Varsleren i Fretex - del 49

20.02.2019

Er det slik at jeg som ansattvalgt styrerepresentant inn i morselskapet, ikke har anledning til å varsle om forhold andre steder i konsernet, enn der hvor jeg selv er ansatt?

Konsernvarsling uten vern

Nå har jeg fått noen dager til å behandle sjokket over tingrettskjennelsen i varslersaken mot Fretexledelsen. Jeg har tidligere omtalt kjennelser fra dette nivået som potensielle «joker nord» utfall, det vil si kjennelser uten mål og mening. Dessverre ble det slik også i dette tilfellet, men heldigvis ble det en klar dissens hvor det fremgår en oppfatning av at jeg har blitt utsatt for represalier, som ble toppet med bortfallet av min jobb. Jeg har likevel inntrykk av at dissensen har fått samme harelabbaktige behandling som den øvrige delen av domsslutningen. Jeg går ut ifra at det er hoveddommer som har ført kjennelsen i pennen.

Fullstendig malapropos ønsker jeg først å adressere en sak som trolig har falt en del i Frelsesarmeen litt tungt for brystet. Jeg har i mine beskrivelser av Frelsesarmeens styremedlemmer i Fretex Norge AS, omtalt dem som «frelserne i styret». Det handler rett og slett om hvordan jeg oppfatter disse i Frelsesarmeen høyt plasserte personene, som en slags falske profeter. Etter mitt syn er det et stykke mellom det man skulle tro de hadde av verdier gjennom sin kristne forankring og nøkkelroller i Frelsesarmeen, og hvordan de i virkeligheten har oppført seg. Og da snakker jeg ikke bare om behandlingen BU og jeg har blitt utsatt for, men flere andre forhold som kommer fra andre kilder og som kanskje vil ende i bloggen etter hvert. At Frelsesarmeens soldater og øvrige anhørige generelt gjennom sitt virke og engasjement beviselig frelser mange mennesker fra for eksempel bunnløs fortvilelse til håp, glede og tro på noe bedre, anser jeg som noe av det flotteste mennesker kan gjøre mot hverandre. Jeg mener med andre ord ikke å snakke nedsettende om verken frelse eller Frelsesarmeen i min omtale av disse styremedlemmene, men innser at det nok har vært en uønsket konsekvens. Det tas heretter til etterretning.

Så tilbake til kjennelsen. Jeg ønsker å hente frem noen problemstillinger som jeg mener bør engasjere flere enn meg, fordi det angår samfunnet vårt. Først ut er dette med varslingsrett for arbeidstakere ansatt i konsern. Tingrettens flertall i min sak mot Fretexledelsen skriver følgende (s20 i kjennelsen);

«Det følger av loven at det er arbeidstaker som kan varsle. Dette forutsetter et ansettelsesforhold hos arbeidsgiver, det vil si det selskapet eller den virksomhet der det påstås å være kritikkverdige forhold. Det er ikke gitt regler om varsling i konsernselskaper. Monsen har i saken varslet i rollen som ansattvalgt styremedlem. Som sådan kan han i utgangspunktet varsle om kritikkverdige forhold i Fretex Øst og Fretex Miljø, og ikke uten videre om forhold i andre deler av konsernet. Det følger av aksjeloven § 6-5 første ledd at en ansatt i et datterselskap ikke uten videre kan anses ansatt i morselskapet»

Denne uttalelsen medfører noen spørsmål av svært avgjørende betydning for styrken i varslerinstituttet og arbeidsmiljølovens varslerparagrafer. Er det slik at jeg som ansattvalgt styrerepresentant inn i morselskapet, ikke har anledning til å varsle om forhold andre steder i konsernet, enn der hvor jeg selv er ansatt?

Som flertallet i tingretten skriver finnes det ikke lovreguleringer rundt varsling relatert til konsern. Det fremgår av ordlyden i den tidligere § 2-4 at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. At ordet «virksomheten» legges til grunn gjør det muligens enklere å hevde at det også gjelder konsern, enn nå som ordlyden i den nye paragrafen er endret til at arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Denne lovendringen åpner tydeligvis for at de som ønsker å svekke varslervernet, straks legger til grunn en innsnevring av hvor den ansatte er berettiget til å varsle. NHO fremstår gjennom sin argumentasjon og forsvar av Fretex, som en av de som fanebærer dette og har i denne sak fått medhold for sitt syn. Jeg vil i det underliggende med min ikke-juridiske bakgrunn, forsøke å vise hvor konstruert en slik tilnærming egentlig er.

Jeg tar utgangspunkt i at alle seriøse konsern har ansatte som er valgt inn som konserntillitsvalgte og hovedverneombud. Disse har som de fleste nok forstår et rollemandat som altså gjelder gjennom hele konsernet. Av dette er det derfor vanskelig å finne en annen logisk slutning enn at de følgelig også har mandat til å varsle om hva de oppfatter å være alvorlige kritikkverdige forhold, både i selskapet de selv er ansatt i og i de andre konsernselskapene deres roller gjelder for. Slike oppgaver ligger i rollenes natur.

