top of page

Direktører faller like hardt som andre varslere



Denne dommen omhandler en avskjediget teknisk direktørs rett til å stå i stilling frem til rettskraftig dom. Mannen varslet om forhold knyttet til virksomhetens administrerende direktørs kvalifikasjoner. Som følge av direktøren led virksomheten ifølge varsleren under negativt psykososialt arbeidsmiljø, dårlig drift, feil markedsstrategi, mangel på planer for økonomisk vekst, mm. Varslingen ble ifølge dommen sendt til styrets leder og til den ansvarlige for de norske operasjonene, samt til den omvarslede administrerende direktøren.


Etter varselet hadde varsleren et møte 26.01.2015 med de to som må antas å være styreleder og ansvarlig for de norske operasjonene. Varsleren møtte med et tilleggsnotat som skal ha vært en oversikt over de svakheter han mente selskapet var beheftet med, begrunnet i de erfaringer han hadde gjort seg. En del av notatet tok også for seg det psykososiale arbeidsmiljøet, ifølge dommen knyttet til dårlig ledelse og samarbeidsproblemer som varsleren mente skyldtes administrerende direktør. Det går frem at styreleder deretter engasjerte advokatfirmaet Schjødt til å foreta en arbeidsmiljø/faktaundersøkelse.


Varsleren oppfattet at granskerne fra Schjødt begrenset undersøkelsen til å gjelde ledergruppen, og med søkelys på varsleren og en annen leder C. Denne lederen delte varslerens oppfatning og hadde selv gitt uttrykk for dette til de samme overordnede som varsleren. Varsleren oppfattet det også slik at ansatte under ham ble bedt av granskerne om å spekulere i hvilke motiver han skulle ha for varselet. De ansatte kom deretter med påfallende like anklager mot ham, som granskerne ikke lot ham få kjennskap til på en slik måte at han fikk mulighet til å forsvare seg, hvilket er i strid med kontradiksjonsprinsippet. Forklaringene som ble gitt var dessuten et resultat av de spørsmål granskerne stilte i undersøkelsen, hvilket stod frem som orientert rund varsleren og lederen C. Det hele gav varsleren inntrykk av at undersøkelsen var et regissert opplegg for å fjerne fokuset fra kritikken, og i stedet vende søkelyset mot de to som hadde kritisert administrerende direktør.


Granskerne konkluderte også med at det var varsleren og leder C, som var ansvarlige for det dårlige arbeidsmiljøet. Under to måneder etter varselet og åpenbart ganske umiddelbart etter Schjødt-granskernes rapport, ble varsleren 17.03.2015 innkalt til drøftingsmøte. Allerede samme dag fikk han avskjed. Den kvinnelige lederen C forlot virksomheten kort tid etter.


Arbeidsgiver hevdet at varsleren ikke kunne anses som varsler i lovens forstand. De hevdet at et varsel skal «forankres i kritikkverdige forhold i bedriften», og ikke forretningsmessige utfordringer og forbedringspotensial. Det at varsleren skrev; «formålet er å undersøke hvorvidt daglig leder sin lederstil og egenskaper vil være i selskapets beste interesse», falt etter arbeidsgivers syn klart utenfor et varsel i arbeidsmiljølovens forstand. Varselet dekkes derfor ikke av lovens regler.


Arbeidsgiver sa seg enig i at delen i varselet som gjaldt arbeidsmiljøet, var dekket innholdsmessig under aml. § 2-4 første ledd. Imidlertid påstod de at den ikke oppfylte kravene til forsvarlig fremgangsmåte etter aml. § 2-4 annet ledd. Det ble begrunnet i advokatfirmaet Schjødts senere undersøkelser og granskningsrapport, som "avdekket" at det var varsleren som var årsaken til det dårlige arbeidsmiljøet, og ikke den omvarslede administrerende direktøren. Deretter brukte de rapporten, og vitneførselen fra de som i rapporten angivelig hadde anklaget varsleren for hersketeknikker og bakvaskelser, som bevis for at det virkelig var varsleren som stod bak det dårlige arbeidsmiljøet. Ettersom varsleren med dette ikke hadde hatt saklig grunnlag for å fremme anklagene, var varslingen ifølge arbeidsgiver ikke gjort i aktsom god tro. Med andre ord var det uaktsomt av ham å ikke vite at det var han selv som hadde forårsaket elendigheten. Med dette til grunn var han etter arbeidsgivers syn «ikke omfattet av varslingsbestemmelsene i loven».


