I mai i år, i forbindelse med Bergen kommunes nye sentrale varslingsordning, uttalte byrådsleder Christine Meyer offentlig at ingen arbeidstakere skal oppleve negative konsekvenser av å varsle.

Drøyt én måned senere kom Hordaland tingrett med sin dom i varslersaken mellom Bergen kommune og et tidligere verneombud ved Kirkebirkeland bofellesskap i Fana. Varsleren fikk oppreisningserstatning på kr 25 000 og måtte samtidig dekke egne saksomkostninger på flere hundre tusen kroner.

Kirkebirkeland bofellesskap er kommunalt og for personer med psykisk utviklingshemming.  Det er syv beboere med hver sin leilighet, og fellesskapet er bemannet døgnkontinuerlig som følge av omfattende oppfølgingsbehov.

Dagens innlegg bygger ellers på publiseringer i nettaviser og annet om denne saken. Svakheten er at selve tingrettsdommen mangler. Det betyr at Monsens Revelje tar forbehold knyttet til medienes gjengivelse av dommens faktagrunnlag.  

På den annen side har lang erfaring med varslerinstituttet og domstolene vist at svært mye relevant fakta heller ikke er å finne i domsavsigelsene.

Under følger sakens gang, slik den har kommet frem i media, blant annet NRK og nettavisen FriFagbevegelse;

Sakens hendelsesforløp (2024–2026)

Verneombudet i Kirkebirkeland bofellesskap skal gjennom bekymringsmeldinger flere ganger ha forsøkt å få ledelsen til å rydde opp i forhold som uforsvarlig bemanningssituasjon ved bofellesskapet. Etter hans oppfatning var det for få ansatte til å ivareta beboernes behov og sikkerhet.

Da kommunen ikke fulgte opp meldingene, så verneombudet seg nødt til å ta saken videre, i tråd med sin lovbestemte plikt som verneombud etter arbeidsmiljøloven § 6-2.

Høsten 2024 varslet han derfor til Arbeidstilsynet, og la blant annet ved utskrifter fra flere beboeres pasientjournaler for å dokumentere sin oppfatning om reell underbemanning. Relevansen i disse journalopplysningene var at de viste spesifikke, journalførte hendelser og utfordringer i hverdagen, der beboernes behov ikke ble ivaretatt fordi det manglet personell på vakt.

Umiddelbart etter at verneombudet sendte dokumentasjonen til Arbeidstilsynet, kalte kommunen ham inn til et formelt møte med overskriften «lojalitetssamtale».

Arbeidstilsynet foretok sitt tilsyn, og slo fast at situasjonen ved bofellesskapet påførte personalet fysiske og psykiske belastninger. Det ble videre stilt absolutte HMS-krav, som at bofellesskapet måtte tilby atskilte garderober og dusjløsninger for kvinner og menn. Det måtte også etableres minst ett eget toalett til hvert av kjønnene.

Arbeidstilsynet ville heller ikke akseptere løsningen der ansatte måtte gå fysisk gjennom garderoben for å komme frem til det ene toalettet. Dusj, toalett og garderobefasilitetene måtte dessuten oppgraderes i sin helhet for å tilfredsstille kravene til et forsvarlig arbeidsmiljø, ettersom mellom 9 og 14 ansatte kunne være på vakt samtidig.

Bergen kommune protesterte i full offentlighet, og omtalte prosessen som «helt unødig byråkrati». Arbeidstilsynet opprettholdt kravene. Kommunen nektet å etterkomme, så fra november 2024 måtte de forholde seg til en løpende tvangsmulkt på 9 000 kroner døgnet. Det løp helt til beløpet passerte 1,6 millioner kroner.

Tilsynet fikk nok og gjorde kommunen oppmerksom på at det kunne bli aktuelt å stanse driften ved bofellesskapet. Ledelsen, med Bergen kommunes velsignelse, igangsatte en intern «undersøkelse». Den handlet ene og alene om å se på verneombudets varsel og fremgangsmåte.

De fant at ombudet, etter deres syn, hadde brutt sin lovpålagte taushetsplikt da han oversendte usladdede pasientjournaler til Arbeidstilsynet. Straks etter fikk verneombudet en skriftlig trussel om mulig erstatningskrav for dette påståtte pliktbruddet. Etter dette ble han på samme grunnlag sagt opp.