I tillegg er alle konsern ved lov pålagt å ha rutiner for varsling. Så vidt meg bekjent tar rutinene utgangspunkt i hva som gjelder for konsernet og ikke med begrensende skiller eller forbehold mellom konsern og det enkelte datterselskap. Dessuten som i Fretex, oppfordres det til å bruke varslingskanaler som nettopp verneombud og tillitsvalgte, herunder hovedverneombud og konserntillitsvalgt. I den forbindelse vil jeg fremheve hva HR-sjef Ingvald Hansen skriver i sin varslingsrutine for Fretex-gruppen; 

«I Fretex vurderer vi varsleren som en positiv ressurs, fordi vi da kan rette opp kritikkverdige forhold. Ansatte/deltakere som er villige til å varsle er en viktig ressurs for Fretex. Det er de kritikkverdige forholdene som er problemet, og ikke varslingen!»

I § 2-3 i AML som omhandler den enkelte arbeidstakers medvirkningsplikt til arbeidsmiljøet, fremheves virksomheten som nedslagsfeltet og her finnes ikke den potensielt begrensende ordlyden arbeidsgivers virksomhet, slik det gjør i de omskrevne varslerparagrafene.

La oss for tydelighetens skyld tenke oss en fellessamling hvor mor -og datterselskapenes ansatte er i lag for kollegialt arbeid og hygge. Som ansatt i datterselskap X og hovedverneombud i konsernet, observerer jeg på kveldstid at øverste leder i datterselskap Y begår seksuelle tilnærmelser mot en underdanig og redd kollega, en ansatt som er direkte underlagt lederen i selskap Y. Både rollen jeg har påtatt meg som hovedverneombud og de generelle pliktene som omtales i § 2-3 i AML pålegger meg uomtvistelig å melde ifra om overgrepet. Forholdet er av alvorlig kritikkverdig karakter, og min melding har derfor i alle henseender form av også å være et varsel. Som hovedverneombud varsler jeg likegodt til konsernsjefen om hva jeg har vært vitne til, og legger i tillegg ved bilder som viser den kritikkverdige atferden. Konsernsjefen er imidlertid en nær venn av lederen i selskap Y og det neste jeg opplever er et omorganiseringsløp initiert av morselskapet, hvor min stilling blir borte. Ut ifra kjennelsen i min sak kan jeg ifølge tingretten likevel ikke påberope meg varslervernet, fordi jeg ikke har rett til å varsle på forhold som gjelder andre selskaper i samme organisasjon.

I sin forankring av denne vurderingen trekker tingretten frem § 6-5 fra aksjeloven. En lov som omhandler den ansattes rett til å velge styremedlemmer i konsernforhold, hvilket er noe ganske annet enn retten til å varsle om kritikkverdige forhold. Det er grunn til å stille spørsmål ved sakligheten av og ikke minst tyngden i denne ene forholdsvis stusselige forankringen tingretten bygger på. Et annet ganske vesentlig poeng i denne sammenheng er at virksomhetsledelse med synet som retten har lagt til grunn, faktisk kan organisere seg bort fra ethvert varsel. Med toppledelsen som de eneste ansatte i morselskapet er konsekvensen av tingrettens vurdering, at ingen kan varsle på dem.

Mest sannsynlig må man anta at retten ville blitt tvunget til en annerledes vurdering dersom jeg i Fretex-saken hadde varslet i egenskap av hovedverneombud, fremfor ansattvalgt styremedlem. Å hevde at rollen som hovedverneombud ikke innebærer en slik rett, ville nok blitt ganske utfordrende selv for denne tingretten. Men betyr i så fall dette at alle ansatte og ansattvalgte styremedlemmer faktisk må varsle til hovedverneombud eller konserntillitsvalgte, for å ha rett til å varsle om forhold i andre selskaper i konsernet og følgelig få varslervernet? Det er lite og ingenting som taler for dette i lovtekst eller noe annet. Tvert imot er det åpenbart at lovtekst med formål å avdekke og forhindre klart samfunnsskadelige og alvorlig kritikkverdige forhold, bør tolkes vidt og ikke innsnevrende. Dessuten finnes det ingen varslingsrutiner i konsern som pålegger ansatte om at varsling må skje gjennom verneombud eller tillitsvalgte, for at den som varsler skal få lovens beskyttelse.

Etter mitt syn er tingrettens vurdering bare av dette punktet, sterkt undergravende for intensjonen lovgiverne har hatt med varslerparagrafene. Det er estimert at varsling sparer samfunnet for opptil 12 milliarder kroner pr. år. Det innebærer sterke insentiver for å beskytte varslere mest mulig, slik at man tør å melde ifra om hva man tror er kritikkverdige forhold i virksomheten. At den som varsler skal bli møtt med slike absurde innsnevrende vurderinger som tingretten har lagt til grunn i Fretexsaken, er svært samfunnsskadelig. Hvem vil følge etter meg når man beviselig må ta alle mulige og umulige forbehold, for deretter å likevel ende opp som en rettsløs, arbeidsløs og pengeløs varsler? 

#varsling #whistleblowing #ytringsfrihet #etikk #varslerombud #hms #fretex #frelsesarmeen #salvationarmy #grette #advokatkontoretstaff


Har du noe på hjertet?

Har du noe på hjertet du ønsker å formidle, lite eller stort? Send ditt bidrag på inntil 1.000 ord til monsen@revelje.no.

Tankevekkende søndagsinnlegg, kommentarer og debatter i en saklig ramme er velkomne og ønskelige ingredienser for å gjøre bloggen til en levende, avslørende, utfordrende, holdningsskapende og samfunnsnyttig Revelje!