Er det slik at jeg som ansattvalgt styrerepresentant inn i morselskapet, ikke har anledning til å varsle om forhold andre steder i konsernet, enn der hvor jeg selv er ansatt?
Nå har jeg fått noen dager til å behandle sjokket over tingrettsdommens «Joker Nord» resultat. Det ble en dissens, men dommeren som ikke var enig med flertallet har ikke akkurat fått uttrykke seg. Det er hoveddommer Per Gammelgård som har skrevet dommen, og som følgelig har bestemt hva denne dissidenten skal få lov til anføre av innvendinger. At Gammelgård får lov til å virke som dommer, og ikke i stedet har fått avskjed for brudd på dommereden, er for meg ufattelig. Den gamle mannen satt ellers mye og sov under rettens gang, og klarte heller ikke å henge med i den elektroniske visningen av dokumentgrunnlaget.
Så var det dette med varsling i konsern; dommer Per Gammelgård skriver følgende på side 20 i kjennelsen; «Det følger av loven at det er arbeidstaker som kan varsle. Dette forutsetter et ansettelsesforhold hos arbeidsgiver, det vil si det selskapet eller den virksomhet der det påstås å være kritikkverdige forhold. Det er ikke gitt regler om varsling i konsernselskaper. Monsen har i saken varslet i rollen som ansattvalgt styremedlem. Som sådan kan han i utgangspunktet varsle om kritikkverdige forhold i Fretex Øst og Fretex Miljø, og ikke uten videre om forhold i andre deler av konsernet. Det følger av aksjeloven § 6-5 første ledd at en ansatt i et datterselskap ikke uten videre kan anses ansatt i morselskapet».
Denne uttalelsen medfører noen spørsmål av svært avgjørende betydning for styrken i varslerinstituttet og arbeidsmiljølovens varslerparagrafer. Er det slik at jeg som ansattvalgt styrerepresentant inn i morselskapet, ikke har anledning til å varsle om forhold andre steder i konsernet, enn der hvor jeg selv er ansatt?
Som Gammelgård skriver, finnes det ikke lovreguleringer rundt varsling relatert til konsern. Det går frem av ordlyden i den tidligere § 2-4 at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. At ordet «virksomheten» legges til grunn gjør, det muligens enklere å hevde at det også gjelder konsern, enn nå som ordlyden i den nye paragrafen er endret til at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Denne lovendringen åpner tydeligvis for at de som ønsker å svekke varslervernet, straks legger til grunn en innsnevring av hvor den ansatte er berettiget til å varsle. Gammelgård er en av dem, og han er en dommer som skal følge lovgivernes intensjoner! At NHO jobber for slike innsnevringer, er ikke like overraskende. Men ettersom NHO har deltatt i arbeidet med varslervernet og deres forarbeider, skulle de ha forpliktet seg til å følge intensjonen, men det gjør de ikke.
Ellers vil jeg i det underliggende med min ikke-juridiske bakgrunn, forsøke å vise hvor konstruert tilnærmingen til dommer Gammelgård egentlig er.
Jeg tar utgangspunkt i at alle seriøse konsern har ansatte som er valgt inn som konserntillitsvalgte og hovedverneombud. Disse har som de fleste nok forstår et rollemandat som må gjelde gjennom hele konsernet, ellers ville de ikke ha «konsern» eller «hoved» i navnet. Av dette er det derfor vanskelig å finne en annen logisk slutning, enn at de følgelig også har mandat til å varsle om hva de oppfatter å være alvorlige kritikkverdige forhold, både i selskapet de selv er ansatt i og i de andre konsernselskapene deres roller gjelder for. Slike oppgaver ligger i rollenes natur.
I tillegg er alle konsern ved lov pålagt å ha rutiner for varsling. Så vidt meg bekjent tar rutinene som regel utgangspunkt i hva som gjelder for konsernet, og ikke med begrensende skiller eller forbehold mellom konsern og det enkelte datterselskap. Dessuten som i Fretex, oppfordres det til å bruke varslingskanaler som nettopp verneombud og tillitsvalgte, herunder hovedverneombud og konserntillitsvalgt. I den forbindelse vil jeg også fremheve hva som står i varslingsrutinen til Fretexgruppen;
«I Fretex vurderer vi varsleren som en positiv ressurs, fordi vi da kan rette opp kritikkverdige forhold. Ansatte/deltakere som er villige til å varsle er en viktig ressurs for Fretex. Det er de kritikkverdige forholdene som er problemet, og ikke varslingen!»
