• Per-Yngve Monsen

Domstolene tar en latvisk varsler



Ingen kan si at norske domstoler forskjellsbehandler norske fra utenlandske varslere. I dette landet får de alle stort sett den samme behandling. Dagens dom fra Eidsivating lagmannsrett er fra 2013, og omhandler oppsigelse av en latvisk renovatør i selskapet RenoNorden. Oppsigelsen ble påstått å omhandle arbeidstakers gjentatte instruksbrudd og ordrenekt.


Den latviske arbeideren var den første som organiserte seg i renovasjonsbedriften. I løpet av sensommeren 2010 tok han ulike arbeidsforhold opp med sitt forbund, Norsk Arbeidsmandsforbund. I et brev 7. september 2010 sendte dette forbundet en «bekymringsmelding» til Arbeidstilsynet, på vegne av den latviske arbeiderens varsling til dem om de ansattes vilkår. Det resulterte i en tilsynsrapport fra Arbeidstilsynet, og derigjennom et varsel til bedriften 15. oktober 2010. Det ble avkrevet endringer i arbeidsavtalene, blant annet at pauser skulle regnes som arbeidstid ettersom arbeidsgiver ikke kunne tilby tilfredsstillende pauserom. Videre måtte RenoNorden innføre rutiner for føring og oppfølgning av reell arbeidstid, de måtte føre kontroll med og aktivt følge opp at ansatte ikke arbeidet utover lovens grenser for arbeidstid. De måtte endre rutiner for at ansatte skulle få utbetalt overtidstillegg, og dessuten kartlegge forhold ved lønns- og bonusordninger som kunne medføre arbeidsmiljøutfordringer. Med andre ord temmelig omfattende og kostnadskrevende utbedringer på flere ansattrelaterte områder, som neppe ble godt mottatt av renovasjonsfirmaets eiere og ledere. For den som leser Eidsivatingdommernes formuleringer i dommen, ser man hvordan de drastisk toner ned denne saken, og spesielt arbeidsgivers slette behandling av sine ansatte.


Dommerne skriver videre ingenting om at Arbeidstilsynet etter en kontroll i april 2011, fant at selskapet ikke hadde fulgt opp påleggene. Hvilket førte til et nytt varsel om pålegg om de samme forhold. Ledelsen hadde tegnet opp nye systemer og arbeidsavtaler, som ble fremlagt som dokumentasjon overfor Arbeidstilsynet. Men det viste seg at ingen av delene var implementert i virksomheten. Disse alvorlige kritikkverdige forholdene, og ikke minst juksedokumentasjonen, ble omtalt i media forut for rettssaken, men ikke med ett eneste ord i denne senere dommen.


Lagmannsretten burde i sin troverdighetsvurdering av partene, også undersøkt selskapets generelle «code of conduct». Men alt rundt RenoNordens profittjagende eiere glimrer med sitt fravær. Fra etableringen i 2000 og frem til 2011 ble selskapet ledet av grunderne, som etterhvert fikk Christian Ringnes og fondet Norvestor som hovedeiere. Deres mål var at RenoNorden skulle bli størst i Norden, hvilket skulle oppnås ved å underby samtlige konkurrenter i kommunale anbudsrunder. Samtidig var det medieoppslag om hvordan utenlandske ansatte ikke mottok lønn, og dessuten ble sendt tilbake til hjemlandet dersom de ble syke. I 2011 kom nye eiere til, som etter salget gjorde de gamle eierne styrtrike. De nye eierne gjorde ikke mer for arbeidsvilkårene enn de forrige, og hentet i stedet ut flere hundre millioner kroner i utbytter. Det endte med konkurs i 2017, og en kreditorgjeld på over 600 millioner kroner.


Virksomhetens ledere anførte for retten at de ikke anså arbeideren som noen varsler. Videre at de heller ikke var kjent med at han skulle ha varslet om noe, før dette ble gjort gjeldende for lagmannsretten. De hevdet at oppsigelsen ikke var noen form for gjengjeldelse, og at den utelukkende var begrunnet i arbeidstakers egne klanderverdige forhold. Retten la imidlertid til grunn at arbeideren var en varsler, og hadde varslet forsvarlig. Spørsmålet var dermed om den organiserte latviske arbeideren ble utsatt for ulovlig gjengjeldelse fra bedriftens side.


