• Per-Yngve Monsen

5. Krav om fratredelse

Updated: Jul 20



Oktober 2016


Det er fortsatt over en uke til mitt første styremøte og som jeg fortsatt gruer meg til. Det er tindrende klart at jeg igjen står til knes i en hengemyr av en varsling. Jeg rister på hodet av meg selv, tenk å klare gjøre dette to ganger!? Etter en runde med litt sosial prat med noen kolleger på tekjøkkenet i Fretex-lokalene, rusler jeg inn på mitt eget kontor. Med en kraftanstrengelse får jeg penset tankene inn på dagens gjøremål, noe som blir stadig vanskeligere.


Etter forrige ukes intense press på styrets øvrige medlemmer, er det merkelig stille. Jeg klarer ikke å dy meg, men i en avsporing fra månedsrapporteringen spør jeg mitt varamedlem om han også oppfatter den unaturlige stillheten eller om jeg bare er i ferd med å bli paranoid. «Du er i alle fall ikke paranoid» skriver han tilbake. «Et spørsmål som jeg har stilt meg, foregår det kommunikasjon her som alle ikke får være med på?» avslutter han med. «Ja det kan du banne på!» mumler jeg lavt for meg selv.


Det går ikke mer enn en dag før styreaktiviteten tar seg opp. Styreleder Thorgeir Nybo meldte seg omsider inhabil i forrige uke, men sørget likevel selv for å gi roret til advokaten i styret. Denne advokaten, Knut Johan Onarheim, er nå saksordfører i varslingssaken og skriver at det er maktpåliggende at alle parter i saken er ivaretatt. Litt lenger ned i skrivet leser jeg følgende; «Dersom Per Yngve Monsen ikke meddeler at han fratrer i styrebehandlingen av denne saken, må styret behandle saken og fatte et vedtak i møtet den 13. d.m». Så mye for advokatens «maktpåliggende om å ivareta alle parter i saken».


Onarheims krav kommer faktisk uten annen begrunnelse enn at denne fyren mener det er naturlig at jeg trekker meg. Jeg vet ikke hva som er så naturlig med det, og det gjør åpenbart ikke Onarheim heller ettersom naturligheten ikke begrunnes. Advokatens eget engasjement i farsen fra Gardermoen nevner han ikke. For meg er skrivet og formuleringene til Onarheim enda en bekreftelse på at Frelsesarmeens styremedlemmer kommuniserer mye seg imellom, og at det mest maktpåliggende for dem alle, er å ekskludere meg fra videre saksbehandling slik at de kan få kontroll. I tillegg har advokat Onarheim foreslått at styret skal finne ut av om sakens taushetsbelagte informasjon og dokumenter er håndtert etter lover og regler. Det er liten tvil om at det er meg han sikter til, og er ute etter.


Det kommer overraskende på meg at mannen allerede to dager senere avslører hvordan han, uten styrebehandling, for lengst har satt i gang prosessen med å bli kvitt meg. Først sendte han en forespørsel til BDO, for å få en vurdering på om jeg som styremedlem kunne ekskluderes fra saken. Da det feilet sendte han samme forespørsel til advokatene fra arbeidsgiverorganisasjonene NHO og Abelia. Her var advokatene på fornavn med hverandre og deres konklusjon var, nokså ventet, at jeg klart er inhabil. Min tidligere befatning med saken og min klare oppfatning om fakta, er den oppgitte begrunnelsen. Dette tåkete tullet viser tydelig hva som er agendaen, og selv om jeg forsøker å bevare fatningen blir jeg rasende.


Jeg hiver meg over telefonen og ringer opp konserntillitsvalgt, «Hei, jeg må snakke med dere snarest mulig. Nå trenger jeg hjelp og det haster». Etter at vi blir enige om å kalle inn flere tillitsvalgte i Fretex Øst-Norge til et møte, legger jeg på røret. Det går vel kanskje to sekunder før hendene mine dundrer i vei på tastaturet. I løpet av minutter er jeg ferdig med skrivet til styret. Fremdeles temmelig emosjonell trykker jeg ned «enter» knappen på tastaturet. Med dette får frelserne vite min oppfatning av Knut Johan Onarheims gjengjeldende bestillingsverk, ett verk som dessuten helt mangler formell forankring i styret.


