Hva er egentlig galt med amerikanske tilstander for varslingsproblematikk?

07.04.2018

I Magma, Econas tidsskrift for økonomi og ledelse foreligger det et ganske omfattende innlegg om hvorvidt varslere bør belønnes. De viser blant annet til en spørreundersøkelse som involverte rundt 300 personer med utdannelse over gjennomsnittet i Norge. Personene ble presentert et forskningsmessig godt utprøvet scenario hvor de skulle late som de var ansatt i et konstruksjonsfirma som hadde vunnet et anbud på feil grunnlag. Deretter ble de spurt om de ville varslet og eventuelt internt/eksternt og hvor skadelige de mente at de avslørte forholdene kunne være, osv. Gruppen ble delt inn i tre, hvor gruppe 1 ikke fikk informasjon om noen belønning for å si ifra, gruppe 2 fikk informasjon om lav belønning (80 000) og gruppe 3 høy belønning (800 000). Konklusjonene fra undersøkelsene ble ikke entydige, da slike tester innebærer mange mulige feilkilder. Forfatterne oppsummerer med at resultatene ikke gir grunnlag for klare konklusjoner, men antyder at slik belønning kan være mindre varslingsfremmende enn hva en ren kost-nytte-vurdering skulle tilsi. Se forøvrig artikkelen her.

I USA har det siden 1863 vært et monetært belønningssystem for varslere. Det er dog begrenset til forhold som avdekker inntektstap for staten være seg skatteunndragelser, overtredelser som medfører statlige bøter osv. Og det er påvist at slike pengebelønninger fører til avdekking av flere kriminelle forhold.

Det viktigste argumentet forskere har mot belønningssystem er frykten for et nedgradert moralsk nivå hos varsleren, dvs. at vedkommende ikke tar seg bryet med å varsle dersom det ikke foreligger en pengepremie. Et annet fremtredende argument er at belønning svekker interne prosesser i virksomheten. Varslerne kan velge bort intern varsling til fordel for den eksterne som utløser en pengepremie. Det gjør at selskapsledelsen ikke selv får muligheten til å behandle varslingen og dermed begrense skadeomfanget.

Varslingsutvalget har i sin innstilling konkludert med at det ikke er ønskelig med belønningsordninger og viser i tillegg til de ovenstående argumentene, til ulik kultur, organisering og historie. Oslo Economics som er en viktig bidragsyter til innstillingen, mener dessuten at Norges manglende tradisjon for denne typen finansielle insentiver taler mot innføringen. De foreslår i stedet at myndighetene vurderer å øke oppreisningsbeløpene i saker om ulovlig gjengjeldelse, som i tråd med norsk rett er relativt beskjedne også i varslingssaker.

Som varsler av alvorlige kritikkverdige forhold begått av et stort konsern har jeg et litt annet ståsted enn forskere og andre som ikke aner hva en slik posisjon innebærer, med en kø av represalier krydret med tre-fire drapstrusler på toppen. Dette har gjort meg ganske opptatt av hva som kan virke mot mennesker i sterke maktposisjoner og som har fått som vane å ture frem uavhengig av lover og regler. I USA har pengebelønninger ført til avsløringer av meget alvorlige forhold begått av nettopp slike mennesker og hvor samfunnsskaden er stor eller potensielt stor. Det er altså liten tvil om at pengebelønninger virker, hvilket også bekreftes av en rekke studier. Argumentene mot pengebelønninger fremstår derimot ikke like tydelige.

Jeg starter med spørreundersøkelser som den beskrevet ovenfor. Slike er etter min mening lite egnet fordi forsøkspersonene har liten innsikt i hva det virkelig vil si å være i denne situasjonen. For meg er slike studier sammenlignbart med en feit middelaldrende fotballsupporter som i tv-stua brøler ut «det der skulle jeg gjort bedre sjøl», når en elitespiller ikke klarer å drible av tre motspillere.

Det neste er det litt ekle argumentet om frykten for varslerens moralske mageplask dersom penger ikke skulle vente i enden av prosessen. Det er teoretikere som er bekymret for dette og er det deres kjennskap til sitt eget indre som får dem til å uttale noe slikt? Kanskje burde de først ha spurt varslere som virkelig utsatte seg for stor personlig risiko. Verken Jeffrey Wigand (B&W tobakk), Sherron Watkins (Enron), Cynthia Cooper (WorldCom) eller Brad Birkenfeld (UBS bank) med flere, skjelte til mulige pengepremier i enden av sin varsling. De var nok atskillig mer opptatt av å komme seg helskinnet gjennom prosessen. Men det er slike svært risikovillige varslere amerikanske myndigheter ønsker å belønne, fordi den samfunnsøkonomiske gevinsten er så stor. Andre som varsler om forhold med mindre klare samfunnsøkonomiske gevinster får ikke denne belønningen, men må vente på en eventuell solid erstatningssum dersom de vinner frem rettslig.
Det finnes ikke belegg for å hevde at disse andre varslerne ville unnlatt å si ifra dersom de ikke trodde de ville motta penger. Kjente amerikanske eksempler som viser det motsatte er Edward Snowden, Thomas Drake og Chelsea Manning, hvor alle hadde en mer eller mindre tydelig idealistisk begrunnelse for hvorfor de varslet. Forskning viser også at varslerne ofte er personer i sentrale stillinger, som har arbeidet en stund og som bryr seg om virksomheten sin.

