I dag har jeg ikke så mye å si. Alt er konsentrert om rettssaken som starter nå på tirsdag.
Men jeg vil at dere som leser dette skal reflektere over hva man som varsler må forholde seg til. Langvarige, tidkrevende og gjennomgripende prosesser, som påvirker liv og helse. Ofte faller man gjennom allerede i innledningen, med opplevelser som kan sammenlignes med å rykke opp fra fjerde divisjon til elitedivisjonen, som for eksempel alle triks og uredeligheter man blir møtt med på veien, som mange varslere ikke på noen måte har sett komme. Etter hvert som tiden går aner man i tillegg en gryende motvilje, også fra kolleger og ansatte som opprinnelig ga varslingen din støtte, men som etter hvert går lei av både deg og saken, og i stadig mindre grad bryr seg om hvem som har gjort hva. Dette er helt forståelige menneskelige reaksjoner, men det gjør det ikke noe lettere for varsleren som vanligvis befinner seg i en langt alvorligere posisjon, enn alle øvrige ansatte i virksomheten det gjelder.
Videre er det ikke akkurat uvanlig at varslere taper i første rettsinstans, slik jeg gjorde, og dermed minst må bla opp med mange hundre tusen kroner i saksomkostninger. Dersom varsleren fremdeles har noe kraft igjen, må dette brukes til å forberede seg på nok et år med prosessuell juling, økonomiske belastninger og en tiltakende svært ubehagelig følelse av ensomhet og fremmedgjøring.
Mye av dette er selvsagt basert på hva jeg selv kjenner og føler på, men jeg vet at jeg som varsler er noe heldigere enn mange andre varslere. Det er fortsatt mange ansatte i Fretex som støtter i det skjulte, men det er ikke til å legge skjul på at mange faller fra. De fleste går lei når de ser at ingenting hjelper. Andre orker ikke lese det jeg viser til i bloggen, eller de føler seg truffet osv. Og når ting tilspisser seg, blir folk dessuten mer forsiktige av frykt for egne posisjoner. Trøsten er at støtteerklæringer fra andre, utenfor Fretex og Frelsesarmeen, øker i omfang.
For å understreke påkjenningen du må gjennom som varsler, har lagmannsretten gitt grønt lys for en varighet av 10 rettsdager, det samme som tingretten gjorde. Så på ny skal advokat Weltzien bruke masse tid på Bent Udnesseter og hans historie i Fretex, hvilket er helt uvedkommende for varslingssaken. Men de får likevel lov, og det forteller meg at rettssystemet overhodet ikke tar menneskelige hensyn. For meg er det opplagt at den svakere parts generelt dårligere posisjon, og det reelle saksforholdet burde ført til at retten forlangte kutt av dager og kutt av vitner.
Lagmannsretten burde spørre seg hvorfor i all verden Fretex må ha omtrent hele styret i Fretex Norge som vitner? Fra disse vil retten høre stort sett den samme forklaringen. For Fretex er det noe annet, da vitnene, i sine frelsesarmeuniformer, hver for seg og dag etter dag, kan snakke om de urimelige beskyldningene og alt de ikke kjenner seg igjen i og således få til det viktigste, nemlig å tåkelegge det reelle saksforholdet.
Som varsler må jeg altså forholde meg til flere dager i retten, enn om jeg var i en alvorlig kriminalsak.? Den mye større Siemens-saken gikk til orientering over tre rettsdager, og det henger ikke sammen. Enda mer uforståelig er det når man vet hvor sprengt rettssystemet er, både kapasitetsmessig og økonomisk.
Jeg forsøker å gi inntrykk av at jeg er optimistisk, men har i forkant av dette oppgjøret arbeidet intenst for å få til en utenomrettslig løsning, ikke minst med hjelp fra daglig leder og HR-leder i Fretex Miljø. Det har ikke ført frem da redselen har tatt dem.
Vel møtt!