Jeg skal som varsler både erklæres inhabil og bli gransket for brudd på taushetsplikten. I tillegg forsøker advokaten, i strid med de tillitsvalgtes klare krav, å torpedere muligheten for at BDO skal stå for granskningen. Ved å påføre meg og varslingssaken disse negative hendelsene, er det klart at det eneste maktpåliggende for Onarheim, er at han og resten av frelserne i styret skal få tilbake kontrollen. Det er nok ikke styreleder Thorgeir Nybo som alene ønsket å overlate roret til denne karen. De øvrige frelserne i styret har selvfølgelig vært med på beslutningen. Det slutter jeg meg til fordi all kommunikasjon eller mangel på sådan, virker ekstremt koordinert. For eksempel den unisone og presise tausheten jeg møtes med.


Tre dager før styremøtet mottar styret et skriv fra de tillitsvalgte. De krever at saksordfører Knut Johan Onarheim skriftlig bekrefter at det som synes som en forfølgelse av meg, umiddelbart stanser. I tillegg krever de at jeg får delta i den videre prosessen. Onarheim svarer ikke, i stedet er det et annet styremedlem som svarer for ham. Igjen påfallende koordinert. Styremedlemmet Jan Risan er et av de mest sentrale medlemmene i styret, i tillegg til å være en av de øverste lederne i Frelsesarmeen. Han har ellers virket som konsernsjef i Fretex for noen år tilbake. Vanligvis har denne mannen både from og hyggelig fremtoning, men denne gang skriver han at han ikke kjenner seg igjen i at det foregår noen forsøk på; «utestengelse eller forfølgelse av Monsen». At han kan påstå det etter Onarheims skriv, og disse advokatuttalelsene han hentet inn, forteller meg at Risan nok er av et helt annet kaliber enn det fromme ytre skulle tilsi. Han må jeg nok passe meg for.


Endelig er det tid for mitt første styremøte. Jeg hadde regnet med at det ville holdes i Fretex sine egne utmerkede lokaler i Oslo, men det vil ikke frelserne i styret. De har nok tenkt at ettersom ledelsen i Fretex Øst-Norge var med meg i varslingen, står de sterkere ved å gjennomføre møtet eksternt. I et nokså dystert og utrivelig rom i et hotell ved sentralbanestasjonen i Oslo, venter en forsamling av mennesker som trolig synes det er like utrivelig å hilse på meg, som vice versa. En etter en hilser jeg på disse frelserne, og alt er grundig ubehagelig, falskt og kleint.


Styreleder Thorgeir Nybo og konsernsjef Trond Ivar Vestre forsvinner ut av rommet når varslingssaken skal behandles. Med alt oppstusset det medførte at Knut Johan Onarheim også ville ha meg bort fra saksbehandlingen, er det påfallende hvor sterkt «ikketema» dette er for de andre frelserne. Ingen av dem nevner det med ett ord, og det sier ikke så rent lite med tanke på hvor intenst og ubehagelig det hele var. Overraskende nok er møtet likevel mindre ubehagelig enn jeg hadde regnet med, og varslingssaken munner så langt ut i et vedtak jeg stemmer for. Det er en god del jeg reagerer på, men jeg vet at min enslige stemme overhodet ikke vil påvirke utfallet. Det er ikke i styrerommet verken jeg eller varslingssaken vil vinne frem, så jeg får bare ta det jeg får av positive ting.


I vedtaket fremgår det tross alt at BDO skal granske og etter at deres rapport er levert, skal Onarheims krav om å foreta en habilitetsvurdering gjøres av alle styremedlemmene, men det er selvsagt meg dette punktet egentlig omhandler. Disse frelserne håper nok å ta meg i å ha overlevert styrekonfidensielt materiale til utenforstående. Det må i så fall bety at de ikke forstår at ulovlige styreforhold ikke er styrekonfidensielt. Jeg får ellers med dette vedtaket, den tvilsomme æren av å bli habilitetsvurdert flere ganger. Men nå er det i alle fall formelt forankret i styret og skal altså gjelde for alle, liksom.


Jeg forlater styremøtet med følelsen av at ting har gått litt for lett. Den nagende tvilen får meg til å lure på å om det er viktige ting jeg ikke har fått med meg, men hva?


#varsling #whistleblowing #ytringsfrihet #varslerombud #hms #Fretex

  • White Facebook Icon

+47 948 96 156

© 2020 Monsens Revelje AS | Mikkel Revs vei 51, 0688 Oslo | Foretaksnummer NO 925 320 129