I § 2-3 i AML som omhandler den enkelte arbeidstakers medvirkningsplikt til arbeidsmiljøet, fremheves virksomheten som nedslagsfeltet, og her finnes ikke den potensielt begrensende ordlyden arbeidsgivers virksomhet, slik det gjør i de omskrevne varslerparagrafene.
La oss for tydelighetens skyld tenke oss en fellessamling hvor mor -og datterselskapenes ansatte er i lag for kollegialt arbeid og hygge. Som ansatt i datterselskap X og hovedverneombud i konsernet, observerer jeg på kveldstid at øverste leder i datterselskap Y, begår seksuelle tilnærmelser mot en underdanig og redd kollega, en ansatt som er direkte underlagt lederen i selskap Y. Både rollen jeg har påtatt meg som hovedverneombud og de generelle pliktene som omtales i § 2-3 i AML pålegger meg uomtvistelig å melde ifra om overgrepet. Forholdet er av alvorlig kritikkverdig karakter, og min melding har derfor i alle henseender form av også å være et varsel. Som hovedverneombud varsler jeg likegodt til konsernsjefen om hva jeg har vært vitne til, og legger i tillegg ved bilder som viser den kritikkverdige atferden. Konsernsjefen er imidlertid en nær venn av lederen i selskap Y, og det neste jeg opplever er et omorganiseringsløp initiert av morselskapet, og min stilling blir borte.
Ut ifra dommen i min sak kan jeg i dette tenkte tilfellet, ifølge dommer Gammelgård, likevel ikke påberope meg varslervernet. Det er fordi han påstår at jeg ikke har rett til å varsle på forhold som gjelder andre selskaper, i samme organisasjon.
I sin forankring av denne vurderingen trekker han frem § 6-5 fra aksjeloven. En lov som omhandler den ansattes rett til å velge styremedlemmer i konsernforhold, hvilket er noe ganske annet enn retten til å varsle om kritikkverdige forhold. Det er grunn til å stille spørsmål ved sakligheten av, og ikke minst tyngden i denne ene mildest talt stusselige forankringen han bygger på. Et annet ganske vesentlig poeng i denne sammenheng, er at virksomhetsledelse, med synet som Gammelgård har lagt til grunn, faktisk kan organisere seg bort fra ethvert varsel. Med toppledelsen som de eneste ansatte i morselskapet, er konsekvensen av Gammelgårds vurdering, at ingen kan varsle på dem!
Dersom jeg i egen varslingssak hadde varslet i rollen som hovedverneombud eller konserntillitsvalgt, fremfor ansattvalgt styremedlem, ville Gammelgård hatt større vanskeligheter med å bruke aksjeloven som tåkelegger i dommen. Det er opplagt at disse rollene gir varslingsrett, selv om rolleinnehaverne er ansatt i andre datterselskaper. Men betyr i så fall dette at alle ansatte og ansattvalgte styremedlemmer må varsle til hovedverneombud eller konserntillitsvalgte, for å ha rett til å varsle om forhold i andre deler av konsernet, og følgelig få varslervernet?
Det er lite og ingenting som taler for dette i lovtekst eller noe annet. Tvert imot er det åpenbart at lovtekst med formål å avdekke og forhindre klart samfunnsskadelige og alvorlig kritikkverdige forhold, bør tolkes vidt og ikke få ordlyd og annet snevret inn, til fordel for potensielle lovbrytere. Ellers finnes det heller ingen varslingsrutiner i ett eneste norsk konsern, som viser at varsling om ulovligheter i andre deler av konsernet, må skje gjennom verneombud eller konserntillitsvalgte. Det sier seg selv, fordi forsøk på slike tillitsreduserende innsnevringer er sterke signaler til alle ansatte om hva slags ytringsfrihet de egentlig har.
Dommer Per Gammelgårds vurdering bare rundt dette punktet, er sterkt undergravende for intensjonen lovgiverne tilsynelatende har hatt med varslerparagrafene. Det er estimert at varsling årlig sparer samfunnet for opptil 12 milliarder kroner. Det innebærer sterke insentiver for å beskytte varslere mest mulig, slik at man tør å melde ifra om hva man tror er kritikkverdige forhold i virksomheten. At den som varsler skal bli møtt med Gammelgårds absurde og helt klart lovstridige vurderinger, er samfunnsskadelig. Hvem vil følge etter meg når den som varsler beviselig må ta alle mulige og umulige forbehold, og til slutt ende opp som rettsløs, arbeidsløs og pengeløs?