"Vi har ansvar ikke bare for det vi gjør, men også for det vi lar være å gjøre."

~  Richard Whately ~

Høyesteretts ankeutvalg har avslått min søknad om anke av lagmannsrettsdommen fra februar i år. Dette innebærer at forsvarlige og aktsomme varslere fortsatt må akseptere å grunnløst miste sin stilling etter varsling. Går varsleren i tillegg til sak fordi vedkommende mener at det å miste stillingen kort tid etter varsling er en gjengjeldelse, så må vedkommende også akseptere både å tape saken, og bli ytterligere straffet ved å betale arbeidsgivers saksomkostninger og mer til.

Men det er jo ikke slik det skal være i et land som Norge, og derfor vil jeg nå forsøke å nå frem hos menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Jeg ble av lagmannsretten dømt til å miste arbeidet, og innen 14 dager å betale saksomkostningene Fretex hadde for denne instansen, hvilket ble oppgitt av Fretex til å være 375 500,-. Men Fretex er medlem av arbeidsgiverorganisasjonen NHO og betaler dermed kun 200 000,- pr. rettsinstans. På veien ut i arbeidsledighet må jeg altså betale arbeidsgiver nesten det dobbelte av hva lagmannsrettsprosessen har kostet dem.

For noen uker siden skrev jeg om hvilke muligheter man har til å få anket en lagmannsrettsdom inn for Høyesterett. Etter en rask gjennomgang av statistikken de siste årene, innså jeg at den muligheten kunne sammenlignes med å vinne på flax-lodd. Avslaget var ikke minst derfor noe jeg regnet med. Det innebærer egentlig at dersom «joker-nord»-instansen (tingretten) har dømt deg nord og ned, er neste og reelt sett siste instans, lagmannsretten.

Tingrettsdommen i mitt tilfelle fremførte på mystisk vis at jeg var en forsvarlig og aktsom varsler. Men dommeren mente at de negative handlingene jeg ble utsatt for, blant annet hadde så stor tidsmessig avstand til oppsigelsen at de ikke kunne kobles til varslingen. Det innebærer jo at tingretten mente jeg var utsatt for negative hendelser. Lagmannsretten valgte seg en annen innfallsvinkel for å få Fretex av kroken. Fremfor å problematisere eventuell tidsnærhet mellom varsling og de negative handlingene slik Gammelgård gjorde, valgte hoveddommer Anne Cathrine Haug-Hustad å heller rendyrke strategien om å fortie, endre og fremføre usanne fremstillinger av de klart negative handlingene. Det omfattende materialet rundt Losby Gods, og det nesten like negative møtet HR-sjef Ingvald Hansen hadde med min sjef, Madsen, bare et par uker før Losby Gods, er nesten ikke nevnt. Det som likevel hentes frem fra disse hendelsene er ikke gjenkjennbart. Haug-Hustad har fullstendig endret, tilpasset og fremført en usann gjengivelse av hva jeg oppfattet som gjengjeldelsene. Særlig gjelder det den gjengjeldende handlingen på Losby Gods.

Jeg har i prosesskriv og partsforklaring vært meget tydelig på at det på Losby Gods, var konklusjonen om at min stilling skulle bort som var den gjengjeldende handlingen. Konsernsjef Vestre sa selv i retten at denne konklusjonen kom som følge av et 12-manns vedtak gjort i møtet. Hoveddommer Haug-Hustad unngår denne helt krystallklare gjengjeldelsen, ved å omskrive hva jeg hevdet utgjorde gjengjeldelsen. Dommeren skriver at det var forslaget fra økonomisjef Lars Lunde, og da om sentralisert regnskapsfunksjon og ikke forslaget om å fjerne min stilling, jeg har fremført som gjengjeldelsen. Ved å gjøre det, blir det selvsagt ganske enkelt for henne å avfeie påstanden som uten hold i virkeligheten. Men påstanden hun altså ilegger meg, er ytterst konstruert av henne selv.

