27 juni klokken 13:39 tilbød jeg daglig leder et forlik. Den viktigste årsaken var selskapets situasjon, og at jeg ikke ønsket å bidra til at det hele forverres.
Som følge av min gjeninntreden som administrasjonssjef inntil neste rettsrunde, er siste «Varsleren i Fretex» fra 27. mars i år. Det er lenge siden, men nå er det på tide å ta opp tråden igjen.
Sist gang skrev jeg om hvordan Frelsesarmeen tapper Fretex Miljø for egenkapital gjennom en ordning som var tilpasset regelverket for attføringsbedrifter. Fremfor å hente ut midler gjennom overskudd, slik alle ansvarlige eiere gjør, tar Frelsesarmeen midlene fra omsetningsnivået gjennom denne såkalte 10 % avgiften.
Allerede i 2018 var Fretex Miljø så svekket at selskapet i realiteten er diskvalifisert fra å svare på anbud, med svak likviditetsgrad og ikke tilfredsstillende lønnsomhet (se Proff.NO). Fortsatt har ikke skattemyndighetene gitt en uttalelse om hvorvidt Frelsesarmeen får lov til å fortsette denne utarmingen, men jeg går i håpet om at praksisen blir stoppet. Det er dog ikke 10 prosenten som skal være hovedtema i dagens innlegg. Jeg har i stedet tenkt å vise hvordan konsernledelsen endrer posisjon og argumenter etter hvert som tidligere argumenter blir hengende til tørk for alle å se.
Tidligere er det i bloggen mer og mindre beskrevet hvordan jeg og flere andre aktører, både utenfor og innenfor Frelsesarmeen-systemet gjennom hele den rettslige prosessen, har forsøkt å finne frem til en løsning med Frelsesarmeen utenfor rettssalen. Det har imidlertid styret i Fretex Norge og konsernledelsen (som består av Frelsesarmeens ledelse) motsatt seg på det sterkeste. De har dessuten en klar støtte i Frelsesarmeens øverste leder i Norge, William Cochran.
De har kjørt knallhardt og nådeløst, og er fast bestemt på å gjennomføre prosessen i retten. Det eneste som kan endre dette, er åpenbart at jeg betingelsesløst godtar at jeg ble sparket i januar 2018. Den gang jeg ble sparket, var begrunnelsen at stillingen som administrasjonssjef var fjernet, og at jeg ikke hadde godtatt jobbtilbudene jeg mottok.
Som tidligere omtalt tapte jeg knepent og fullstendig uforståelig i tingretten i januar i år, men «vant» (om man skal bruke en slik betegnelse om dette) retten til å stå i stillingen inntil saken er endelig avgjort. I mars ble arbeidet som administrasjonssjef gjenopptatt, men da i det nye selskapet Fretex Miljø AS. Umiddelbart ble det klart at det var stort behov både for min kompetanse, og stillingen som administrasjonssjef. Dette illustrerer jo bare ytterligere at beslutningen om å fjerne stillingen min, var motivert av varslingen på Konsernsjef Vestre.
Nå vil jeg vise til en prosess i sommer som ytterligere bekrefter at hevn nok er det førende motivet. Fornuft og forhandlinger til det beste for en virksomhet som for tiden er temmelig utsatt, er dessverre totalt fraværende. 27 juni klokken 13:39 tilbød jeg daglig leder et forlik. Den viktigste årsaken var selskapets situasjon, og at jeg ikke ønsket å bidra til at det hele forverres. Jeg skrev videre at bare det at saken pågår er en enorm energilekkasje for alle, hvor fokuset går i motsatt retning av hva selskapet har behov for. Det vil være atskillig mer konstruktivt for Fretex Miljø AS og undertegnede at saken avsluttes.
Betingelsene mine foruten å fortsette å fungere i administrasjonssjefrollen, var at jeg skulle fortsette å være fast medlem i ledergruppen og minst lønnes på likt nivå med de andre i ledergruppen. I tillegg måtte jeg sikres mot represalier og få dekket saksomkostningene. Forliksforslaget ble avsluttet slik; «Foruten at dette forliket godtas slik at mitt arbeidsforhold er sikret, er hensynet til Fretex Miljø AS mitt viktigste anliggende.»
Daglig leder Glenn Hole sendte det straks videre til konsernsjef og styreleder i Fretex Miljø AS, Trond Ivar Vestre. Allerede samme dag ca. to timer senere, sendte Fretexadvokaten Weltzien følgende skriv til min advokat;
«Jeg har i dag blitt orientert om at PYM har fremsatt et tilbud om forlik av saken til daglig leder Glenn Hole i Fretex Miljø AS. Tilbudet er fremsatt under en rekke forutsetninger, herunder at han skal beholde sin stilling, at den senere skal utvides i omfang, at det skal betales oppreisningserstatning og at virksomheten skal akseptere at PYM har varslet forsvarlig. Han krever visstnok ikke lenger TIVs avgang som konsernsjef/styreleder i FMAS. PYM har ønsket at Hole skulle formidle dette videre. For Fretex Miljø AS er det dessverre uaktuelt å forlike saken på en måte som gjør at PYM fortsetter i selskapet. Til det har det vært sagt/skrevet så mye om så mange at en stilling ikke kan realiseres. FMAS kan imidlertid akseptere å ikke kreve sakskostnader, dersom PYM trekker anken. Dersom dette er aktuelt ber jeg om å bli kontaktet.»
Den raske tilbakemeldingen viser at konsernsjef Vestre umiddelbart etter mottagelsen av forlikstilbudet, kontaktet advokaten for at Weltzien skulle utarbeide dette totale avslaget. Konsernsjefen kan dermed ikke ha diskutert innspillet i særlig grad med andre, han har heller ikke brydd seg med hva slags konsekvenser et totalt avslag vil kunne få for selskapet Fretex Miljø. I tillegg velger han å ikke gi meg direkte svar, men lar det gå gjennom advokat.
Det er ellers interessant at det ikke lenger er bortfallet av administrasjonssjefsrollen som er grunnlaget for at jeg må gå. Nå er det fordi jeg har skrevet og sagt så mye om så mange (i bloggen), som gjør at en stilling i Fretex ikke kan realiseres!?
Dette understreker jo bare enda tydeligere at det å fjerne min stilling ikke på noen måte var nødvendig for den nye organiseringen, slik konsernsjef Vestre påstår og som tingrettsdommer Per Gammelgård var enig i. Dessuten begynte ikke bloggen Monsens Revelje sin omtale av Fretex, før tre måneder etter at jeg hadde fått sparken. Det betyr at arbeidstakere må godta å bli sagt opp, uavhengig av hvorfor og hvordan, og de som nekter og i ettertid gjør motstand, særlig offentlig, skal etter konsernsjefens syn i alle fall bli sparket.
Alle som har lært litt om ledelse og hva ledelse innebærer, vet at det helt og holdent er et lederansvar at slike utfordringer ikke utvikler seg til å bli uoverkommelige konflikter. Etter en katastrofal omorganisering og en elendig håndtering av varslingssaken bør noen snart stille seg spørsmålet om dette er formålstjenlig for virksomheten, før det kanskje er for sent.
Til orientering har alt som har skjedd de siste månedene, med utspring hos konsernledelsen, sørget for at min lege igjen har sykmeldt meg. Jeg må fremover konsentrere meg om å forsøke å bedre helsen best mulig, for etter hvert ta det endelige rettsoppgjøret i lagmannsretten i januar 2020!