I 2009 meldte arbeideren seg på et norskkurs, men besto ikke testen. Bedriften trakk ham dermed i lønn, tilsvarende kursavgiften. Arbeideren kontaktet forbundet sitt i oktober 2009, hvilket endte med at bedriftens ledelse måtte tilbakebetale beløpet som ble trukket.

Jamfør renovatørhåndboken finnes det en regel om at telefonene i bilene ikke skal brukes til private formål. Utenlandssamtaler er heller ikke tillatt. 27. oktober 2009 fikk denne arbeideren advarsel for overdreven telefonbruk og utenlandssamtaler i strid med renovatørhåndboken. Han bestred imidlertid grunnlaget for advarselen, og nektet å signere på den. Noe nærmere om det konkrete grunnlaget som ble bestridt, har ikke dommerne redegjort for. Den 28. desember 2009 fikk mannen ny advarsel, denne gang for angivelig å ha begått ordrenekt. Ordrenekten ble av arbeidsgiver begrunnet i at mannen skal ha meldt inn sitt fravær på sms, til tross for at han angivelig skal ha fått beskjed om å melde inn fravær ved å ringe arbeidsgiver.


23. april 2010 påpekte virksomheten arbeiderens fravær ved tre anledninger, samt manglende oppfølgning av norskopplæring. Også dette ble bestridt av arbeideren, som også ga uttrykk for at han ikke hadde fått den ferien han skulle ha. Hvilket er svært sannsynlig med tanke på hvordan selskapet lovstridig utnyttet sin arbeidskraft.


7. september 2010 ble arbeiderens varsel til Arbeidstilsynet sendt, og 15. oktober 2010 fikk bedriften dette omfattende pålegget, særlig rundt den sosiale dumpingen. 1. april 2011 ble det så avholdt et drøftingsmøte med den varslende arbeideren, hvor mannens angivelig irregulære fraværsvarsling ble tatt opp, i likhet med manglende skademelding ved uhell, at han ikke ordnet opp i avvik, ikke møtte til obligatorisk møte og avsluttet renovasjonsruten sin før den var ferdig. Også dette bestred varsleren. Under tvil skulle bedriften imidlertid gi ham en siste sjanse, men han fikk ytterligere en advarsel om de samme forhold allerede 1 måned senere. Der stod det blant annet; «De ovennevnte forhold er alle forhold som innebærer brudd på gjeldende arbeidsinstruks/-avtale. RenoNorden tar bruddene svært alvorlig. Du får denne gang en siste advarsel. Nye brudd vil medføre oppsigelse eller avskjed.»


14. desember 2011 ble mannen innblandet i noe dommerne omtaler som «et alvorlig trafikkuhell» med renovasjonsbilen. Særlig alvorlig var det ikke, men det ble ikke rapportert til bedriften i tråd med hvordan regelverket sier man skal gå frem. Dagen etter fikk arbeideren en skriftlig advarsel for uforsvarlig kjøring, og brudd på rapporteringsplikten. I hvilken grad mannens kjøring virkelig var uforsvarlig, har domstolen ikke redegjort for, annet enn den sterkt overdrevne påstanden om «alvorlig trafikkuhell». Ellers fant hendelsen sted i desembermåned, som normalt innebærer vanskelige og glatte kjøreforhold. Men slike formildende mulige forhold nevnes selvsagt ikke av dommerne.


Under et drøftingsmøte 18. april 2012, ble mannen presentert for den skriftlige advarselen av 4. mai 2011 og det ble påpekt at mannen etter dette igjen, varslet irregulært om fravær ved sms ytterligere tre ganger. Videre ble det vist til den skriftlige advarselen av 15. desember 2011 om uforsvarlig kjøring og manglende rapportering. Arbeidsgiver hentet også frem en episode rundt påkjørsel av et gjerde i august 2011. I protokollen ble det skrevet: «..() han med viten og vilje motsetter seg de plikter og instrukser som gjelder for ham, og at han ikke viser noen vilje til å endre sin opptreden.» Varsleren ble sagt opp fra sin stilling 25. april 2012.