Slike formuleringer, unndragelser og direkte usannheter har hoveddommeren gjennomgående brukt i sin behandling av gjengjeldelsene jeg ble utsatt for. Ettersom dommen er så usann og konstruert, og faktisk enda mye mer enn tingrettsdommen, er spørsmålet om hoveddommer Anne Cathrine Haug-Hustad har hatt noen særskilte motiv for sin dypt uredelige domsslutning? Så etter noen uker fullstendig utslått, begynte jeg gradvis å undersøke litt. Og jeg fant noe ganske oppsiktsvekkende.

I boken «Muldvarp i Siemens» fra 2008, beskrev jeg regjeringsadvokatembetet som en aktiv medløper for Siemens. Regjeringsadvokaten gjorde etter min mening mye for å tåkelegge at Siemens faktisk hadde overfakturert statlige instanser for minst 100 millioner kroner, og særlig Forsvaret. I boken avslørte jeg også at regjeringsadvokatens ansatte hadde fått tilsendt bærbart datautstyr, uten at de kunne redegjøre for noe oppgjør for dette.

Etter at det offentlig oppnevnte granskningsutvalget, dvs. Dalseideutvalget, konkluderte med at Siemens massivt hadde overfakturert sine statlige kunder, samarbeidet justisdepartementet likevel med Siemens for å sikre at det tyske konsernet skulle få milliardkontrakten rundt Norges nødnett. Ettersom Siemens var og fortsatt er noe som minner om en statlig hoffleverandør, ville en utestengelse av dem også medføre store kostnader for staten. Dermed var det både i Siemens og regjeringens interesse å finne en løsning.

Økokrims bedrageripåtale av Siemens, mine skriv til justisdepartementet og regjeringens øverste politiske ledelse, samt en ny lov som skulle stenge ute korrupsjonsdømte virksomheter fra statlige/kommunale anbud for en periode på flere år, medførte imidlertid noen utfordringer. Men Siemens og myndighetenes representanter fant en løsning gjennom selskapet Nokia Siemens Networks. I Norge ble dette selskapet stiftet bare dager før den nye korrupsjonsloven trådte i kraft pr. 1. 1. 2007, slik at nødnettskontrakten umiddelbart etter stiftelsen kunne signeres uten frykt for alvorlige komplikasjoner, etter en på papiret mulig bedrageridom mot Siemens i fremtiden. Det mange kanskje ikke vet er at justisdepartementets juridiske bistand nettopp er regjeringsadvokaten.

I boken «Muldvarp i Siemens» er det altså mye negativ omtale av regjeringsadvokatens atferd, hvilket også medførte en betydelig omdømmebelastning for embetet og de som arbeidet der på den tiden boken ble utgitt. Det jeg altså fant, er at lagmannsrettens hoveddommer Anne Cathrine Haug-Hustad var regjeringsadvokat da boken min ble sluppet. Haug-Hustad tiltrådte faktisk ikke embetet som lagrettsdommer før i 2019, og det viser seg at hennes mann også er regjeringsadvokat, og fortsatt er det!?

Hvorfor har Anne Cathrine Haug-Hustad unnlatt å opplyse om dette? Hun er etter mening utvilsomt inhabil som dommer, og endatil som hoveddommer i min arbeidsrettssak mot Fretex. Hun måtte vite at jeg ville protestert kraftig på hennes deltakelse som dommer, dersom jeg hadde visst om hennes fortid hos regjeringsadvokaten. Og hadde jeg ikke fått gjennomslag for å få en annen dommer, hadde jeg trukket anken. Ved å unnlate å opplyse om sin bakgrunn, tok hun fra meg muligheten for et opplyst valg. I en kontekst hvor et menneskes fremtid og liv står på spill, er en slik unnlatelse ytterst alvorlig.

Nå forstår jeg også hvorfor dommen hennes nærmest var en henrettelse av meg som varsler. Men at Haug-Hustads manglende integritet både kan underminere varslerinstitusjonen og rasere min fremtid, uten at hun som edsvoren dommer må stå til ansvar for det, viser bare en ting; det er et råttent system!

#varsling #whistleblowing #ytringsfrihet #etikk #varslerombud #varslervern #ankehøyesterett #borgartinglagmannsrett #regjeringsadvokaten #annecathrinehaughustad #stortinget #arbeidsogsosialdepartementet #fretex #frelsesarmeen #nho #lo #frittord #frifagbevegelse #transparencyinternational