3. Vond drøm

02.05.2018

Varsleren i Fretex - Del 3

9. august 2016

«Oj! Hva er dette?» Jeg ser på eposten som akkurat har ramlet ned i innboksen. Det er fra tidligere butikkjedesjef BU som med en nøytral overskrift «Brev til styret i Fretex Norge AS», skriver om hvordan han etter 25 år i Fretex/Frelsesarmeen har blitt behandlet av konsernsjef TIV. Den vedlagte dokumentasjonen består blant annet av et referat skrevet av konsernsjefen, fra et møte BU hadde med ham 19. mai 2015. I referatet står det at BU har manglende respekt og tillit til konsernsjef TIV som BUs leder og beslutningstaker. At BU har gått til styreleder opplever TIV som å bli dolket i ryggen.

Jeg skyver databrillene litt lenger opp på nesen mens jeg kjenner rynkene presser seg enda et hakk dypere inn i ansiktet. «Hmm, i all verden..?». Øynene fikseres på avslutningen i referatet. TIV gir BU to valg; enten å akseptere og respektere TIV som sin leder ellers får det konsekvenser for BU sitt arbeidsforhold, eller BU fratrer stillingen. TIV avslutter skrivet med at BU innen 2. juni 2015 må gi skriftlig tilbakemelding på hvilket alternativ han vil gå for. «Jøss, det var litt av et referat.» Jeg mumler for meg selv. Eposten til BU minner mistenkelig mye om et varsel, og det skal altså være den første erfaringen jeg får som varamedlem i styret i Fretex Norge? En varsling på sjefen sjøl? En irriterende og varm kløe brer seg. Jeg hever blikket fra skjermen og myser gjennom vinduet. På den andre siden av dalen under noen ualminnelig mørke skyer, ser jeg konturene av en samling rustrøde bygninger. Av alle steder jeg kunne havnet etter Siemens-skandalen så skal det være her, på et kontor med utsikt direkte mot selve arvefienden!? Som et dårlig omen beveger skyene seg mot meg og kløen sprer seg til halsen. Fingrene river nervøst i skjortekragen, jeg trenger luft.

To uker senere får jeg en epost fra styreleder TN. Han skriver til styret at han sammen med konsernsjefen og selskapets HR-sjef har snakket med NHO...? BU´s varsling har tydelig falt på stengrunn og prosessen styrelederen har satt i gang reagerer jeg på. Det er da styret som har mottatt varslingen, så hvorfor holdes styret utenfor mens han det varsles på straks involveres av styrelederen? Jeg lar det gå en times tid før jeg svarer på den mildt sagt underlige eposten med en forsiktig hinting om Fretex sine formidable verdier, og at våre ansatte fortjener en korrekt behandling. Fremfor høflighetsfrasene har jeg mest lyst til å signalisere med svære feite skrifttyper at varsling er en konfidensiell prosess som styrelederen tydeligvis gir suverent faen i. Varsling er et veldig sårt punkt hos meg. «ODIN!» roper jeg så det runger i kontorveggene mens enter-tasten knørves hardt ned i tastaturet. Det banker på og det spørrende ansiktet til en jobbkonsulent titter frem fra døren. «Jeg har det bare bra» sier jeg med ett opphengt kunstig smil og hodet forsvinner bak døren igjen.

Konsernsjefen har sendt til styret noe han kaller for en redegjørelse om saken. For meg fremstår den heller som en urovekkende samling av subjektive, udokumenterte og uriktige påstander. Dokumentasjonen fra BU og informasjonen jeg har innhentet på egenhånd stemmer ikke med «redegjørelsen» til TIV. Måten denne saken forløper på gir meg inntrykk av at flere i styret, foruten den diktatoriske styrelederen, er involvert. I tillegg er andre i konsernledelsen ute og roter i den samme gjørma og felles for dem alle er at de slutter opp rundt TIV. Før denne saken kom på bordet har jeg ikke hatt problemer med verken konsernsjefen eller andre i styre og stell av virksomheten, men kan det være fordi jeg hittil har hatt velsignende lite med dem å gjøre? Det som er i ferd med å avtegne seg nå gir meg i alle fall en vond smak i munnen. BU har bare noen dager igjen i Frelsesarmeen og ingen slutter opp rundt ham. Jeg er ikke laget slik at jeg bare kan godta styrelederens eneveldige beslutninger og heller ikke konsernsjefens såkalte redegjørelse.

