Den første saken: Diskrimineringsnemnda tester Varslervernet Diskrimineringsnemnda har nå avgjort sin første varslersak. Saken gjaldt en arbeidstaker som varslet om uforsvarlig arbeidsmiljø. Arbeidsgiver navnga varsleren i et etterfølgende møte med andre i virksomheten. Varsleren ble ikke informert og hadde ikke samtykket. Hun opplevde handlingen som en gjengjeldelse og ville ha Diskrimineringsnemnda til å behandle saken. Nemndas saksbehandlere for tilfellet var Anniken Mellegaard Douglass, dommer i Frostating lagmannsrett, Gislaug Øygarden Kommuneadvokaten i Rana kommune og Andreas Skoe Cederkvist, lagdommer i Agder lagmannsrett. Det underliggende hendelsesforløpet er stort sett basert på Diskrimineringsnemndas fremstilling; [Inkluderer Lises varsel av 12.10.2021.] [Inkluderer notatet av 14.10.2021.] Identiteten avslørt: Varslerens navn delt i fellesmøte 25.10.2021 ble det avholdt et møte i varsleren Lises avdeling. Hennes navn ble avslørt og i referatet står det; «(…) I forbindelse

Varslingens Dobbeltstandard: Når er en sak alvorlig nok? I Dagens næringsliv 7. juni skrev Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge, og Helge Kvamme, daglig leder i Kvamme Associates AS, et noe underlig innlegg om varsling. Forfatterne mener at arbeidsmiljørelaterte saker bør ut av varslingsordningen fordi slik varsling beskytter ikke samfunnet, kun den enkelte virksomhet eller organisasjon. Meningen bak påstanden er vel at brudd på arbeidsmiljøloven ikke utgjør noen samfunnsrisiko, som etter forfatternes mening tydeligvis er hele forutsetningen for varslervernet. I tillegg går det frem av innlegget at varsling om arbeidsmiljø heller ikke er alvorlig nok, sammenlignet med varsling om korrupsjon. Med disse argumentene til grunn, mener de at sakene bør håndteres forskjellig. Ifølge Slettemark og Kvamme må det innføres en egen varslingslov for saker som utgjør en samfunnsrisiko, slik som offentlige innkjøp, finansielle tjenester (hvitvasking og finansiering av

Et fungerende demokrati er avhengig av befolkningens tillit til samfunnets offentlige instanser og organer. Folket betaler for en offentlig sektor som skal tjene folket, og som er fri for korrupsjon og kameraderi. Det synes imidlertid å bli mer og mer utydelig for mange som bekler lederposisjoner i offentlig sektor. At det forholder seg slik er ytterst alvorlig, og noe allmenheten aldri må tillate. Generelt skriver mediene lite rundt myndigheters overgrep på befolkningens enkeltindivider, men noen ganger avsløres korrupsjon og kameraderi blant menneskene som utgjør myndighetene. Det ser man blant annet i forbindelse med stortingspolitikere og deres skattejuks, riksrevisjonens kameratskap med Stortingsadministrasjonens ledelse i forbindelse med skattejukset, og i disse dager Sjøvoldsaken. Etter VGs massive omtale av PST-Sjef Sjøvold og alle hans hjelpere, har han endelig og som forventet, funnet det mest forsvarlig å fratre stillingen. Verken Sjøvold eller noen andre rundt ham har innr

I går kom nyheten om at Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl vil ha et nasjonalt varslerombud for «hele politiet». Hennes mål er angivelig å rydde i det som måtte være av fryktkultur, sørge for holdningsendringer i politietaten, og gjøre det trygt å si fra. I 2016 kom Politiets Fellesforbund (PF) med et vedtak hvor de frarådet sine medlemmer å varsle om kritikkverdige forhold på jobben. Grunnen var at varsling i politiet som regel endte med ruin av varslerens framtidige karrieremuligheter. Justisminister Mehl sier at hennes ambisjon er å gjøre noe som får Politiets Fellesforbund til å ville snu på sitt vedtak. Det er ifølge Mehl et vedtak hun ikke kan leve med, og derfor vil hun som løsning få på plass et nasjonalt varslerombud. Leder Unn Alma Skatvold i Politiets Fellesforbund synes utspillet fra justisministeren er veldig bra. «Det har vært et mål for oss lenge. Generelt har vi jobbet sammen med Unio for et varslingsombud for alle arbeidstakere». Men Skatvold fremhever at

Skribent Kjetil Rolness skrev i gårsdagens Aftenposten en kommentar under overskriften; «Kjølig ytringsklima på jobb. Bør arbeidstagere ha munnkurv i offentligheten?» I kommentaren innleder han med en epost en leder skrev til en ansatt inspektør og veterinær i Mattilsynet; «Der du ønsker å uttale deg i en sak, sørg alltid for å involvere nærmeste leder. Det gjelder den minste sak, selv å trykke «liker» på et innlegg. Å vurdere om et innlegg kan ha betydning for [virksomhetens] legitimitet må vi gjøre i fellesskap, hvor jeg lytter til deg og jeg beslutter.» Veterinæren hadde skrevet kritisk om pelsdyrhold i et privat høringssvar til et lovforslag, oppgitt utdanning og arbeidssted, og siden blitt sitert i Nationen. Den ansatte fikk skriftlig advarsel og endrede arbeidsoppgaver, fordi lederen hevdet hun hadde skadet tilsynets tillit, omdømme og «legitimitet i samfunnet». Ifølge Rolness var Sivilombudets dom over Mattilsynets atferd i saken, knusende. Slike hendelser har ombudet dessuten m

Før år 2007, inneholdt ikke arbeidsmiljøloven bestemmelser om varsling. Dersom man varslet, lå vernet i Grunnlovens § 100, ytringsfrihetsparagrafen. Arbeidstakeres rett til å ytre seg ble altså vurdert opp mot deres ulovfestede lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver. Siemens-saken, hvor jeg selv var varsleren, var den siste saken som ble rettsbehandlet før de nye varslerreglene trådte i kraft. Utover nittitallet ble det nedsatt en ytringsfrihetskommisjon for å se på landets ytringsfrihetsvern. Dette igjen ledet etter hvert til enda en arbeidsgruppe som i 2005 avga sin rapport; «Ansattes ytringsfrihet». Ot.prp. nr. 84 ble deretter lagt frem for Arbeids- og sosialkomiteen, som gikk inn for lovforslaget. Varslingsreglene slik de etter hvert kom frem i aml. §§ 2-4, 2-5 og 3-6, ble således vedtatt i 2006, og med virkning fra 1. januar 2007. Det vises av forarbeidene at varslerreglenes hovedhensikt, var å styrke arbeidstakeres ytringsfrihet. De skulle fremme åpenhet og bidra til bedre ytringsk