August 2017 (sjette del)

Fremdeles svimmel etter styreleder Evjas voldsomme overhøvling, ramler jeg en anelse groggy ned i stolen. Her er det bare å stålsette seg for neste runde. Frelserne er allerede på plass. Smørblid innleder konsernsjef Vestre med eventyret om den gode og åpne dialogen han har hatt med de tillitsvalgte rundt omorganiseringen. Det er imidlertid ikke lett å se at de tillitsvalgtes varsling til styret om Vestres usannheter, kvalifiserer til betegnelsen; «god og åpen dialog».

Denne åpenbare løgnen følges av en enda verre uttalelse. Vestre forteller at han og ledergruppen hans så sent som i går, hadde et møte. Der hadde de blitt; «..veldig enige om at funksjonene HR, IT og økonomi knyttet til controllervirksomhet, skal være stabsfunksjoner». Samtidig med at Vestre snakker, tegner økonomisjef Lars Lunde på tavlen. Med en nummen følelse og nesten bedøvet fascinasjon ser jeg hvordan min stilling er forsvunnet fra organisasjonskartet. Nærmest ut av intet, er den tydeligvis erstattet med en vesentlig mer underordnet controllerstilling!

Selv om det setter meg helt ut, spådde jeg for mange måneder siden at min rolle ville bli borte etter varslingen på konsernsjefen. Det burde derfor ikke ta meg så på sengen, men det er måten det gjøres på, som gjør meg helt himmelfallen. Disse folkene gidder ikke engang orientere meg først. I stedet skal beslutningen overbringes gjennom et styremøte i Fretex Norge, med hele denne frelsergjengen til stede!?

Ikke så lenge etter dette, er det mitt saksfremlegg som står for tur. Frelserne i styret har i mange år latet som om det er to eksterne styremedlemmer i styret. Dette for å fremstille det som at Frelsesarmeen ikke har total styrekontroll. Det ene «eksterne» medlemmet er advokaten Knut Johan Onarheim, som jeg har redegjort ganske grundig for allerede. Den andre såkalte eksterne er Milda Lunde Stene, en eldre dame som tjener til livets opphold med blant annet å leie ut bygninger til Fretex. Begge disse er tungt innblandet i prosessen mot varslingen, og begge støtter lojalt opp rundt alle beslutninger de øvrige frelserne i styret bestemmer seg for. Milda Lunde Stene demonstrerer sin lojalitet med å raljere og latterliggjøre saksfremlegget mitt. De andre følger etter, og snart er det hele fullstendig sabotert. Jeg kan ikke annet enn å forfjetret stotre frem noen ord om varsling og trakassering, og er helt satt ut.

Styreleder Evja og de andre frelserne er dessuten «veldig enige om» at de ikke er interessert i noe underlag rundt Gretterapportens kostnader, og da er det ikke noe å hente for meg. Jeg drister meg til å spørre om ingen av dem frykter omdømmebelastningen Gretterapporten og konsernledelsens reisevirksomhet kan utgjøre? Jan Risan, med stum enighet fra de øvrige, forteller at det er helt naturlig å behandle denne risikoen, når de skal behandle all annen risiko en gang senere i år.

Evja klarer ellers å si at reisene til Wien og Island etter hennes mening er helt naturlige ting å gjøre, men verken hun eller de andre ønsker å finne ut av hvor omfattende denne reisevirksomheten er. I alle fall ønsker ingen av dem at jeg skal få innsyn i det. Evja er heller ikke snauere enn at hun beskylder meg for å ha trukket frem disse reisene, bare fordi jeg ikke klarte å felle konsernsjefen med varslingen. Om dette faktisk hadde vært mitt motiv, så spiller det ingen rolle for min rett til å få utlevert informasjonen jeg ber om, men jeg blir i stedet møtt på denne måten. Når jeg sier at det jeg blir utsatt for i dette møtet er som følge av varslingen, svarer Evja at det kan jeg velge å gjøre.