Verneombudet hyret inn advokatfirmaet Elden, og gikk til sak med anførsel om usaklig oppsigelse og gjengjeldelse etter varsling.

I januar i år startet kommunen med utbedring av bofellesskapet, i tråd med verneombudets bekymringsmeldinger og Arbeidstilsynets krav. Utbedringene påførte kommunen ytterligere noen millioner kroner i omkostninger.

Få måneder senere, mens denne varslersaken var på vei til retten, gikk altså byrådslederen Christine Meyer ut i offentligheten med forsikringen om at ingen varslere skal oppleve negative konsekvenser av å varsle. Samtidig satt den samme kommuneledelsen og la siste hånd på de rettslige forberedelsene mot det varslende og oppsagte verneombudet.  

Rettens vurdering

Hovedforhandlingen i Hordaland tingrett startet i slutten av mai 2026, og dommen forelå 7. juli.

Retten kom helt korrekt frem til at kommunens skriftlige trussel om mulig erstatningskrav var en direkte reaksjon på verneombudets varsel til Arbeidstilsynet, ergo at det var en gjengjeldelse. Varsleren ble dermed innrømmet 25 000 kroner i oppreisningserstatning.

Verneombudet anførte, like korrekt, at «lojalitetsmøtet» arbeidsgiver kalte ham inn til, også var en klar gjengjeldelse. Arbeidsgiver påsto på sin side at innkallingen og samtalen kun var en «ordinær oppfølging av et mulig brudd på interne rutiner og taushetsplikt», og ikke hadde noe med varslingen å gjøre.

Det som for dette forholdet må være åpenbart, er at uten varselet ville ikke lojalitetsmøtet funnet sted. Slike «inn på teppet»-møter og med agendaen «lojalitet», og uten følge av standard prosedyre for slike møter, er etter varslerbestemmelsene og deres forarbeider fremhevet som en klar gjengjeldelse.

Det spiller heller ingen rolle om arbeidsgiver mente møtet som en gjengjeldelse eller ikke. Det var en utvilsom negativ reaksjon på varselet og det er flere forhold som underbygger gjengjeldelsesaspektet; 

Bekymringsmeldingene og de uendrede forholdene rundt bofellesskapet hadde pågått over lang tid. Ledelsen foretok seg ingenting overfor verneombudet før de ble ilagt en løpende tvangsmulkt på 9 000 kroner døgnet. Det var altså først da virksomheten ble påført et massivt økonomisk og omdømmemessig nederlag, at det kom en oppfølging. Men den var utelukkende rettet mot verneombudet. Denne tilnærmingen, omtalt som «ordinær oppfølging», viser at tvangsmulkten var den direkte årsaken bak innkallingen. Ikke at det kom noen plutselig omtanke for interne rutiner.

I tillegg, ved å kalle det en «samtale om innordningsplikt og lojalitetsplikt» i stedet for et drøftelsesmøte, sørget kommunen for at verneombudet møtte opp alene, uforberedt, og uten den støttespilleren han etter loven har krav på. Møtet ble dermed ikke en ryddig, juridisk drøftelse, men en disiplineringsarena der han sto alene mot ledelsen.

Ved at rammen om samtalen var spørsmål om lojalitet, avslørte arbeidsgiver indirekte at problemet ikke var det mulige regelbruddet, men det faktum at verneombudet hadde vært «illojal» nok til å avdekke sannheten overfor et statlig tilsyn.

I den påstått «ordinære rutineoppfølgingen», fulgte også kommunens skriftlige trussel om mulig erstatningskrav. Men et personlig erstatningskrav mot et verneombud som bare har utført sitt lovpålagte verv, står frem som ualminnelig grovt. Det å kalle en prosess som inkluderer trusler om privat økonomisk ruin for en «ordinær oppfølging», er en virkelighetsbeskrivelse så absurd at man kommer i tanker om dagens USA.

I en reell, ordinær undersøkelse av rutiner ved et bofellesskap der det varsles om grove feil, skulle ledelsens selvsagte første prioritet vært å undersøke om beboerne faktisk ble utsatt for uforsvarlige forhold. Ved Kirkebirkeland fokuserte imidlertid «undersøkelsen» seg utelukkende om varsleren, og hva som kunne finnes av formelle feil som kunne brukes mot ham.  

