Jeg har tidligere, og flere ganger, omtalt arbeidstakernes gradvis svakere posisjon. Dette skjer til tross for overordnete prosesser og rammer, som ble kjempet igjennom og institusjonalisert i tiårene etter krigen. I dette finner vi det såkalte trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiverorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner og staten. Samarbeidet ble i sin tid etablert for å få slutt på de stadige streikene og lockoutene.
I tillegg finnes det noe som omtales som «Hovedavtalen». Hovedavtalen regulerer de grunnleggende spillereglene i arbeidslivet, den sier noe om medbestemmelse, rettigheter og plikter og samhandling mellom arbeidsgivere og tillitsvalgte. Hovedavtalen er et virkemiddel for å sikre samhandling og gode prosesser mellom partene.
Videre har vi i Norge noe vi omtaler som; "Den norske modellen". Den sier noe om hvem vi er og hvordan vi har det. Med "Den norske modellen" menes hovedtrekkene i det norske samfunnet, som består av verdier, grunnpilarer og resultater. Det hevdes at modellen skaper samfunn preget av høy grad av tillit og likestilling.
Det er ingen tvil om at mye av det ovenstående er sant og bra. I Norge har vi det fremdeles godt, sammenlignet med alle land i verden. Men det er ikke det samme som at alt er, og vil fortsette å være på «G». Også i Norge er det mange mennesker som befinner seg godt under et forsvarlig velferdsnivå, og pilen peker nå trolig nedover. Det er nok flere årsaker til dette, men arbeidslivet og dets premisser er utvilsomt én av disse. Globalisering og andre lands til dels uregulerte tilgang til det norske arbeidsmarkedet, er sentrale bidrag til den stadig økende risikoen for korte og langvarige opphør av lønnsinntekt for landets arbeidsstokk. Og det hele rammes inn av en stadig mer kortsiktig overskuddsorientering fra virksomhetseiere, og dessuten en statsmakt som består av folk med stadig større egeninteresse, og som dermed bistår kapitaleierne i prosessen.
Foruten den sosiale dumpingen og den totale mangelen på rettigheter som avdekkes i en rekke bransjer, deriblant byggebransjen, følger her et par andre eksempler som viser hvilken vei «den norske modellen» er i ferd med å ta. I forbindelse med Covid-pandemien ønsket staten angivelig å sikre et godt flytilbud over hele landet. Det ville de gjøre ved å kjøpe transport på flyruter som ifølge beregninger ikke kan drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Florø-Oslo er en slik rute, og det danske selskapet Danish Air Transport (DAT), ble tildelt ruten, foreløpig frem til 1. oktober. De bedriftsøkonomiske lønnsomhetsberegningene som lå til grunn, baserte seg blant annet på norsk lønnsnivå i flytrafikken. Ved å bruke et datterselskap fra Litauen, med billig litauisk arbeidskraft, sørget DAT for at ruten, selv foruten statens subsidiering, likevel ble lønnsom. DAT-ledelsen er i den forbindelse allerede godt kjent for sin motstand mot organiserte arbeidere. Men de bruker samme type retorikk som varehus-kjeden Elkjøp gjør i Norge, med lederuttalelser om hvor mye virksomheten respekterer de ansattes rett til å organisere seg. Elkjøp er ellers eksempel nummer to i dette innlegget.
Ellers bekreftet det danske flyselskapet at ruten opereres på såkalt «wet lease», hvilket vil si at samferdselsdepartementet har godkjent at det er datterselskapet som opererer ruten. Norsk Flygerforbund mener slike wet-lease baserte tilbud, etter forskriftene skal avvises. Samferdselsminister Knut Arild Hareide avviser imidlertid at det brukes «wet lease» i denne forbindelsen, og indikerer dermed at flygerforbundet har rett i sin påstand. Det ble ifølge Hareide kun gitt en «adgang til å inngi tilbud i fellesskap», og at begge selskapene (mor og datterselskap) skrev under på avtalen. Men det er jo ikke annet enn smør på flesk, at et heleid datterselskap i en slik kontekst signerer på samme avtale som morselskapet. Et morselskap med DATs forutsetninger, bestemmer uansett fullt og helt over sine datterselskaps gjøren og laden og eksistens. Morselskapet slipper imidlertid å stå til rette for alt som kan gå galt i datterselskapet, om det skulle ende slik. Med andre ord er Hareides uttalelse om; «adgang til å inngi tilbud i fellesskap», sagt i den hensikt å omgå regelverket.
Så var det ukens uttalelser fra Elkjøp-ledelsen, som ikke lot fagorganiserte ansatte få del i kjedens månedlige bonusordning. Elkjøp-ledelsen bekreftet at bonusordninger er forbeholdt ansatte uten tariffavtale. De begrunnet sin amerikanske tilnærming til arbeidstakere, med å hevde at det ikke handler om å straffe fagorganiserte. En oljeglatt Elkjøpleder uttalte til media at Elkjøp fullt ut respekterer sine ansattes ønske og behov for å fagorganisere seg. Vi kan lese at det enkelte varehus selv beslutter hvilken lønnsordning som skal gjelde på arbeidsstedet. Videre at det hører med til eventyret at de ansatte visstnok ikke bare ønsker denne løsningen, men de krever det faktisk. En annen glatt fyr, åpenbart hentet fra samme lederskuff, påstod at Elkjøp lar de ansatte velge mellom «to ulike lønnsmodeller».
Uansett hvordan Elkjøpledelsen fremstiller sin «union bashing» med, vil resultatet bli at færre ansatte organiserer seg. Det fører igjen til at den alminnelige arbeiders kostnad i regnskapet vil gå ned, mens fortjenesteandelen til ledelsen og eierne går opp. Kan man våge å tro at dette er hele motivet for Elkjøps bonusfordelingssystem?
Eksemplene over illustrerer hvordan sentrale myndigheter gir etter for kapitalistene, med en hjelpende hånd rundt bedriftseieres omgåelse av regelverket, videre hvordan de samme myndigheter enten passivt eller som i tilfellet med DAT, opptrer aktivt i et motsetningsforhold til trepartssamarbeidet, hovedavtalen, den norske modellen og i forlengelsen av dette; den arbeidende befolkningens rom for ytringer.
God søndag!