Med siste lille rest av kampvilje forsøker jeg å arrestere først og fremst advokat Onarheim, for den ulovlige og ikke styrebehandlede habilitetsvurderingen jeg ble utsatt for av ham og Jan Risan på høsten i fjor. Umiddelbart møtes jeg av et protestkor fra samtlige øvrige medlemmer. De roper opp om at habilitetsvurderingen først kom med Grettes mandat, altså måneder senere. Særlig sterk i tilbakevisningen er advokat Onarheim. Han står nesten over bordet og roper at jeg må se å forholde meg til faktum. Heftig nekter han for å ha bedt NHO/Abelia om noe som helst, og krever at jeg beklager anklagen. Mannens utålelige og skråsikre atferd gjør meg usikker. Kan det være at jeg har misforstått så grundig? Den vanvittige surrealismen i dag, har kjørt meg i senk og evnen til å tenke er nesten borte. Jeg nekter imidlertid å beklage noe som helst, før jeg har sjekket fakta på nytt.

Svimmel, ør og med stor lettelse forlater jeg endelig ett av de to verste møtene jeg har vært med på i mitt liv, og det sier ganske mye. I boka «Muldvarp i Siemens» beskriver jeg det andre møtet. Jeg går sporenstreks til kontoret for å sjekke hvorvidt det er advokat Onarheim eller jeg som bør beklage anklagene vi har rettet mot hverandre.

Etter litt søk finner jeg frem eposten advokaten sendte 4/10-2016 til styrets medlemmer. Her skrev Onarheim; «() Dersom Per Yngve Monsen ikke meddeler at han fratrer i styrebehandlingen av denne saken, må styret behandle saken og fatte et vedtak i møtet den 13. d.m.» Videre i epostene, datert bare tre dager senere er det en uttalelse fra NHO/Abelias advokater. Denne uttalelsen kom etter at Knut Johan Onarheim først forsøkte å få Grimstad til å si jeg var inhabil, fordi jeg er varsleren. Da det ikke ble noen suksess, gikk han til egen «leir» og fikk Abeliaadvokaten Hege Nordgård sitt uformelle og kameratslige svar;

«Hei KJ,

Da har vi sett på Grimstads vurderinger i forhold til varslerens og BDOs habilitet. Vedlagt følger vurdering av det samme fra NHO-advokat Halvor Sigurdsen. Jeg er enig i Sigurdsens vurderinger.»

Sigurdsen skriver blant annet;

«Jeg kjenner verken varslingen eller saken i detalj. ().Poenget er altså at varsler som er styremedlem, slik jeg forstår saken og varslingen, har en egen bakgrunn for den videre behandlingen av saken. (...) Min vurdering er at varslerens tidligere befatning med saken er av en slik karakter at det foreligger inhabilitet når det gjelder hvordan styret skal behandle saken videre.»

Sigurdsens uttalelser og Hege Nordgårds støtte, er bare usammenhengende og meningsløst tullprat. Man blir uansett ikke inhabil bare fordi man har gjort seg opp en mening om en sak. Og det er nettopp mine meninger og oppfatninger, ikke minst rundt styremajoritetens manglende vilje til en ryddig prosess, som førte til behovet for å varsle. Og det at frelsernes egen rolle i behandlingen av saken, ikke nevnes med ett ord, gjør Onarheims «stunt» spesielt kritikkverdig. En slik negativ forskjellsbehandling av meg er en klar gjengjeldende handling etter varsling, og det er etter loven forbudt.

På Gardermoen i september i fjor konkluderte jo disse frelserne at de (etter en grundig prosess) ikke fant kritikkverdig forhold rundt Vestres behandling av Bent Udnesseter. Det gjorde de på et umulig grunnlag, et grunnlag som nærmest var blottet for relevant informasjon, og alle sentrale og avgjørende dokumenter var utelatt. Blant annet eposten fra Vestre til Udnesseter, hvor Udnesseter fikk sparken, og da uten annet enn den ulovlige begrunnelsen at han hadde gått til styreledelsen. Utelatelsen av disse dokumentene er naturligvis også årsaken til at Nybo samlet all skriftlig informasjon inn igjen. Han ønsket vel ikke at denne farsen skulle avsløres, men jeg fikk kloa i det likevel, men da mer enn fire måneder etter møtet. Men slikt spiller liten rolle når de som senere gransker saken, kun er styrt av millionene som kommer på bordet.

Apropos det så er det ikke jeg, men advokat Knut Johan Onarheim som burde beklaget sin oppførsel i styremøtet. Det beviselige hendelsesforløpet gjør også at de samstemte benektelsene fra de øvrige frelserne, enda engang bekrefter hva slags sort de er.

#varsling #varslerombud #varslervern #whistleblowing #ytringsfrihet #etikk #hms #fretex #frelsesarmeen #grette