"Alle har rett til å ha egne meninger, men ikke egne fakta."
~ Daniel Patrick Moynihan ~
Etter det som er kommet frem i retten, er det ganske klart at Fretexledelsen og styret i Fretex Norge har handlet lov- og regelstridig i sin behandling av Udnesseter, meg og varslingene. Men det oppleves som om mye av fokuset har vært på min rett til å varsle, hvor jeg kan varsle og hva jeg kan varsle om. Ellers er jeg urolig etter en del merkelige vurderinger og uttalelser fra hoveddommer Anne Cathrine Haug-Hustad. Hun ville ikke høre opptaket fra styremøtet hvor både Lindis Evja og Knut Johan Onarheim overhøvler meg, men hun begrunnet det i at retten hadde nok. Det gir jo grunn til å tro at jeg har blitt hørt på en del av gjengjeldelsene, ellers ville hun ikke kunne nekte fremførelsen av dette meget sterke beviset på gjengjeldelse.
Men uansett, om jeg skulle vinne frem er prisen likevel altfor høy. Man kan putte så mye ord i lovverket som man vil, uten at det hjelper den som står i rettssalen det minste. Man kan bygge opp Arbeidstilsynet med så mange årsverk man ønsker, og heller ikke det har noen betydning for varsleren som står i retten. Når det er sagt har ikke Arbeidstilsynet noen stor innvirkning på varslingsinstituttet uansett, så det er ikke det beste eksempelet å trekke frem. Med aktører som kan definere «sannheten» i en sak, fremstår Arbeidstilsynets påpekninger om eventuelt mangelfullt regelverk, som en dårlig vits arbeidsgivere ikke behøver å frykte på noe vis. Likeledes er tillitsvalgte og fagforeninger ikke hva de engang var, nå løper de alle i dekning straks arbeidsgiver sier; «Omorganisering!». Kanskje kommer fagforeningene frem når sluttpakker skal diskuteres, da har de jo noe å vise frem på nettsidene sine, for å verve nye naive arbeidstakere..
Med varsling på dette nivået og dersom du velger å ta kampen opp, vil du før eller siden befinne deg i rettssalen. Plutselig står du der med en voldsom bevisbyrde du slett ikke var forberedt på. Og tro meg, det er mye du må bevise før arbeidsgiver får noen bevisbyrde, hvis det i det hele tatt skjer. Det gjorde jo ikke det i tingretten til dommer Per Gammelgård.
Ellers er det forventet at du er en høflig, behersket, svært talefør, troverdig, ydmyk og juridisk ekspert med umenneskelig profesjonell tilnærming gjennom saksforholdet, for å unngå at forsvarligheten av varslingen skal bli tema. Og selv da vil det selvsagt bli et tema, fordi arbeidsgiver likevel vil fremstille deg som en kranglefant. Skulle du mot formodning klare deg over dette hinderet, er du fortsatt langt fra mål. Det er i det hele tatt utrolig mange forhold man må ta høyde for, og som man innser altfor sent. Berg og dalbanen går med deg om bord, og det eneste du kan håpe på er at du er beskyttet. Så langt har denne «beskyttelsen» sikret at mens jeg venter på den endelige dommen, er jeg rundt 1 million kroner fattigere, og har fått nerver tynnere enn spindelvev.
Jeg er spent på hvordan lagmannsretten forholder seg til alle de merkelige forklaringer, redegjørelser, tilbaketog og tilpasninger fra Fretexledelsen og frelserne i styret. Styreleder Lindis Evja, ble for eksempel spurt om det under varslingssakens gang foregikk skjult dialog mellom styrerepresentantene fra Frelsesarmeen. Det nektet hun for, slik hun også gjorde i eposter til meg da det stod på som verst. Men så ble hun vist den konspiratoriske eposten fra Jan Risan som 1. september 2016, skrev til henne, Nybo og Onarheim, at de måtte ta kontroll over situasjonen osv. Evja måtte tenke seg om lenge og vel, før hun klarte å finne frem den tåpelige forklaringen at denne eposten kun hadde til hensikt å ta saken på alvor.
Den uvirkelige touren er nesten over, i alle fall i rettsapparatet. Følelsen som sitter igjen er at jeg har rullet kast i kast over målstreken, slått meg fordervet og uten å ane om jeg har vunnet eller tapt. Nå gjenstår bare den verste delen, å vente på dommen. Vente... og håpe...