Gjennom historien finnes det en lang rekke med tvilsomme domsavsigelser i Norge. Først og fremst gjelder dette innenfor sivilrett, men alt for ofte også innenfor strafferett.
For å kunne bli dommer må søkere innstilles via «Innstillingsrådet for dommere». Innstillingsrådet har i flere tiår favorisert søkere med erfaring rundt domstolene, hvilket i hovedsak er advokater og påtalejurister. Det er dermed ikke så overraskende at flertallet av landets dommere kommer fra nettopp advokatstanden.
Innstillingsrådet skriver selv at en del advokater begrunner sin søknad med ønsket om å unngå spesialisering, mens andre fremhever faktureringspress eller krevende klientrelasjoner. Siden det ikke engang nevnes, er det få som søker på grunnlag av idealisme og egen overbevisning. Et slikt grunnlag er kanskje heller ikke så ønskelig, sett fra Innstillingsrådets side?
Drøye seks prosent av landets rundt 8100 registrerte advokater, fikk i 2018 rettet en klage mot seg. I 2018 kom det i snitt inn 1,3 klager på advokater pr. dag til disiplinærsystemet, totalt 496 saker. Av disse ble rundt 350 saker behandlet, og drøye 100 ble avvist som grunnløse. Året etter ble langt flere klager avvist som grunnløse. Bare i august 2019 endte mer enn 85 prosent av klagesakene med avvisning eller frifinnelse av advokatene. Klagene som førte frem og som ikke gjaldt salær, endte med kritikk, irettesettelse eller advarsel til de omklagede advokatene. I kun to saker mistet advokaten bevillingen.
Samtidig vet man at det er store mørketall rundt kvaliteten av advokatbistanden som ytes over det ganske land, fordi mange finner det meningsløst å klage. Disiplinærutvalgene som behandler klagesaker på advokater, består selv kun av advokater. Noe som helt åpenbart undergraver disiplinærutvalgenes troverdighet, hvilket bekreftes av statistikken. Selv om Advokatforeningen overhodet ikke er enig i det.
Sist mandag stod det å lese i Dagens Næringsliv at to av landets største og tyngste advokatfirmaer, Wiersholm og Thommessen, kan ha overfakturert sine klienter med så mye som 140 millioner kroner, ved å omtale og selge inn advokatfullmektiger som «fast advokat» eller «senioradvokat».
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet konstaterer i en advarsel at når noen fremstår som advokat, uten å være det, er det villedende for det rettssøkende publikum. Videre mener de at den gjennomgående praksisen kan ha vært økonomisk motivert. Morten B. Tidemann som selv er advokat, uttaler til DN; «Her er det grunn til å tro at det kun handler om arbeidsgivers økonomiske interesser. Ukorrekte titler gjør det lettere å selge tjenestene dyrere». Han mener advokatfirmaene kan ha tjent mellom 70 og 140 millioner kroner på å uriktig omtale advokatfullmektiger som «fast advokat» eller «senioradvokat». Forskjellen i timeprisene mellom titlene, er minst rundt 1000 og 2000 kroner. Tidemann mener dette er helt bevisst. Han sier at alle vet at Advokattittelen er beskyttet, og hvis man gir inntrykk av å selge advokattjenester uten å være advokat, kan det være bedrageri overfor kunden.
I omtrent alle andre sammenhenger vil mulige bedragerisaker av denne størrelsen, ende med politietterforskning og sannsynligvis påtale. I dette tilfellet har advokatfirmaene fått en advarsel av sitt eget tilsynsråd. Og hvor ender mange av disse advokatene? Jo som dommere i våre domstoler!
Min anbefaling til Innstillingsrådet er å fokusere mer på personlig egnethet og integritet, fremfor praksis som advokat. Det ville utvilsomt forbedret landets rettsvern.
God søndag!
Comments