Juni 2017 (fjerde del)
Denne morgenen er vakker, skyfri og allerede varm. Sommeren er snart på sitt frodigste med all verdens farger i gnistrende kontrast til rammen av blå himmel. Kan det bli bedre? Ja dessverre, for jeg er på vei til mitt neste styremøte og gruer meg noe inne i hampen. Jeg lurer på om jeg orker å gjennomgå to hele dager i samvær med denne gjengen. Det er ikke noe boost at både konsernsjefen og økonomisjef Lars Lunde også skal delta. Selv om jeg intenst ønsker å gjøre helt andre ting enn dette, er møtets tema eller egentlig min mulighet til protokolltilførsel om saken, så viktig at slike følelser bare må legges til siden.
Jeg ankommer Holmenkollen Park hotell som siste mann og det er helt bevisst. Ulempen er at eneste tilgjengelig sted å sitte er ved siden av Jan Risan, som jeg nå vet ganske mye om. Auraen i rommet kan ikke akkurat beskrives som varm og naturlig, i det jeg noe nervøst og fomlende setter meg. Jeg forsøker å ignorere både personene og den dårlige auraen, mens jeg kikker ut av vinduet. Øynene fester seg ved de skogkledde åsene som bader i høysommersolen, og med tjern som reflekterer det skarpe lyset. «Jeg skulle gitt mye for å være der i stedet for her.» tenker jeg stille, mens øynene omsider skifter fokus til papirene foran meg, og dagens program.
Konsernsjefen har også lagt opp til festmiddag for styret samme kveld, med overnatting og hele pakken. Alt skal skje her på hotellet og koster ganske sikkert en god slump penger. For meg er det bare feil på alle måter, kanskje først og fremst fordi det forteller at avgjørelsen om en massiv omorganisering for lengst er tatt, og at konsernledelsen vil feire det med frelserne i styret. Det blir ikke mer spiselig av ekstravagansen de koster på seg. Fretex og Frelsesarmeens givere ser neppe for seg slik bruk av gavene de gir. Jeg har en sterk mistanke om at denne gjengen ikke regner med min deltakelse, og det har de i så fall rett i. Jeg vil heller rense utedassen på hytta tre dager på rad, fremfor å tilbringe et ekstra minutt med disse folkene. I motsetning til dem, er jeg ikke laget for renke og fasadespill, og akter å reise hjem straks denne elendigheten er over.
Først på agendaen er Morten Sandli fra advokatfirmaet Schjødt som skal snakke om skatteutfordringer ved dagens virksomhet og organisering. Mannen virker som en redelig og fornuftig kar, som jeg straks får tillit til. Han svarer ærlig og bekreftende på mitt spørsmål om hans redegjørelse bygger på informasjon gitt av konsernsjefen og økonomisjefen. Flere gir høylytt uttrykk for mishag da jeg stiller spørsmålet, særlig konsernsjefen som sammen med Lunde straks går i forsvar. Egentlig koser jeg meg i dette lille øyeblikket, for jeg føler på rødmen som fyller rommet.
Etter at Sandli er ferdig, innleder Trond Ivar Vestre forestillingen om de øvrige behovene for omorganisering. Med disse behovene går han fort tom, og begynner i stedet å gjenta store deler av redegjørelsen til Morten Sandli. Jeg forsvinner litt inn i meg selv mens Vestre durer i vei med påstander og virkelighetsbeskrivelser som jeg for lengst er gjort kjent med, og som jeg nesten like lenge har protestert mot. Seansen bekrefter enda en gang inntrykket av avtalt spill mellom ham og frelserne i styret. Det lille jeg kan gjøre er å notere ned ulike opplysninger som skal tas med i min protokolltilførsel.
Denne omorganiseringen ble ganske sikkert bestemt etter at konsernledelsen så hvordan ledelsen i et datterselskap faktisk varslet på dem. Varsling fra et slik hold er selvfølgelig en atskillig større trussel, enn et varsel fra en enkelt ansatt. For Frelsesarmeens ledelse var det nok enda viktigere å få styringsrett over Fretex sin, i store deler ulovlig opparbeidede egenkapital, på rundt 150 millioner kroner. Etter hvert som ting har utviklet seg, er nok opphør av mitt arbeidsforhold snart det aller mest presserende. Kanskje vil min neste protokolltilførsel plassere meg øverst på prioriteringslisten?
