"All den stund jeg lever i et forhyklet samfunn, så ordner jeg meg deretter ."
- Nils Kjær -
18. november skrev NRK om Datatilsynet som kan fortelle at bruken av lydbånd-opptaker er et økende fenomen i arbeidslivet. De mottar stadig flere klagesaker og henvendelser om temaet. Lydopptaker brukes ofte i samtaler i forbindelse med konflikter på arbeidsplassen. Datatilsynet viser til at om du selv er til stede er det lov med opptaker, ellers ikke. Folk bør få vite om man blir tatt opp, derfor bør man si i fra i forkant. Særlig gjelder dette i tillitsforhold mellom kolleger, ledelse og ansatte, sier Datatilsynet.
Interesse- og arbeidstakerorganisasjonen Econa som selv har mottatt mange henvendelser fra medlemmer med spørsmål rundt lydopptak på jobben, ber folk tenke seg om før de skrur på opptakeren. De mener det kan oppleves som uetisk å ta opp i skjul hvis det ikke sies fra på forhånd. På den annen side kan det å foreslå lydopptak oppfattes som manglende tillit mellom partene.
Arbeidsgiverorganisasjonen NHO mener lydopptak ikke gir et presist inntrykk av samtaler og møter. De som gjør opptaket og ikke sier ifra, vil vite at det blir tatt opp, mens andre deltakere ikke vil vite det. Det fører til en skjevhet og unaturlighet i samtalen. Det er etter NHOs mening nærliggende at den som setter i gang opptakeren, formulerer seg annerledes og har større bevissthet rundt ord og formuleringer jamfør senere avspilling.
I en kommentar i nettavisen E24, problematiserer to advokater, fra et firma som vanligvis representerer arbeidsgiveres interesserer, i hovedsak arbeidstakeres adgang til bruk av lydopptak. De konkluderer med at det er behov for å regulere adgangen til å ta hemmelige opptak i arbeidsrettslige forhold. Selv om det finnes situasjoner der slike opptak har et aktverdig formål, bør det ikke være fritt frem for arbeidstakere å ta opp samtaler med arbeidsgiver i det skjulte - eller omvendt. Et arbeidsliv preget av konstant frykt for at samtaler tas opp i det skjulte, er ingen tjent med.
Så er det min tur til å komme med noen innspill, og særlig om uttalelsene fra arbeidsgiversiden. Det kan muligens være grunner for å se på ytterligere restriksjoner, foruten lovens krav om at den som tar opp samtaler uten å si ifra, også selv må være til stede. Men umiddelbart er det litt vanskelig å tenke seg behovet. Ser man bort fra situasjoner hvor alle parter anser bruk av lydopptaker som nyttig, er det vel ellers i arbeidslivet et uttrykk for en grad av mistillit, at dette verktøyet tas i bruk? Dersom en samtale/møtedeltaker i en slik situasjon informerer de andre om bruken, oppfattes et lydopptak av de andre mest sannsynlig som motivert av mistillit. Det er naturlig nok ikke noe godt fundament for en løsningsorientert dialog rundt samtalens eller møtets agenda. Skulle deltakeren imidlertid la være å informere de øvrige om lydopptak, vil det kun være denne personen selv som påvirkes av bruken, men da trolig under den forutsetning at opptaket er tenkt avspilt for andre ved senere anledninger. Personen som tar opptak vil da mest sannsynlig forsøke å veie egne ord, og avhengig av situasjonen det er snakk om, kanskje også forsøke å påvirke det som blir sagt av de andre deltakerne i samtalen/møtet.
Rent umiddelbart har jeg vanskelig for å tenke meg at det er mange i arbeidslivet, og da først og fremst arbeidstakere, som ser det formålstjenlige i å ta lydopptak under andre forhold enn i situasjoner hvor de selv føler seg truet. Motparten i slike tilfeller er som oftest representanter for arbeidsgiver, det vil si den sterke part som uten opptak av samtale/møte, vil eie «sannheten» rundt hva som egentlig ble sagt. Arbeidsgivers overlegne definisjonsmakt er en kjensgjerning jeg ikke ser nødvendigheten av å begrunne på annen måte enn å vise til at straffbare uttalelser/handlinger fra ledere er ytterst vanskelig å bevise, jf. forløpet til # metookampanjen og utallige andre alvorlige varslingssaker.
Som alltid vil det sikkert være enkeltstående unntak, men på generelt grunnlag vil arbeidstakere som opplever et godt arbeidsmiljø og gode ledere, ikke se behovet for å ta opp samtaler eller møter. Det er først når mistilliten allerede er etablert at den type verktøy vurderes som hensiktsmessig. Utfordringen med økt bruk av lydopptaker må altså ses i sammenheng med økt konfliktnivå mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, noe som igjen må ses i sammenheng med hvordan virksomheter ledes på.
Min konklusjon er ganske enkelt at fremfor ytterligere restriksjoner rundt bruk av lydopptaker, burde man fokusere på å få til bedre ledelse i arbeidslivet. Jeg antar ganske mange med meg mener at mange ledere i en travel og kaotisk hverdag, ikke skuer nevneverdig til hvordan de skal motivere ansatte, til tross for ledernes deltakelse på diverse lederkurs og samlinger. I stedet, som følge av tidsnød, «seg selv nok» og annet, velges den mer tradisjonelle kommanderingslinjen. En linje ansatte vanligvis opplever bærer med seg følgende budskap; «Er du ikke motivert, så se til helvete å bli det!»
Både arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjoner har litt å svare for når det gjelder den tilsynelatende tiltakende kynismen i arbeidslivet, hvor arbeidsgivere mer og mer anklager arbeidstakerne for ethvert dårlig arbeidsmiljø norske virksomheter skulle være rammet av. Arbeidsgivere og deres interesseorganisasjoner kan ta seg slike friheter i trygg forvissning om at arbeidstakerorganisasjonene ikke tar kampene de burde tatt, på vegne av sine medlemmer.
Det at flere og flere arbeidstakere tar i bruk lydopptakere er for min del bare en symptomatisk bekreftelse på at det er behov for atferdsendringer hos en god del ledere i det norske arbeidsliv.
Comments