I en kronikk i E24 25. februar skrev Eivind Pytte Ødegård og Linn Aakvik en kronikk om A-krim (arbeidslivskriminalitet), og i den forbindelse viser de til varslingens rolle i en slik sammenheng.
Kronikken redegjør for at brorparten av de som jobber i bygg og anlegg, transport, bilreparasjoner, renhold og service, mener det er vanlig med A-krim innen disse virksomhetene. I tillegg skal man visstnok ikke glemme fiskeri og jordbruk.
Enkelte av virksomhetene har opparbeidet en viss kompetanse rundt A-krim, men det er fortsatt betydelig mangel på fagkompetanse og ressurser for å fange det opp. Arbeidstilsynet mener oppdragsgivere i for liten grad foretar kontroller rundt lønns- og arbeidsvilkår. Kronikkforfatterne som i revisjonsøyemed selv foretar undersøkelser, er enig med Arbeidstilsynet. De synes tydelig at offentlige innkjøpere slurver med oppfølging og kontroll av leverandørkjedene.
Selv om regjeringen hevder det kan være komplisert å avdekke A-kriminalitet, mener forfatterne at nærhet til leverandørleddet, med samtaler med ansatte osv. vil man lettere kunne identifisere lov/regelbrudd og finne mottiltak som fungerer.
I tillegg til proaktive kontroller mener forfatterne at også varslerne kan være et kraftfullt verktøy, men som i liten grad blir prioritert. De skriver; «I regjeringens reviderte strategi satses det på å informere utsatte arbeidstakere om deres rettigheter i Norge, men å lytte til samme gruppe er det ikke fokus på. Begrepene varsling, eller varsle, nevnes ikke i det hele tatt i den 79 siders lange strategien.»
Varslingsutvalget, som ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 11. november 2016 for å gjennomgå og vurdere varslingsreglene i arbeidsmiljøloven, fikk betydelig mediedekning. Regjeringen gikk høyt ut både før og etter utvalgets arbeid, og snakket om de store besparelsene varslere tilfører samfunnet. Man snakket om mellom 0,5 og 12 milliarder kroner årlig. Mye av denne gevinsten lå i spart ressursbruk rundt alle de etater og instanser som ellers på egen hånd og uten førstehåndskunnskap, selv skulle forsøkt å avdekke de ulovlige forholdene. For regjeringen var det derfor svært viktig å gi varslere forsvarlig vern.
At domstolene i alle år nærmest konsekvent ikke aksepterer varslere, vet de fleste som har prøvet slike saker for retten. Etter at varslingsutvalgets innstilling ble levert og regjeringen gjennomførte det de selv mente var nødvendig av tiltak, har varslervernet fortsatt ikke beveget seg en centimeter i riktig retning. Sannsynligvis har vernet om mulig blitt enda svakere.
Det er en stor og avslørende avstand mellom regjeringens uttalelser rundt varsleres betydning jamfør A-kriminalitet, og det faktum at varsling ikke engang står nevnt som en faktor i deres 80 siders strategidokument mot slik kriminalitet. Når regjeringen og øvrige politikere ikke egentlig bryr seg, må vi nok regne med at domstolenes lovstridige slakting av varslere bare fortsetter.
God søndag!