NRK omtalte 11. oktober at rettssaken mellom varsleren Elisabeth Burchardt og Bodø kommune var i gang. Bakgrunnen for rettsbehandlingen er at Buchardt mener hun er gjengjeldt, etter å ha varslet om kritikkverdige forhold i kommunen. 20. juni i fjor ble saken omtalt i Monsens Revelje, og i en etterrettelig domstol skulle Burchardt ha gode muligheter for å bli hørt, men for å si det pent taler statistikken mot henne.
Dommen blir omtalt når den kommer, men i dag vil jeg kommentere uttalelsene til advokat Eivind Arntsen fra advokatfirmaet Brækhus. Uttalelser som kom i forbindelse med NRKs dekning av varslersaken til Burchardt. Til NRK sa Arntsen; «Vi vet fra rettspraksis at veldig mange saker blir forlikt før de kommer oppover i rettsapparatet. Det gjør at vi egentlig har ganske dårlig tallmateriale på hvor ofte en arbeidstaker vinner fram.».
Påstanden lugger litt, selv om det er riktig at mange saker forlikes. Vi har imidlertid ikke et «ganske dårlig tallmaterialet på hvor ofte arbeidstaker vinner frem». Den siste saken som ble rettsbehandlet gjaldt varsleren Rita Kral. Med sin «seier» for noen uker siden, endte hun med et tap på drøye 14 000 kroner! Lagmannsretten innrømmet en lusen oppreisning på 100 000 kroner, men påla Kral samtidig å dekke en vesentlig andel av sine egne advokatutgifter fra tingrettsprosessen, et beløp som altså oversteg oppreisningen.
Ettersom varslere normalt slaktes i domstolene, er det kanskje mulig for noen å omtale et tap på bare 14 000,- som en seier.? Men faktisk er det godt belegg for å hevde at mindre enn 2 av 10 varslere, blir hørt av domstolene. Av nærmere 40 rettsavgjørelser fra 2005 og fremover, ser det ut til at kun to varslere har oppnådd en reell økonomisk kompensasjon etter arbeidsgivers gjengjeldelser. Den ene er meg fra Siemens-saken. I tillegg er det noen få andre varslere som har fått lignende utfall som hva Kral endte opp med. Varsleren i Norweld-saken vant også frem i lagmannsretten, etter tap i tingretten. For ham dekket oppreisningserstatningen på 100 000,- en fjerdedel av gjenstående kostnader etter saken, og vedkommende er ikke i arbeid i dag.
Advokat Eivind Arntsen fra advokatfirmaet Brækhus, med visstnok omfattende erfaring innen arbeidsrettslige spørsmål, hevdet deretter; «De siste årene har det kommet gode og detaljerte regler om varsling. Det var vanskeligere å være varsler hvis man går 15-20 år tilbake i tid. Det har skjedd mye på disse årene. Samtidig er det nok sånn at en del har litt for lett til å gripe til en anførsel om varsling. Det brukes nok i en del situasjoner hvor det ikke er reelt grunnlag for det.»
Ser man på rettsavgjørelsene før og etter innføringen av varslerparagrafene i 2007, så er det intet som taler for at paragrafene har hatt noen positiv betydning for varslere, snarere tvert imot. Én årsak kan være utfordringen med det å utforme lovtekster. Selv den minste uklarhet i varslerlovene ble fra starten av angrepet, og deretter brukt mot varsleren i rettsprosesser. Et godt eksempel på det er den nye § 2A-1 i aml, som ble innført i 2020. Her går det frem at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Likevel gjør NHO og tydeligvis også domstolene alt for å innsnevre betydningen av arbeidsgivers virksomhet, til å bety det samme som arbeidstakers virksomhet. De forsøker med andre ord å få det til at arbeidstakere kun kan varsle i den juridiske virksomhet de selv er ansatt i, og ikke om forhold i søsterselskap eller morselskap, om de skulle være ansatt i et konsern. Det er selvsagt en lovtolkning som strider mot lovgivernes intensjoner, men i kampen mot de oppviglende varslerne, vet slike som meg at alt er lov fra den kanten.
Så var det Advokat Arntsens påstand om at det var vanskeligere å være varsler for 15-20 år siden. Jeg varslet selv for rundt 17 år siden, da Siemens svindlet Forsvaret. I min villfarelse varslet jeg igjen i 2016, og da på konsernledelsen og styret i Fretex/Frelsesarmeen, for deres «kjærlige» behandling av en mangeårig ansatt.
Min personlige opplevelse etter disse rundene er at alt er betydelig mer kynisk, kaldt og løgnaktig nå, ikke minst i domstolene. I tillegg viser statistikken fra 2005 og frem til i dag, at varslere har stadig vanskeligere for å vinne frem. Og så er det denne typiske påstanden om hvor lett det er for en arbeidstaker å gripe til en anførsel om varsling. Men det er IKKE arbeidstakeren som fremmer slike anførsler, men advokatene arbeidstakeren ser seg nødt til å bruke etter opplevelsen av arbeidsgivers overgrep. Burde Arntsen egentlig heller ta det spørsmålet opp i egen Advokatforening, fremfor å skylde på arbeidstakere som er uten særlig juridisk kompetanse?
I alle fall avslører advokat Eivind Arntsen fra advokatfirmaet Brækhus, at han med sine provoserende uttalelser ikke har «filla peiling» på varsling, og hva det innebærer for varsleren. Men han tar sikkert imot pengene om det skulle komme en stakkars varsler hans vei.
God søndag.