Mannens advokat hevdet at det ikke ble gjennomført reelle drøftelser, da det ikke var tolk til stede på drøftelsesmøtet. Han hadde med seg en tillitsvalgt, fremfor en tolk som kunne sikret at det ikke oppstod misforståelser. Videre burde protokollene og advarslene vært oversatt. Han fikk ingen mulighet til å svare på anklagene før beslutningen om oppsigelse kom. Han ble heller ikke fulgt opp fra bedriften sentralt, da det ble sendt inn meldinger som til slutt førte til oppsigelsen. Ellers har rutinen om å melde fravær pr. telefon i stor grad blitt vanskeliggjort, ved at arbeidsgiver ikke i tilstrekkelig grad var tilgjengelig, samtidig som det har vært språkproblemer. Arbeidsgiver har i liten grad utvist fleksibilitet i denne forbindelse. Utfylling av skademeldingsskjema må skje på norsk, og ikke russisk eller latvisk, derfor ble det vanskelig for arbeideren å fylle ut dette. Den siste skriftlige advarselen fikk han 15. desember 2011, og grunnlaget for den var uaktsom kjøring og manglende rapportering av dette. Det ble kun begått ett nytt forhold etter dette. Behandlingen han fikk, som munnet ut i advarslene og til slutt oppsigelsen, var en ulovlig gjengjeldelse som følge av varslingen. Ellers hadde arbeideren forsørgelsesbyrde for flere barn, og som utlending ville han få problemer med å få annet arbeid. Han utførte arbeidet på en god måte. Alt i betraktning var det derfor vanskelig å se den store betydningen for bedriften å si ham opp. Jamfør varslingen og påleggene fra Arbeidstilsynet, har ikke virksomheten selv overholdt lovverket.

Dommerne fant det utvilsomt at arbeideren forstod det som ble sagt under møtene. De anså det også som bevist at mannen benyttet mobiltelefonen i renovasjonsbilen til private samtaler til utlandet, i et ikke ubetydelig omfang, i strid med renovatørhåndboken. Arbeideren var kjent med boken og handlingen representerer et instruksbrudd. Mannen gjorde imidlertid ikke dette igjen.


Ifølge retningslinjene skal varsel om fravær skje over telefon, og ikke ved bruk av sms eller e-post. Dommerne la til grunn at arbeideren hadde fått beskjed om å varsle muntlig over telefon til en av to som snakket russisk. Arbeideren forklarte at han ved flere anledninger hadde forsøkt å ringe, uten å få svar, før han sendte sms eller e-post. Etter bevisførselen la imidlertid dommerflertallet til grunn at ingen av de to andre russisktalende hadde registrert ubesvarte anrop fra arbeideren de aktuelle tidspunktene. Når dommerne skriver «Etter bevisførselen», så betyr det kun vitneforklaringene fra arbeidsgivers vitner. Med andre ord udokumenterte påstander, som jamfør varslerparagrafene skal tale til fordel for varsleren. Men dommerne tilsidesetter dette. Dommerne skrev også at arbeideren tidlig i arbeidsforholdet hadde varslet fravær over telefon til ledere som ikke snakket latvisk eller russisk, og at språkproblemer da ikke var noe hinder for å følge instruksen. De forholdt seg til at mannens bruk av sms og e-post var et instruksbrudd, som dessuten gjentok seg tre ganger etter at det var gitt skriftlig advarsel om forholdet 4. mai 2011.


Videre la de til grunn at mannen ved tre anledninger unnlot å varsle om skade, og å fylle ut skademeldingsskjema. Instruksen var at ved alle skader på bil måtte skademelding fylles ut og leveres avdelingsleder. Alle trafikkuhell måtte straks meldes til nærmeste foresatt, og skader måtte meldes så raskt som mulig, og skademelding leveres samme dag som uhellet skjedde. 26. august 2010, kjørte arbeideren på et skilt og skadet renovatørbilen, uten å melde fra om dette eller skrive skademelding. Dette ble tatt opp i drøftingsmøte 1. april 2011 og omfattes av den skriftlige advarselen av 4. mai 2011.


