Ifølge FriFagbevegelse og Fafo-forsker Sissel C. Trygstad har omtrent én av fem arbeidstakere som har varslet om kritikkverdige forhold, opplevd gjengjeldelse i form av blant annet utstøting, tap av oppgaver, manglende karriereutvikling og sosial mistenkeliggjøring. Siden 2021 har Diskrimineringsnemnda hatt myndighet til å behandle slike saker, og det har ført til en markant økning i antall klager: «Hvis vi sammenligner med antall saker som kom inn til de ordinære domstolene før Diskrimineringsnemnda fikk denne myndigheten, ser vi en enorm økning i antall saker som bringes inn til rettslig avgjørelse», sier direktør for Diskrimineringsnemda, Ashan Nishantha. Han tolker dette som et tegn på at flere tør å si ifra. Denne tolkningen er relativt åpenbar, og like åpenbar er årsaken til hvorfor de gjør det; det handler om hva varslere tør å legge i risikopotten. Men først; når én av fem varslere i Norge oppgir å ha blitt utsatt for gjengjeldelse, er det selvfølgelig ikke bare et arbeidsmilj

Den 20. september publiserte menneskerettsjuristen Marius Reikerås et innlegg på Facebook der han kritiserte norsk rettskultur. Han viste til uttalelser fra Carl Baudenbacher, tidligere president i EFTA-domstolen, som advarer mot at norske myndigheter og domstoler gir staten et uforholdsmessig stort «spillerom» i møte med menneskerettighetene. Reikerås pekte samtidig på hvordan norsk juriststand tier i møte med dette, og stilte det grunnleggende spørsmålet: Hvem skal da beskytte borgerne mot statlig maktmisbruk? Monsens Revelje tar i dag opp tråden fra Reikerås, ikke for å gjenta retorikken hans, men fordi tematikken er viktig. Rettssikkerheten er jo en bærebjelke i ethvert demokratisk samfunn, og når den synes å forvitre, berører det hver eneste borger i vårt land. Barnevernssaker for EMD Norge har i senere år fått gjentatte domfellelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), for brudd på artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Konvensjonen verner borgernes rett til privat- og

Ohio State-skandalen som pågår den dag i dag, dreier seg om idrettslegen Richard Strauss ved Ohio State University (OSU) fra slutten av 1970‐tallet til slutten av 1990‐tallet. I løpet av disse tiårene ble mange mannlige studenter, særlig idrettsutøvere, utsatt for både voldtekter og medisinske undersøkelser som senere ble avdekket som seksuelle overgrep. For studentene etterlot dette dype spor av skam, frykt, forvirring og en følelse av total maktesløshet. Mange opplevde et voldsomt indre sammenbrudd fordi hendelsene sto i skarp kontrast til deres selvforståelse og oppfatning av sin egen maskulinitet. De forventet som de fleste at deres «naturlige» reaksjon i en slik situasjon ville være å umiddelbart stanse den fysisk underlegne legen, men opplevde i stedet lamslåtthet, tanker om usikkerhet og frykt for om inngripen ville endt deres videre studenttilværelse og stipend. Konsekvensene i etterkant ble dramatiske. Flere sluttet både på universitetet og med idretten, noen tok sitt eget li

Direktør for Diskrimineringsnemda Ashan Nishantha - Foto: Diskrimineringsnemda Glansbildet Diskrimineringsnemnda har dessverre fått en sentral plass i det norske varslervernet. Ordet «dessverre» må brukes ettersom denne nemnda overhodet ikke fungerer som varsleres beskyttende instans. Erfaringene fra de første årene viser at nemnda i praksis fungerer som en felle, der rettssikkerhet undergraves og gjengjeldelse legitimeres. Dette gjør det nødvendig for Monsens Revelje, og forhåpentligvis mange flere, å advare igjen og igjen: Ikke legg skjebnen din i hendene på dette systemet som systematisk svikter varslere. I nettavisen FriFagbevegelse 10. august fremstod direktør for Diskrimineringsnemnda, Ashan Nishantha, med en selvsikker, tilforlatelig og usann beskrivelse av nemnda han leder. Her fremmer han enda engang eventyret om at nemnda representerer et gratis lavterskeltilbud til varslere, at bevisbyrden er lavere enn i domstolene, og at mange saker aldri blir ferdigbehandlet fordi varsler

I flere tiår var Freddy de Ruiter en profilert Ap-politiker, stortingsrepresentant og nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomité. Han kjente makten fra innsiden, men meldte seg ut desillusjonert over systemets mangler. For tre år siden leverte han en masteroppgave som burde vært pensum for alle som fortsatt tror Norge er et trygt land å varsle i. «1001 gjengjeldelser?», er en kvalitativ studie av varsling i kommunal sektor, fullført ved Universitetet i Agder i juni 2022. Oppgaven bygger på intervjuer med sju varslere fra fire norske kommuner, og avdekker et systematisk mønster av gjengjeldelse mot dem som våger å si fra. Dette er ikke en hvilken som helst akademisk oppgave. Den er skrevet av en tidligere stortingsrepresentant som kjenner politikken og maktspillet fra innsiden. Nettopp derfor burde «1001 gjengjeldelser?» ha kickstartet en prosess på to sentrale områder av vårt demokrati. For det første i politikken: Lovgiverne på Stortinget, som allerede har styrket varslervernet

På begynnelsen av 1960-tallet gjennomførte Stanley Milgram sine berømte lydighetsforsøk. Deltakere ble fortalt at de skulle teste læring ved å gi elektriske støt til en elev for hvert feil svar. Eleven var egentlig en skuespiller, men deltakerne visste ikke det. Støtene økte gradvis i styrke, helt opp til et nivå som kunne vært dødelig. Til tross for rop om smerte og bønner om å stoppe, fortsatte de fleste deltakerne når forsøkslederen ba dem gjøre det. Rundt to tredjedeler gikk helt til maksimal spenning. Forsøkene viste at vanlige mennesker begår alvorlige overgrep de i utgangspunktet vet er gale. Alt som behøves er at «veiledningen» kommer fra noen de oppfatter som en legitim autoritet. Noen år senere gjennomførte Philip Zimbardo Stanford Prison Experiment. Her ble studenter tilfeldig fordelt til rollene som fanger og fangevoktere i et simulert fengsel. På få dager ble vokterne stadig mer brutale og nedverdigende, mens fangene ble passive og nedbrutte. Selv om eksperimentet var men