«Arbeid vanærer ingen mann; uheldigvis finner du av og til menn som vanærer arbeidet.»
~ Ulysses S. Grant ~
Lydopptakene i denne omgang omhandler det jeg allerede har omtalt i «Varsleren i Fretex del 61».
Helt kort fremstilte HR-sjef Ingvald Hansen i retten at hans kollega og min daværende fagsjef Lars Lunde, hadde stukket hodet inn på kontoret til Hansen og fortalt ham hvor overrasket han var over hva revisor hadde fortalt ham, om hva jeg hadde sagt i møte med revisor i begynnelsen av desember 2016. Ifølge Lars Lunde hadde jeg uttalt at jeg ønsket å bli kvitt konsernsjefen, og hvis jeg ikke fikk det til skulle jeg gå til media. Det ble også fremstilt som om Lunde på dette tidspunktet ikke visste om varslingen på konsernsjefen, selv ikke etter samtalen med revisor. På den måten kunne han og HR-sjefen skape inntrykk av at jeg hadde kommet med alvorlige trusler, som de måtte agere på. Både konsernsjefen, HR-sjefen og Lars Lunde selv, løy imidlertid for retten om når Lunde visste om varslingssaken. De startet først alle sammen med at økonomisjefen ikke var kjent med den før i januar 2017. Men etter at Lunde forsnakket seg, og det kom frem at revisor hadde bragt varslingen på bane, innrømmet han etter en lang pause at det var i denne samtalen 6. desember 2016, hvor han først fikk vite om varslingen. Men også dette var en løgn, for et annet vitne kunne avsløre hvordan han som styremedlem hadde krevd tilleggsprotokoll etter at Lars Lunde og konsernsjef Vestre allerede i september 2016, hadde forsøkt å holde ansattvalgte styremedlemmer for narr ved å forsøke å skjule varslingssaken som en personalsak. Dette husket han godt blant annet fordi Lunde og Vestre valgte å vente med å behandle akkurat denne saken, til etter at jeg og daglig leder Madsen var ute av møtet.
Med denne uttalte «overraskelsen» til Lars Lunde, skulle HR-sjef Hansen lage en stor sak ut av. Konsernsjef Vestre var grundig informert av Lunde om revisors samtale med meg, til tross for at det var ham og hans handlinger som var hovedformålet for granskningsprosessen. Selv om det er åpenbart at han som den omvarslede ikke skulle blande seg inn i varslingsprosessen, gjorde han det likevel med hud og hår. Sammen med Lunde ble de enige om at Lunde som min fagsjef skulle lage en logg over slike hendelser relatert til varslingen. Dette kom meget tydelig frem i retten og det innebar at økonomisjef Lunde, konsernsjef Vestre og HR-sjef Hansen, sannsynligvis hadde snakket både lenge og vel om hvordan de kunne bruke revisors samtale med meg.
Min leder, Eivind Madsen måtte ta «første» fly til Stavanger for å forklare seg om denne samtalen, som han altså ikke var del av. HR-sjef Ingvald Hansen skrev referat etter møtet som han betegnet som et konfidensielt notat. Uten å verifisere noe som helst med de to som faktisk hadde samtalen, revisor og meg, ble jeg beskrevet som en tillitsperson i Fretex som kom med trusler, og at det hele var svært alvorlig. Dette notatet sendte han til Madsen for kommentarer, men Madsen fortalte i retten at han opplevde HR-sjefens «referat» som mistillit også til ham, og lot være å kommentere det. Da HR-sjefen i retten ble spurt om hva han skulle bruke møtenotatet til, svarte han; «Det skulle i utgangspunktet ikke tjene til noenting».
Det skulle være ganske klart at denne hendelsen og ikke minst de meningsløse og rent ut tullete forklaringene fra Lunde, Vestre og spesielt Ingvald Hansen, ga en viss forventning om at retten ville gi meg medhold i at dette var en ytterst åpenbar gjengjeldelse etter varsling, og særlig ettersom det så tydelig kom frem at nettopp varslingen var den ytre rammen rundt denne prosessen. Selv i notatet til HR-sjefen fremgår varslingen som bakgrunnsteppe for saken.
Så hva skriver retten om dette forholdet? Jo det går frem slik på side 18 i dommen; «Det kan stilles spørsmål ved om det ville være mer hensiktsmessig å følge opp disse opplysningene ved en henvendelse til Monsen direkte. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på det, da det uansett er sannsynliggjort at HR-sjefens undersøkelser ikke innebar noen gjengjeldelse som følge av varslingen, men tvert imot var en undersøkelse av uttalelser Monsen senere skulle ha kommet med. Undersøkelsen stod på egne ben, og hadde ingen sammenheng med den forutgående varslingen. Det vises blant annet til forklaring fra HR-sjef Hansen, daglig leder Madsen og fremlagt referat fra samtalen som underbygger dette.».
Det er et grovt overtramp av HR-sjefen å gjennomføre et møte og skrive et konfidensielt notat/referat med en tredjepart, som omhandler sterke anklager mot den som har varslet på konsernsjefen. Anklager som dessuten fremstilles som sannheter, og uten at det ble gjort forsøk på å få verifisert sannhetsgehalten med de to som kunne kastet det hele og fulle lys over saken, meg og revisor. I motsetning til konsernsjefen som straks ble orientert og som selv tok beslutninger om fremtidige tiltak i saken, ble jeg som varsler holdt i fullstendig mørke. Og selv om HR-sjefen på toppen av det hele sier i retten at; «denne prosessen ikke skulle tjene til noenting», så ender en norsk domstol med dommer Haug-Hustads ufattelige konklusjon. Når man i lydopptaket hører hva som blir sagt i sakens anledning og ikke minst hva HR-sjefens konfidensielle notat inneholder av grove beskyldninger forkledd som konkluderende sannheter, og dessuten med varslingen som ramme, er dommer Haug-Hustads konklusjon for punktet både rystende og skremmende. Og det er akkurat slik hun har gått frem i sin behandling av de fleste anførsler om gjengjeldelser, i denne varslingssaken.
Med slike dommere har varslere minst like gode og sannsynligvis bedre muligheter for å bli hørt i Russland, enn i det norske rettssystemet. Neste søndag kommer lydopptak fra hendelsene rundt Losby Gods, som forløp bare noen få virkedager etter at denne hendelsen fant sted.
God søndag!