For meg er det underlig at dommerne ikke reagerer på tidspunktet, og at mannen bestred advarselen. Hendelsen fant sted under to uker før mannen varslet gjennom forbundet sitt, til Arbeidstilsynet. Han var på tidspunktet den eneste organiserte, Som organisert hadde han allerede hatt en tidligere liten seier over arbeidsgiver, med bistand fra forbundet sitt. Det var det samme forbundet som varslet Arbeidstilsynet på vegne av mannen. Ettersom han var den eneste organiserte arbeideren, betød en varsling fra forbundet at den måtte komme fra latvieren. Det innebar at RenoNord-ledelsen allerede i oktober 2010 måtte vite hvem som var varsleren. Disse forholdene forbigås i stillhet av dommerne, og ikke minst det underlige i at arbeidsgiver ventet hele syv måneder!? før de tok trafikkuhellet og sms-varslingen opp med varsleren, og da i et drøftelsesmøte. Det finnes ingen annen naturlig forklaring til det lange tidsrommet mellom hendelsene, og når varsleren omsider ble «tatt» , enn varslingen hans. I tillegg fremstår behandlingen av uhellet og disse relativt lite alvorlige forseelsene i et drøftelsesmøte, som meget overdrevet og faktisk gjengjeldende etter varslingen.


Den samme overdrivelsen er å finne i hvordan arbeidsgiver omtaler mannens alternative måte å melde inn sitt fravær på, som ordrenekt. Arbeidsgiver ble orientert, dog ikke slik instruksen var. Bruken av betegnelsen «ordrenekt» brukte arbeidsgiver mistenkelig nok, kort tid etter sitt nederlag rundt deres ulovlige lønnstrekk av mannen i 2009. Det skal imidlertid en ganske annen og atskillig mer alvorlig atferd til, før arbeidstakere rettmessig kan anklages for ordrenekt. Men det syntes ikke flertallet av disse dommerne, som heller ikke så den betydelige overdrivelsen i sammenheng med det ulovlige lønnstrekket.

Deretter omtaler dommerne hvordan varsleren i august 2011, kjørte på et gjerde i Kapellveien 60. Han varslet ikke om skaden, men skal angivelig ha inngått en avtale med skadelidte om utbedringer som han dog ikke fulgte opp. Også denne hendelsen fremstår som en relativt bagatellmessig sak, som også kan bero litt på «kulturen» den latviske mannen kan ha hatt med seg. Med formaninger og rettledning fra en velvillig arbeidsgiver, ville saken vært ute av verden ganske raskt. I stedet hauses forholdet opp til et nivå som ikke samsvarer med alvorlighetsgraden, også av domstolen. Så viser dommerne til et tredje tilfelle fra 14. desember 2011, hvor varsleren skal ha kjørt på en personbil bakfra med renovatørbilen. Hva som foranlediget forholdet skriver ikke dommerne noe om, men antakelig var det glatt, og varsleren har uansett vært for nær foranliggende bil. Det er imidlertid en situasjon mange yrkessjåfører havner opp i, og mest sannsynlig har også andre i dette renovasjonsfirmaet gjort tilsvarende feilvurderinger. Dommerne skulle og burde avklart mer rundt disse omstendighetene, særlig ettersom det er snakk om å avklare hvorvidt varsleren i virkeligheten ble utsatt for gjengjeldelser. Men slike tilnærminger finnes det ikke et fnugg av i flertallsdommen fra denne saken. Mannen sa angivelig ikke fra om ulykken før han var tilbake på kontoret, hvilket altså er et brudd på rapporteringsrutinen, men fortsatt ikke særlig alvorlig. Dommerne fremhevet også at det var «uregelmessigheter» rundt innlevering av skademeldingsskjema, uten å si hva det utgjorde. Men retorikken var åpenbart lagt opp slik for å øke alvorlighetsgraden av dette forholdet, og dermed naturliggjøre at varsleren fikk advarsel for hendelsen. Den opphausende retorikken vedlikeholdes ved at de fremhevet; «instruksbrudd i tilknytning til alle tre hendelsene, og at to av tilfellene skjedde etter at A fikk en skriftlig advarsel om tilsvarende forhold 4. mai 2011.» Men faktum er at de eneste likhetene mellom disse advarslene, var at latvieren ikke klarte å fylle ut en norsk skademelding slik rutinen krevde. Men han kunne altså verken snakke eller lese norsk godt nok til å behandle en skademelding, hvilket dessuten kan være utfordrende nok for noen og enhver.


De mindre alvorlige forholdene ble fremført som svært alvorlige, og med største gravalvor av dommerne, som overdrev videre på den overdrevne fremstillingen til arbeidsgiver. Arbeidsgiver påstod at instruksbruddene og tilfellene av ordrenekt var omfattende. Og ved å hevde «modus operandi», som altså betyr at slik atferd var dagligdags for varsleren, var det ifølge dem selv ikke mulig å ta med hvert enkelt tilfelle av instruksbrudd og ordrenekt som varsleren stod for. Med andre ord at også arbeidsgivers manglende dokumentasjon på påstandene sine, skyldtes den ansatte selv. Og dette fulgte selvsagt dommerne opp i sin ytterst varslerfiendtlige tilnærming.