Vedrørende varslerens anklage om et iscenesatt plott, fremhevet arbeidsgiver at styret hadde tatt varselet alvorlig. Til tross for at de altså hevdet innholdet ikke egentlig var et varsel. Som følge av hvor alvorlig de tok varslet, engasjerte de derfor rådyre advokatfirmaet Schjødt AS; «for å klarlegge faktum». De hevdet varslerens fremstilling av undersøkelsen ikke hadde rot i virkeligheten. Det var nemlig ikke slik at arbeidsgiver, disse ansatte og advokatfirmaet Schjødt AS hadde konspirert for å bli kvitt ham. Forklaringen på at de ansatte hadde så like fremstillinger av varsleren, var at anklagene og innsigelsene angivelig ga et korrekt bilde av varsleren. Arbeidsgiver understreket at de ikke hadde instruert de ansatte eller advokatfirmaet Schjødt AS, utover oppdragsbeskrivelsen. At de engasjerte et advokatfirma hevdet de faktisk tjente som bevis for at de ønsket en uavhengig utredning. Det er imidlertid akkurat denne type samkjørte prosesser varslere møter fra arbeidsgivere, som i bunn og grunn sitter med alle kort. Prosessen denne direktøren ble utsatt for, er mye lik den jeg selv ble utsatt for av konsernledelsen i Frelsesarmeen/Fretex. Man har lite å stille opp med, og makten eier vanligvis narrativet.


I de påfølgende avsnittene i dommen går det ganske klart frem at det var Schjødts rapport som var det direkte grunnlaget for at varsleren fikk avskjed. Granskernes påfallende og ensidige «funn» av varsleren som en med generelle samarbeidsproblemer, en som trakasserte de ansatte og som gjentatte ganger brøt med taushetsplikten, er ganske typisk for bestillingsverk. I tillegg var også ordrenekt et moment som kom opp. og som dermed endte i beslutningsgrunnlaget for avskjeden. Det står videre at; «Samtlige ansatte (utenom varsleren og C) var av den oppfatning at det var varsleren som var årsaken til det dårlige arbeidsmiljøet. Det kan opplyses at C har inngått en avtale med bedriften, og at hun ikke arbeider i selskapet». Det må være ganske åpenbart at hennes exit skyldtes at hun som den eneste, turte å stå ved varslerens side. Det ble naturligvis oppfattet som illojalt av ledelsen.


Arbeidsgiver hevdet faktisk også (pakket inn i andre mer spiselige ord) at det ikke kunne være snakk om gjengjeldelser etter varsling, siden granskerne hadde funnet at varslerens negative atferd hadde foregått over tid, også før varslingen. De hevdet også at «flere» ikke ville fortsette i bedriften dersom varsleren gjeninntrådte i sin stilling under rettssakens gang. Som bevis for påstandene kom de med en ytterligere påstand om at salgsdirektøren var sykemeldt på bakgrunn av varslerens kontinuerlige kritikk, baksnakk og urealistiske forventninger.


