fant noen sannhet i dette, hvordan kan da retten komme til at de var utvilsomt sanne?
Varslerslakt
Det foreligger flere forhold som underbygger hvordan Anita ble utsatt for alvorlig trakassering og gjengjeldelser av sin kommunale arbeidsgiver, som ikke tas med her. For meg er det viktigst å nok engang dokumentere den utrolige varslerfiendtligheten som ligger hos domstolene. Det bærer preg av ren slakting når domstolen etter en ytterst uredelig og lovstridig rettsbehandling, i tillegg pålegger en lønnsmottagende varsler i helsevesenet å betale arbeidsgivers saksomkostninger på over 300 000,- kroner!
God søndag!