I varslerutvalgets innstilling legger de opp til at varslere som rettslig til syvende og sist vinner frem må få høyere erstatning enn i dag, i tillegg til offentlig anerkjennelse. Det er vel og bra, men erstatning betinger nettopp at varsleren uansett først må gjennomgå en temmelig traumatisk rettslig prosess med mye usikkerhet. På det nivået jeg mener det norske samfunnet virkelig burde være opptatt av, og som jeg av erfaring vet at varslerparagrafer og interne etiske retningslinjer er noe man ikke sjeldent bryr seg lite om, vil verken en million eller to i erstatning eller offentlig anerkjennelse være i nærheten av nok til å få frem flere varslere. For store virksomheter med innflytelse og midler er det heller ikke spesielt skremmende i verste fall å måtte betale slikt lommerusk, hvis noen skulle våge å tyste. For slike miljøer er det åpenbart en klar fordel å gå etter varsleren med alt de har.

Argumentet om at bedriftsledelse med slike løsninger ikke selv får muligheten til å behandle varslinger, er på generelt grunnlag et konstruert problem. Jeg lurer på om opphavet til dette argumentet er fra arbeidsgiversiden? På dette nivået finnes det ikke troverdige eksempler på ekstern varsling som ikke først kunne vært håndtert internt dersom viljen hadde vært tilstede, verken her til lands eller i USA.

Oslo Economics argumenterer for at vi ikke har tradisjon for å belønne varslere og det er vel det dårligste argumentet hittil. En slik tilnærming betyr i prinsippet at vi aldri vil kunne utvikle oss videre.

Folk vurderer hele tiden risiko og den ses opp mot økonomisk gevinst/ tap, makt og anseelse. Det gjør man fordi dette er de kriteriene de fleste av oss definerer oss gjennom i dagens samfunn. Det kan kanskje virke noe deprimerende at det i stor grad er slik, men det er nettopp derfor så få varsler om virkelig alvorlige forhold. Varsling om kritikkverdige forhold på HMS nivå osv, som vanligvis ikke utgjør særlig straffbar risiko for virksomheter eller virksomhetsledere, er generelt lite problematisk. Likevel fremstår dette som majoritetsandelen av varslingene både FAFO og Oslo Economics legger til grunn i sine beregninger, og som ikke særlig overraskende har blitt behandlet på forsvarlig vis. Man får dermed et inntrykk av at varsling stort sett går greit og det er etter mitt syn noe misvisende. Jeg er helt enig i at holdningsskapende arbeid og implementering av rutiner etc uten tvil er veldig viktig og bidrar vesentlig til bedre håndtering av varsling og følgelig gir store samfunnsbesparelser. Men næringslivsaktører og andre høyt på strå som på lovbrytende måte brøyter seg vei på bekostning av samfunnet, nås ikke gjennom slike tiltak. På dette nivået finner man relativt få myndighets-behandlede saker hvor lovbryteren har blitt møtt med en forståelig konsekvens. I beste fall kan man lese om noen relativt marginale bøter.

Pengebelønning til de ytterst få i Norge som faktisk har mulighet til å varsle om (etter vår målestokk) tilsvarende forhold som i USA, ville følgelig fungert helt utmerket og ganske sikkert uten at det ville gått på bekostning av andre former for varsling. Dette understrekes også av varslingsutvalgets konklusjon om at varsling og varslere stort sett blir behandlet forsvarlig. Pengebelønning kan muligens i starten føre til lykkejegere som forsøker å pakke noe inn som varsling, men i vårt rettssystem ville de landet hardt og ganske brutalt. Det skjer som noen vet også med legitime varslere.

Selv om jeg valser over mye her, mener jeg varslingsutvalgets innstilling har en del gode innspill. Det desidert viktigste for min del er ønsket om å etablere et varslerombud. Det vil i større grad jevne ut varslerens odds. Men for meg er den amerikanske modellen langt fra uspiselig. Jeg synes det er fint at varsleren kan få en hyggelig andel av kaken som staten får tilbake, på varslerens risiko og regning. Om vi ikke skal trekke det så langt som i USA, så burde vi uansett kunne utarbeide en løsning hvor kostnaden for med god margin å sikre og premiere varsleren, helt og holdent ligger på den lovbrytende virksomheten.

#varsling #whistleblowing #ytringsfrihet #varslerombud #hms