Det er imidlertid ikke usannsynlig at varsleren, etter å ha sett hvordan varslingen utviklet seg til et mareritt for ham selv, oppfattet at salgsdirektøren og andre heller beskyttet sine egne posisjoner fremfor å stå på barrikadene for ham. Under slik mental ubalanse er det lett for en varsler, å trå over streken og være i overkant pågående og anklagende overfor de man føler har sveket dem og sannheten. Men slike ting skjer i etterkant av varslingen, og det fremgår intet sted i dommen at arbeidsgiver kunne vise til faktisk kritikk eller negative forhold rundt den tekniske direktøren før varslingen fant sted. Alt kom i etterkant, og med den såkalte granskningsrapporten som det endelige eksekusjonsvåpenet mot mannen.


Som vanlig er det ikke så mange bevis som legges frem i domsavsigelsen, og enda vanligere at ingen bevis står frem til fordel for varsleren. Det man imidlertid ofte finner, er intetsigende setninger som «etter en samlet bevisvurdering» og «vitneforklaringer underbygger..» osv. Det går også igjen i dommen i herværende sak, og man finner helt sikkert igjen det samme i den tidligere tingrettsavgjørelsen for saken. Stavanger tingrett avviste i sin dom fra 25.03.2015 varslerens begjæring om å stå i stilling under rettssakens gang. Han måtte i sin posisjon som ulønnet, dessuten betale motpartens saksomkostninger for tingretten på kroner 52 400,-.


Lagmannsretten stod ikke noe tilbake for tingretten, og hevdet i sin dom at det ikke var noen relevant årsakssammenheng mellom varslingen og avskjeden. Det var etter de tre fagdommernes syn klart at avskjeden skyldtes «hans eget sterkt kritikkverdige forhold». Men alt de kunne basere dette på, var i virkeligheten påstander i form av en granskningsrapport og vitneforklaringer fra fire eller fem ansatte, som først hadde kommet med de samme påstandene mot varsleren under prosessen til «fakta»-undersøkerne fra advokatfirmaet Schjødt. Ellers er å bemerke at foruten varsleren og leder C, vitnet en ansatt om «et annet bilde av situasjonen», som typisk nok var rettens eneste beskrivelse av dette. Ettersom det er dommernes retorikk som er brukt i dommen, er det grunn til å anta at dette vitnet uttalte seg i vesentlig kontrast til de fire andre ansatte, som hadde vitnet påfallende likt om sine opplevelser av varsleren.


Det er forsket på og konkludert med at granskninger utført av advokat- og revisjonsfirmaer, ofte er belemret med mange ulike og alvorlige klanderverdige forhold. Det synes som de i alt for stor grad står frem som bestillingsverk, betalt av den omvarslede siden. Likevel vektlegges de i domstolene som likeverdig enhver rettslig saksbehandling, bortsett fra i de få tilfellene granskningene har endt med kritikk av arbeidsgiver. Da refereres det betydelig mindre til granskningsrapporter, jmf TNAMD-2018-60139 avsagt i Namdal tingrett. Den saken gjaldt vernepleieren som tok selvmord etter sin varsling.


Lagmannsretten fant «etter en samlet vurdering», ikke grunnlag for at varsleren skulle få stå i stillingen inntil saken ble rettskraftig avgjort. Også denne gang måtte han betale motpartens saksomkostninger på kroner 48 125,- inkl. mva.


Så allerede før varsleren kunne ta fatt på den reelle rettslige erstatningsprosessen, med påstand om gjengjeldelser etter varsling, ble han fratatt sin økonomiske evne til å føre saken for retten. Og det med en innledning på trolig drøyt kroner 150 000,- i totale saksomkostninger. Ettersom jeg ikke har klart å finne noen dommer fra hovedsaken, er det mulig at varsleren simpelthen ga opp etter at domstolene sørget for at han ikke fikk stå i stillingen under sakens gang. Med det sparte han seg i så fall for total økonomisk ruin.


God søndag!


Gulating Lagmannsrett_lg-2015-75029
.pdf
Download PDF • 622KB

Comentários

Avaliado com 0 de 5 estrelas.
Ainda sem avaliações

Adicione uma avaliação
bottom of page