Det neste forholdet lå som del av anklagene fra 1. april 2011, at han ikke ble med bilen tilbake etter avsluttet rute. Det ble fremstilt som at varsleren avsluttet ruten før den var ferdig. Den var ferdig gjennomført i den forstand at ingen kunder ble skadelidende av at han ikke ble med bilen tilbake til hovedkvarteret. Selv forklarte han at dette var vanlig praksis som de ansatte avtalte seg imellom, selv om det var i strid med instruksen. Dommerne fant imidlertid forklaringen usannsynlig med begrunnelsen av at en leder hos motpart, påstod at dette ikke stemte. Vedkommende innrømmet likevel at dette kunne skje, men da måtte det klareres på forhånd. Men en slik klarering fremgikk ikke av instruksen, og var derfor også i strid med instruksen. Ettersom bedriften ved forgodtbefinnende selv bryter med de samme regler og instrukser, i tillegg til de som gjentatte ganger var varslet fra Arbeidstilsynet, skulle dommerne ha sett på forholdet som en klar gjengjeldende handling mot varsleren. I stedet ble konklusjonen at bedriften ikke hadde gjort noe som helst galt, og varsleren alene var den som stod for instruksbruddet.


Til slutt behandlet dommerne to tilsvarende bagatellmessige forhold, og naturligvis med konklusjonen om at varsleren også for disse tilfellene brøt instruksene. Det ble påstått at han nektet å etterkomme pålegg om å rette avvik, men det var ikke tilfelle. Han protesterte riktignok, men føyde seg etter pålegget da det kom fra en overordnet. Det å protestere eller ha innvendinger, er ikke det samme som å nekte, men de varslerfiendtlige dommerne legger seg på linje med den overdrevne saksbeskrivelsen til den mindre empatiske virksomhetsledelsen. I tillegg var det et obligatorisk, men ikke særlig viktig møte, som varsleren ikke kom til. Han forklarte at han måtte hente sin datter i barnehagen og glemte å si ifra, men ble naturligvis mistrodd av dommerne, i sterk kontrast til hvordan de forholdt seg til arbeidsgivers påstander. Dommernes konklusjon ble at varsleren var saklig oppsagt, og RenoNorden-ledelsen fikk fullt medhold. På toppen av det hele sendte dommerne med denne parodien av en varslerdom, den utenlandske varsleren og firebarns-faren ut av arbeidslivet, med en regning på 375 000 kroner til dekning av RenoNordens saksomkostninger, samtidig som eierne selv vasset i hundrevis av utbyttemillioner fra kommunale søppelavtaler, betalt av landets skattebetalere og deres egne underbetalte arbeidere. Hva slags umåtelig grådig, kynisk og kald verden er det egentlig vi lever i, når slike vinner frem i norske domstoler?


Dommernes tilnærming er den samme som varslere må forholde seg til gjennom alle landets domstoler. Domstolene posisjonerer seg ganske umiddelbart og totalt lovstridig som forsvarere av arbeidsgiver, og i en slik grad at arbeidsgivere ikke engang har behov for egne advokater.


I dette tilfellet var det dog dissens. Meddommer Jeanette Østvang, fant ikke at arbeidsgiver hadde ført bevis for at varsleren var skyldig i instruksbrudd og ordrenekt, som ga grunnlag for oppsigelse. Under enhver omstendighet fremstod oppsigelsen som usaklig og urimelig. De forholdene bedriften viste til fremstod mindre alvorlige, og mye kunne skyldes språkproblemer og manglende tilrettelegging fra bedriftens side. Oppsigelsen rammet varsleren uforholdsmessig, han ville trolig få problemer med å skaffe seg annet arbeid, samtidig med forsørgeransvaret for barn. Det var etter Østvangs syn sannsynlig at den latviske, og da eneste organiserte arbeidstakeren, var utsatt for ulovlig gjengjeldelse etter varslingen.


Meddommer Østvang er den eneste i dette dommerpanelet, som med rette kan se tilbake på sin saksbehandling uten å føle dyp skam!


God søndag!

0 comments