August 2017 (femte del)
Nå er det skikkelig ille, kjenner jeg. Søvnen er dårlig, pust og puls er helt i utakt og ulage. Etter Siemensvarslingen pådro jeg meg en mavelammelse, og den gjør at jeg må sove med en maskin som skyver luften ned i lungene. Det klarer jeg ikke ved egen hjelp. Diagnosen er ganske alvorlig, og kontroller på Ullevål Sykehus er det derfor mange av. En av utfordringene jeg får med denne lammelsen er åndenød ved pulsøkning. For eksempel når jeg er opprørt blir praten ofte stakkato og stemmen nesten håpløs hes. Slik har det vært siden mars 2013, noe konsernsjefen og hans stab er godt kjent med.
Det er bare 5 minutter til styremøtet skal avholdes, i et møterom bare få meter fra mitt eget kontor. Det føles som et mentalt og fysisk overgrep i seg selv, og slik denne varslingssaken har utviklet seg, vet jeg at det er langt igjen til noen bedring. Snart møter jeg en samlet og ganske fiendtlig frelsergjeng. Både puls og hjerteslag hamrer i vei, mens jeg går bortover korridoren.
Rommet styremøtet er lagt til, er ikke særlig stort og bordet vi skal sitte ved er også lite. Enda trangere blir det siden også økonomisjef Lars Lunde igjen skal delta, som konsernsjefens støtte og medsammensvorne. Selv får jeg plassen ved siden av styreleder Lindis Evja og igjen Udnesseters «fortrolige» venn, Jan Risan. Jeg utveksler noen ord om vær og vind, men stemmen er som grøt mens ansiktsmusklene forsøker å få til et uanstrengt dagligdags uttrykk.
Endelig begynner Trond Ivar Vestre å snakke og det tar ikke mer enn noen minutter før det første sjokket kommer. Med en stemme og holdning som om han skulle servere kaffe, forteller han at honorarene til advokatfirmaet Grette så langt er på 2,6 millioner kroner?!
Man skulle tro presentasjonen av et slikt vanvittig beløp, ville føre til et urolig kremt, et løftet øyebryn eller i alle fall noe som kan minne om en reaksjon, fra de andre, men det gjør det ikke. Frelserne er selvfølgelig allerede fullt ut oppdatert av styremedlemmet advokat Onarheim, som altså var fakturamottakeren til Gretteadvokatene.
Det er jo forholdsvis godt betalt for 25 intervjuer, med gjennomsnittlig rundt 2 timers varighet og hvor maksimalt to advokater samt en fullmektig, har vært til stede? I tillegg har Grette brukt en underordnet til å sortere og lage innholdsfortegnelse av 600 sider med grunnlag. Til slutt kan de vise til noen opptredener, hvor bestillingsverket har blitt forsvart av advokat Kambestad. På toppen har rapporten deres unnlatt å behandle hovedsaken i varslingen, det at Udnesseter fikk sparken av Vestre fordi han henvendte seg virksomhetens eget varslingsmottak!?
Dersom man legger de avtalte timeprisene til grunn, innebærer dette at advokatene forsiktig estimert skal ha lagt ned minst 30 ukers arbeid i «granskningen», men de kan ikke ha vært i nærheten av dette. Når jeg forsøker å ta opp Gretteadvokatenes arbeidsmengde og det enorme beløpet styrelederen selvfølgelig må ha godkjent for utbetaling, kunne jeg likegodt snakket til meg selv. Med nesten kommanderende stemme forteller styreleder Evja at varslingssaken er styret nå ferdig med.
Men det er ikke jeg på noen måte, og det gir jeg uttrykk for. Evja svarer surt at det får jeg gjøre som jeg vil med, og i godt driv kritiserer hun meg samtidig kraftig for varslingen. De øvrige styremedlemmene og den omvarslede konsernsjefen Vestre, og økonomisjef Lars Lunde sitter makelig tilbakelent og hører på. Evja anklager meg for personhets mot konsernsjefen, og at jeg med min varsling ødelegger for Fretex. Utskjellingen avsluttes med at jeg blir omtalt som en mytterist.
Dette er sterk kost, og særlig ettersom tiraden kommer fra en av de fremste eksponentene for overgrepene som varslingssaken omhandler. Helt forferdelig blir det når Evja dessuten fremstiller lovbryteren Vestre som offer og meg som overgriper. Personhetsen jeg skal ha stått for eksemplifiseres med den nå velkjente uttalelsen om at Vestre ikke ville sette sine ben i Fretex Øst-Norge etter varslingen. Jeg skrev om det, blant annet i protokolltilførsel etter styremøtet på Holmenkollen Park Hotell. Men det var jo konserntillitsvalgt Ingvaldsen som fortalte både meg og daglig leder Madsen, at Vestre hadde sagt dette til ham. Det er det jeg refererte til i protokoll-tilførselen, og den gang var det ingen fra styret som hadde innvendinger. Den andre og siste gangen jeg omtalte dette, var i varselet til alle Fretexlederne for et par dager siden. Og det er nok det som har falt Evja tungt for brystet, nemlig det at det ble kjent for andre utover styret. Andre eksempler på min «hets» av konsernlederen har hun ikke, til tross for at jeg spør. Dette har jeg på lydbånd!
Etter en kunstpause for riktig å la denne styggedommen synke inn, ber Evja «offeret» Vestre om å redegjøre for hva han faktisk sa til konserntillitsvalgt Ingvaldsen. Vestre hevder han ikke hadde sagt noe slikt, og da er jo dette klart. Vestre snakker sant og jeg lyver, og ingen av frelserne ser noen grunn til å høre versjonen til Ingvaldsen eller Madsen. Forøvrig er eksempelet totalt irrelevant til varslingssaken, men seansen forteller alt om agendaen. Det kjennes som en bombe har gått av i hodet og slettet alt av funksjoner. Jeg hører hvordan stemmen min jabber i vei med protester, uten mål og mening, selv om toneleiet er anlagt ganske offensivt.
Jeg antar det er i et øyeblikks ubetenksomhet at de andre frelserne lar seg lokke til å snakke litt om Gretterapporten likevel. De er veldig ivrige etter å påpeke, og særlig etikk-lederen Bente Gundersen, at det var de tillitsvalgte som valgte Grette som gransker. Men det har jeg allerede omtalt som en skikkelig svindelprosess. Det var Onarheim som valgte ut advokatene i Grette. De tillitsvalgte var ikke opptatt av firma, men av navn. De valgte advokat Cristopher Hansteen som jobbet i Grette, men Onarheim og resten av frelserne fant heller noen andre advokater til granskningsprosessen. Og det holdt de skjult.
Trakasseringen til Lindis Evja og de andre fortsetter. Nå omtaler hun varslingen min som kun meninger, og da meninger jeg dessuten ytrer på ansatte-arenaen. Slikt er det ikke rom for i organisasjonen, får jeg høre. Uttalelsen er helt klart en trussel, men hjernen er så mør at jeg ikke finner noen flere ord. Heldigvis blir det pause og jeg stormer ut av rommet. Jeg trenger tid til å hente meg inn igjen til neste runde. Snakk om knock out!