Etter varslingen fra Udnesseter har min bevissthet rundt konsernledelsens arbeid økt betraktelig. Deres kanskje viktigste oppgave skal jo være å stake ut retning og skape entusiasme og tro på måloppnåelse hos de ansatte. Konsernsjef Vestre og økonomisjef Lars Lunde mener åpenbart at å bombardere de ansatte med verktøy de skal veies og måles på, er svaret på denne lederoppgaven. Med til sammen to års høyskole er det vel ikke annet å vente?
I 2016 var det Fretex Øst-Norge som sørget for at konsernet fremstod med overskudd, med mange ganger bedre resultat enn de andre døtrene i Fretex. Det er ikke akkurat kringkastet av konsernsjefen, som ganske sikkert lenge har irritert seg over at ledelsen i øst ikke er så underdanige som i de øvrige selskapene. Siden konsernsjefen bedriver lønnsdifferensiering skulle man tro at daglig leder i Fretex Øst-Norge var klart lønnsledende av samtlige daglige ledere med de resultatene vi kan vise til, men slik er det ikke. Differensieringen synes i langt større grad å være basert på den underordnedes evne til å fullstendig underordne seg konsernsjef Trond Ivar Vestre.
Uten tøyinnsamlingen som forutsetter givervilje i det norske folk, ville Fretex vært i en alvorlig knipe. Da måtte Fretex avviklet de fleste, om ikke alle treningsarenaene som skal hjelpe mennesker tilbake til arbeidslivet. De årlige 20-30 millionene som Frelsesarmeen mottar gjennom sin 10 % goodwill-avgift på tøyomsetningen, ville likeledes fordufte sammen med trolig all egenkapital. Driften i sin helhet ville blitt drastisk redusert, og antall ansatte ville skrumpet inn til en brøkdel av dagens antall. Det er altså ingen tvil om at folkets givervilje er svært avgjørende for Fretex. Følgelig fremstår omdømmeoppbygging som den kanskje viktigste strategien konsernledelsen bør utvikle, og det i tråd med visjonen om å gi folk grunn til å tro på framtiden. Ansattes fremtidstro må selvfølgelig også inngå i denne visjonen.
Vestre har helt siden lanseringen av en «eventuell» omorganisering understreket målet om å få en avgjørelse i dagens styremøte. Dokumentasjonen som har kommet frem underveis har nærmest vært ikke-eksisterende. Det som har vært behandlet omhandler skattespørsmål og egenkapital. Presenterte organisasjonsmodeller derimot har fremstått som rystende amatørmessige. De ser ut til å ha blitt tegnet av førskolebarn. Nesten like enkle og feilaktige påstander om ulemper og fordeler ved hver modell, har bidratt til det negative inntrykket. Vestre og hans fagsjefer er så subjektive i form, at ny organisering med sentralisert makt skinner igjennom som hovedmålet. Det finnes ingenting i konsernsjefens enorme dokumentasjonsblekke som vurderer omdømme, attføring eller konsekvenser for millionbidragene til Frelsesarmeens arbeide.
I verste fall må Frelsesarmeen selv skyte inn ny egenkapital i Fretex de kommende årene. I tillegg vil potensielt flere hundre ansatte og enda flere trengende bli svært alvorlig berørt, men verken frelserne i styret eller konsernsjefen er synlig opptatt av dette, og det gjør meg opprørt. Behandlingen omorganiseringsspørsmålet får av styret er sammen med varslingen det mest uansvarlige og inkompetente jeg noen gang har vært vitne til.
Etter disse nesten uutholdelige dagene sender jeg styreleder Lindis Evja protokolltilførselen som jeg virkelig har anstrengt meg for å holde på et mildt nivå, til meg å være. Resultatet er uansett et relativt moderat skriv, men som likevel problematiserer utfordringene konsernsjefen og styret har gitt blaffen i. Skrivet avsluttes slik;
«For meg er det klart at Frelsesarmeens verdigrunnlag er det som må skinne sterkest i alt vi gjør. Det kan ikke og skal ikke være noen tvil om at vi gjør det vi gjør, for å hjelpe vanskeligstilte mennesker. FA har med dette valget vist at de er villige til å risikere både omdømmet, de ansattes trivsel og arbeidsplasser og dagens skattefritakssystem, for et nærmest udokumentert og til dels usant saksfremlegg, som hevder at sentralisert virksomhetstyrt organisering vil sørge for mer midler til disposisjon, enn hva FA får med dagens 10 % royalty. Hele saken er etter min mening styrt av grådighet og maktbegjær som ikke er Frelsesarmeen verdig. Dette er ikke en minneverdig dag.»