August 2017 (tredje del)
Det er fortsatt tungt, og jeg undres over tilstanden i Frelsesarmeens øverste sfærer. Alle jeg har møtt på og som virkelig kan være med og behandle varslingen troverdig, utøver i stedet unnfallenhet og/eller deltar i de lovstridige handlingene varslingen og varslerne utsettes for. Ta for eksempel min gamle «skolekompis» internrevisor Magne Pedersen, som tidligere lurte på hva som var kritikkverdig med konsernsjef Vestres løgn om at Udnesseter hadde gått over i annen stilling i Frelsesarmeen.
Ganske syrlig spør jeg ham nå om han vil be meg om å påpeke hva som er kritikkverdig i at konsernledelsen bruker givermidler på egne forlystelser til Wien og andre steder. Svaret innfrir forventningene; «Ja. Spørsmål et stilt fint om jeg kan få svar takk for hjelpen». Videre får jeg vite at han med sin lange erfaring i varslingssaker både er ryddig, saklig, faktaorientert og uten følelsesmessig engasjement. I neste setning skriver han at han ikke kjenner meg, og bare det sier jo noe om hans relasjon til fakta. Det er ikke så lenge siden han skravlet om gamle dager på mitt kontor.
Pedersen lurer veldig på hvilken juridisk rådgiver jeg tydeligvis har brukt til å utarbeide bevisførselen jeg ga ham ifm. Gretterapporten. Som den ryddige, saklige og faktaorienterte internrevisoren han er, dropper han alle forsøk på motbevis, og skriver heller på sitt mest saklige at han har mer tiltro til Gretteadvokatene enn til min ukjente juridiske bistand. Til orientering er min ukjente juridiske bistand meg selv, men jeg lar ikke Pedersen få vite det.
Ellers er hans henvendelser preget av dårlig skjult fisking etter hva annet jeg kan sitte med. Men jeg er nå grundig lei og svarer ham ikke. Pedersen forsøkene ytterligere et par fremstøt, men uten svar fra meg gir han omsider opp. Jeg har ellers lagt merke til at internrevisor Magne Pedersen må ha fått med seg litt kunnskap om religiøse hersketeknikker, for han passer stadig på å minne meg om hvor vanskelig jeg må ha det. Og selvfølgelig at Gud må være med meg..