Neste morgen innleder jeg et skriv til styret med følgende ord; «Det er med en del ubehag jeg velger å følge opp denne saken, men jeg kan ikke la det være av den grunn». Jeg problematiserer TIV sin redegjørelse og hevder basert på den informasjon jeg har, at fremgangsmåten i saken mot BU fremstår som i strid med arbeidsmiljøloven og Fretex sine egne verdier. Jeg avslutter med spørsmål om hvordan styreleder bare kan konkludere uten at styrets medlemmer også får være med å drøfte forholdet. Dagen går uten svar verken fra styrelederen eller andre i styret. Det er rett og slett merkelig stille.

Stillheten vedvarer. På ettermiddagen 26. august skriver jeg til styret at det haster med å få i gang en forsvarlig prosess siden det bare er noen få dager igjen før BU må fratre stillingen sin. I skrivet redegjør jeg for min oppfatning av saksforløpet basert på den informasjon jeg allerede har fått forelagt. Jeg krever deretter en ekstraordinær styrebehandling og ber samtidig om at konsernsjefen ikke informeres om innholdet i min epost før etter at det er foretatt en gyldig styrebeslutning om hva som skal skje videre.

Det går tre hele dager uten en eneste tilbakemelding fra et eneste styremedlem. Først på morgen 30. august svarer styrelederen med at skrivet mitt er sendt til konsernsjefen. Jeg reiser meg i stolen, lamslått. Utviklingen er helt absurd, skjer dette virkelig? Med denne konfidensialitetsbrytende utleveringen har styrelederen sørget for en uopprettelig skade. Sjokket forvandler seg raskt til sinne og før jeg får tenkt meg om har jeg allerede sendt avgårde en epost med krav om at både styrelederen og konsernsjefen fratrer stillingene sine. Med den vedvarende stillheten fra de øvrige styremedlemmene og styreleders siste skriv har jeg nå innsett at jeg er alene mot røkla. Jeg vet at dette kommer til å bli stygt, og sannsynligvis mest for meg. Jeg kikker stjålent ut av vinduet og ja det er ingen tvil, de rustrøde bygningen på andre siden av dalen har kommet nærmere. Skrivet ble avsluttet med at jeg er forberedt på å gå inn i varslerrollen igjen.

Den natten drømmer jeg. Kroppen ligger tungt i et ravnsvart nesten sirkelrundt vann omringet av høye og mørke trær. Jeg kjemper for å holde meg stille, urørlig, for ikke å synke. Men vannet trekker meg nesten umerkelig nedover, millimeter for millimeter. Åndedrettet er i ferd med å komme ut av kontroll, nå er det bare nesen som er i friluft. Plutselig oppdager jeg at armene holder i hvert sitt lodd. Av en eller annen grunn er det viktig å holde fast ved disse loddene, men panikken overtar når nesen også må gi etter. Hostende, harkende og kavende slipper jeg det ene loddet for å kjempe meg opp til overflaten. Langsomt glir loddet ned i dypet med et grønnaktig skjær etter seg. Hivende voldsomt etter pusten våkner jeg brått.

De første sekundenes lettelse over at det bare var en drøm går raskt over til grublende spørsmål. Jeg har ikke for vane å dvele ved drømmer, men denne drømmen var uvanlig virkelighetsnær og klaustrofobisk. Hva er det jeg forsøker å fortelle meg selv? I mangelen på entydige svar kjenner jeg på en utålmodig irritasjon, hvorfor skal man belemres med dustedrømmer som har en spåkones lite klargjørende lys over seg? Men innerst inne vet jeg hva det er, jeg er redd. Redd for at jeg går inn i en ny overveldende sak som kanskje blir for mye for meg.

#varsling #whistleblowing #ytringsfrihet #varslerombud #hms #Fretex