Ja, da er «katta ute av sekken». Jeg er igjen i en varslingsprosess som jeg regner med vil kunne vare lenge. Grunnen til at jeg tror dette, er at min motpart i saksforholdet er både Frelsesarmeens øverste ledelse i Norge, samt konsernledelsen i Fretex. Det er følgelig mange mennesker som sitter i viktige maktposisjoner de nødig vil gi fra seg frivillig, De har allerede vist seg villige til å risikere både virksomhetens renommé og utsette de mer enn 800 ansatte i Fretex for en potensiell usikker arbeidsplass, gjennom hva jeg vil karakterisere som en direkte uansvarlig behandling av saken.
I mitt siste styremøte i Fretex Norge AS i august 2017, spurte jeg de øvrige styremedlemmene om de ikke var redde for omdømmebelastningen denne saken kunne medføre. Det unisone svaret var nei, de var ikke redde for at media skulle fatte interesse for dette, til tross for 2,6 millioner kroner brukt på en rapport som ikke engang behandlet det mest sentrale punktet ledergruppen varslet om. I stedet ble det foreslått å eventuelt ta denne risikoen til behandling sammen med øvrige virksomhetsrisikoer en gang i fremtiden.
Med denne bloggen ønsker jeg å skrive om utviklingen i egen varslingssak, men også andre varslings/ytringsfrihetssaker i samfunnet. Et mål er å hver onsdag offentliggjøre siste ukes hendelser og personlige opplevelser. Selv om jeg nå ikke på langt nær er i en så dramatisk situasjon som den gang jeg varslet i Siemens, er situasjonen likevel temmelig alvorlig.
Det som står på spill for min del, og som jeg måtte ta med kona i forkant av varslingen, var for eksempel arbeidsforholdet mitt. Dette visste jeg at jeg mest sannsynlig kunne vinke farvel til. Som administrasjonssjef i Fretex Øst-Norge AS fungerte jeg som stedfortreder for daglig leder, og var involvert i det meste i virksomheten. Jeg hadde personalansvar og overordnet HR rolle i selskapet. Generelt var jeg en sentral figur med stort ansvar, og hadde det rett og slett veldig bra med en daglig leder jeg fungerte meget godt sammen med.
Et annet viktig forhold ved å varsle på nytt på dette nivået, var risikoen for å figurere som en kranglefant. Det er ikke lystbetont å tenke på alle dørene som vil smelle igjen dersom jeg ikke vinner frem i domstolen. Å ta saken til media er også et tveegget sverd som kan kappe deg i to dersom din egen virksomhetshistorikk ikke er fullstendig uten lyte. Går man høyt ut kan man også falle langt og tungt.
Den troverdighet og anerkjennelse jeg fikk fra Siemenssaken gjennom medieomtale, Fritt Ords pris og Zola-prisen kan blåses bort på et øyeblikk. Men det mest alvorlige slik jeg ser det, er risikoen for at helsen forverres gjennom en gnagende og langvarig prosess, hvor det meste er uavklart helt frem til endelig rettskraftig domsavsigelse. Når man utsetter seg for dette, er det ikke vanskelig å eldes 10 år på 1 år. Du må være i situasjonen for å forstå hvor tung denne børen kan være. Etter disse dystre vurderingene spør dere sikkert hvorfor jeg da likevel gidder? Svaret er enkelt, og jeg skriver det som Arnulf Øverland skrev; «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».
Ses neste onsdag.