På Arbeidsmiljøsenteret hjemmeside står det at virksomheten er en ideell organisasjon som skal fremme et best mulig arbeidsmiljø i norske virksomheter. Det er et prisverdig mål for en ideell organisasjon synes nå jeg. Men ettersom de noe ubeskjedent hevder at de gjør både din og min arbeidsdag bedre, fikk jeg lyst til å sjekke ut hva de skriver om varsling. Etter en rask gjennomlesing sitter jeg ikke igjen med en følelse av at Arbeidsmiljøsenteret har særlig erfaring innen dette feltet. Det er så jeg kikker litt ekstra etter om det er Arbeidstilsynets hjemmeside jeg egentlig leser fra.
Etter en rask avklaring om at så ikke er tilfelle, leser jeg videre at arbeidstakere har rett til å varsle og får snart etter «oppskriften» på hvordan man skal gå frem som varsler. Først forklarer Arbeidsmiljøsenteret hva som typisk er kritikkverdige forhold, som det kan varsles om. Deretter gjennom noen få linjer redegjør de for hvordan man skal varsle og hva varselet skal inneholde. De knusktørre setningene og innholdet i dem er nesten absurde sett opp mot hvor fjernt de er fra å beskrive virkeligheten.
Folk som har varslet om alvorlige forhold og mot personer med stor makt og innflytelse, vet hvor avgjørende, ja faktisk livsavgjørende, det kan være å gå frem på en pinlig korrekt måte. Og selv det er ofte ikke nok i slike tilfelle. Det minste feilskjær kan sende varsleren på hodet ut av arbeidslivet, og ned i en dyp hengemyr man aldri senere klarer å fri seg fra.
Nesten som for å fremheve hvor fint og trygt det er å varsle, viser Arbeidsmiljøsenteret til to avgjørelser i lagmannsretten. Vi får opplyst at varslerne i begge sakene ble tilkjent erstatning etter å ha blitt utsatt for gjengjeldelse. Men hvordan disse egentlig forløp og hva det kostet varslerne kommer ikke særlig godt frem. Den ene saken omtales som «gjengjeldelse i teknologibedrift». Tilfeldigvis er dette en sak jeg kjenner meget godt til. Faktum er at jeg uten blygsel kan hevde at jeg var sentral for at utfallet av saken tross alt ikke ble fatal for varsleren. Vedkommende tapte først fullstendig i tingretten og ble som kirsebæret på toppen, stemplet som en kranglefant. Dommen var så uforståelig og tragisk at varsleren ønsket å gjøre slutt på det hele, men før det gikk så langt kontaktet han altså meg.
Uten mitt engasjement, mine egne varslererfaringer fra Siemens-saken og nettverket jeg underveis og i etterkant opparbeidet etter dette, ville denne saken ikke endt med «seier» for varsleren. Kjennelsen i lagmannsretten ble nærmest diametralt motsatt av kjennelsen i tingretten, men likevel kan man ikke karakterisere det som annet enn et knusende tap for varsleren. Han hadde selv brukt flere hundre tusen kroner og lagt ned utallige arbeidstimer i saken, i tillegg til all bekymringen. Anerkjennelsen han som varsler ble vist av den norske stat var en ytterst provoserende «erstatning» på 100 000 kroner, hvilket ikke er annet enn en hån. Da jeg på vegne av alle arbeidstagere i Norge ba LO om hjelp til å ta det meningsløse erstatningsnivået inn for høyesterett, avslo de. Begrunnelsen var at varsleren ikke selv var LO-medlem og for dem spilte det ingen rolle at en høysterettsbehandling av dette forholdet kunne lettet varslingens vilkår her til lands. I radiodebatt med enkelte av disse LO representantene var deres argumentasjon identisk med hva man kan forvente fra arbeidsgiversiden. Det var i bunn og grunn viktigere å beskytte virksomheten enn varsleren.
Lagmannsretten var i tillegg så inkompetente og ukloke at de dømte den stakkars varsleren til å fortsette i arbeidet under en slik uredelig og hevngjerrig arbeidsgiver. Konsekvensen var selvfølgelig at han ble utsatt for en kontinuerlig og enda verre gjengjeldelsesprosess, som ganske snart ble så uutholdelig at han av helsemessige årsaker ble tvunget til å slutte. Kort oppsummert er varsleren, som altfor mange andre varslere, i dag hundre prosent arbeidsufør. Igjen i likhet med altfor mange andre varslere lever han fremdeles med saken i hodet, hver eneste dag!
Etter disse flotte eksemplene fortsetter Arbeidsmiljøsenteret sin presentasjon med en relativt gåtefull orientering om hva som skjer etter varslingen. Hovedbudskapet er at både den som varsler og den omvarslede vernes av personopplysningsloven. Følgelig må vite, kan varsleren risikere å ikke alltid få god tilbakemelding om sakens utfall. Videre får vi vite at varsleren skal ivaretas av ledelsen som må passe på at vedkommende ikke utsettes for usynlige sanksjoner.
Som relativt erfaren varsler kan jeg med sikkerhet si at Arbeidsmiljøsenterets presentasjon og råd rundt varsling, ikke vil bedre arbeidsdagen for en eneste arbeidstaker, selv om de gjør det etter beste mening. Og her passer det godt med et uttrykk som bare blir mer og mer aktuelt ettersom verden blir mer og mer komplisert; Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner!
God sommer.
Comments