Jeg har nå fått bekreftet domstolens «Joker Nord» status. Med to mot en dommerstemme har min påstand om Fretex-ledelsens gjengjeldelser etter varsling, ikke blitt hørt. Noe som ikke skulle være mulig med alt som kom frem under saken, både av usanne vitneforklaringer, uomtvistelige bevis på løgn og fanteri, massevis av dokumenterte gjengjeldelser osv. Jeg har omtalt en del, og mener det jeg allerede har vist til i bloggen, skulle være mer enn tilstrekkelig for å vinne frem.
Tingrettens flertall mener imidlertid konsernlederens og styreledelsens atferd er helt naturlig, og innenfor hva de lovmessig kan gjøre. De mener at varslingen om dette forholdet ikke engang kvalifiserer som kritikkverdige forhold, som gir meg varslingsrett..? At jeg kjempet imot styrets utallige forsøk på å legge lokk på saken, blir beskrevet som en uberettiget og kritikkverdig aksjon og atferd fra min side. Det er altså greit at styret og konsernledelsen i alvorlig og beviselig grad, jukser med sin egen granskning av seg selv, mens når jeg forsøker å få dette opp og frem under meget sterk motstand fra jukserne, er altså det kritikkverdig. Likevel har retten kommet frem til at varslingen var forsvarlig, men altså ikke varsling om noen kritikkverdige forhold.
Det er med andre ord helt greit å sparke folk fordi de henvender seg til styret (som faktisk i varslingsrutinen er beskrevet som et varslingsmottak), fordi de er redde for behandlingen de mener seg utsatt for av sin leder. I tillegg påstår tingretten det samme som Fretexledelsen, at jeg ikke engang har rett til å varsle på dem fordi jeg er ansatt i en annen del av konsernet.?
I vitneforklaringen til tidligere daglig leder i Fretex Øst-Norge AS, kom det frem at allerede i januar 2017, det vil si måneder før omorganiseringsprosessen ble igangsatt, ville den omvarslede konsernsjef Vestre ta opp min rolle som administrasjonssjef, med henblikk på å fjerne den. Dette er ubestridt også av Fretex, og dette nevnes ikke med ett eneste ord i dommen. De omtaler heller ikke at jeg først i et styremøte, mer enn 8 måneder etter at konsernsjefen ville fjerne min stilling, får beskjed om at min stilling fjernes. Videre er også styremedlemmet Onarheims løgner, og den beviselige habilitetsundersøkelsen han hentet inn kun for meg, også helt innenfor.
Det nevnes heller ikke at de to tidligere daglige lederne, uten lovpålagte prosesser ble ansatt i de to HR-stillingene som lå i de nye selskapene. Her var det ingen kompetansevurderinger eller ulike sammenligninger med andre og mer kvalifiserte ansatte. Den eneste kvalifikasjonen som lå til grunn for konsernledelsens valg var at de to som fikk stillingene, var de to daglige lederne i de to største datterselskapene. Det er også påfallende hvordan tingretten unnlater å begrunne hvorfor administrasjonssjefrollen bare forsvant, under påskudd av omorganisering. Det eneste retten skriver om dette er følgende;
«På grunnlag av de forklaringer og andre bevis som er ført, ser flertallet det som mest sannsynlig at det var fornuftig og riktig å skille den økonomiske og den attføringsmessige delen av virksomheten, altså å innføre modellen med virksomhetsstyrt organisering, hvilket også medførte som mest sannsynlig at Monsens administrasjonssjefstilling derved måtte bringes til opphør.»
De sier altså at når selskaper velger å skille den økonomiske og den attføringsmessige delen av virksomheten, da kan man ikke ha administrasjonssjefer!?
Tingretten kan ikke oppvise ett eneste bevis for nødvendigheten av å fjerne min rolle, og det er fordi det aldri er fremlagt. Tvert imot er det flere vitneforklaringer på at det i dagens situasjon, er et økende behov for eksistensen av akkurat denne rollen, og at den ved eventuelt behov kan suppleres med ytterligere ressurser.
Denne retten har ignorert varslerparagrafene og de underliggende forarbeidene, de er ikke engang med i dommernes drøfting av saksforholdet. Det er en ualminnelig sjokkerende dom, men det er en fjern trøst at mindretallet er helt enig med meg.
Det er en absurd opplevelse å se denne dommen opp mot lovtekst, arbeids og sosialdepartementets uttalelser om varslervernet, og ikke minst varslingsutvalgets innstilling til regjeringen om styrket varslervern. Hadde det ikke vært for det menneskelige alvoret i saken, er dommen nesten komisk å forholde seg til.
Både varslingsinstituttet som sådan og jeg selv har nå i alle fall fått et klart svar fra tingretten; varslere er ikke noe å samle på!