Disse omstendighetene viser at kommunens muntlige forklaring i retten om «ordinær oppfølging» var en ren konstruksjon i ettertid.

Rettens flertall mente åpenbart noe annet.  

At verneombudet ble fratatt sitt arbeidsforhold, var etter hans syn den groveste gjengjeldelsen han ble utsatt for. Elden-advokaten mente oppsigelsen var en konsekvens av varselet til Arbeidstilsynet, og kom som en direkte og koordinert hevnaksjon.

Rettens flertall påstod at selv om journalopplysningene ble brukt til å underbygge bemanningskrisen, utgjorde bruken av identifiserbare journaler et så alvorlig brudd på taushetsplikten, og et så grovt tillitsbrudd overfor beboerne og arbeidsgiver at oppsigelsen var saklig.

Påstanden står seg imidlertid ikke spesielt godt sett i lys av andre tilsvarende prosesser denne kommunen nærmest samtidig har kjørt mot andre varslere, og heller ikke i sammenligningen med tilsvarende saker rundt taushetsplikt og sensitive personopplysninger.

Først må det frem hvordan Bergens Tidende gravde frem bofellesskapets forhistorie. Avisen avdekket at enda et tidligere verneombud ved akkurat samme bofellesskap stod frem og mente seg utsatt for nøyaktig den samme typen jakt og gjengjeldelse fra ledelsens side. Opplysningene er med å danne et bilde av en etablert ukultur i Bergen kommune, der vernetjenesten systematisk motarbeides når de påpeker lovbrudd og mangler.

I tillegg har det i 2026 pågått en parallell, ganske opphetet mediedebatt i Bergen knyttet til et annet hovedverneombud (May Britt Kindem), der byrådsavdelingen krevde innsyn i hennes e-poster med journalister. Leder av byrådsavdelingen er Christine Meyer. Statsforvalteren avsluttet saken med å slå fast at innsynskravet til Meyer og kompani var ulovlig.

Det skulle bare mangle, men samlet sett tegner også mediedekningen i 2026 et bilde av en kommuneledelse som gang på gang blir tatt i å bruke aggressive, juridiske mottrekk for å kneble og kontrollere ansatte når kritiske forhold lekker ut til tilsynsorganer eller presse.

Dommerflertallet brydde seg imidlertid lite om slike mulige sammenhenger.

 I relasjon til dette med taushetsplikt og sensitive personopplysninger er det ellers flere eksempler som ytterligere understreker den urimelige linjen dommerflertallet la seg på;

I saken NAV/Thorenfeldt (LB-2022-46509) ble NAV-ansatt Thorenfeldt, utsatt for snoking fra 136 kolleger i hennes egne private helseopplysninger. Til sammen ble det gjort rundt 1 500 søk på disse helseopplysningene. Retten konstaterte da at NAV som virksomhet hadde brutt personvernforordningen artikkel 5 og 32, altså at det var en dokumentert, systematisk svikt i beskyttelsen av svært sensitive opplysninger, og i et omfang som var mange ganger større enn journalinnsynet ved Kirkebirkeland.

Ingen ble stilt til ansvar i dommen. NAV som arbeidsgiver fikk ingen sanksjon utover kritikk, og Thorenfeldt fikk ingen oppreisning. Det førte heller ikke til noen reaksjon mot snokerne, til tross for at omfanget var så mye større enn i Kirkebirkeland-saken.

Syv NAV-ledere i Aust-Agder.  Disse lederne foretok hver for seg opp mot 500 formålsløse oppslag i sensitive personopplysninger om egne ansatte. Denne snokingen førte heller ikke til andre reaksjoner enn skriftlig advarsel for noen, omplassering og lønnsreduksjon for andre. Ingen ble sagt opp.

Sammenholdt med Kirkebirkeland-saken er kontrasten stor. I dette tilfellet var det snakk om gjentatt, formålsløst misbruk av tilgang, begått av ledere med et særlig ansvar. Men likevel ble det ikke ansett som alvorlig nok til oppsigelse.

To bøtelagte NAV-ansatte. De to ble bøtelagt for snoking. En domstol fant at de hadde gjort seg skyldig i et forhold alvorlig nok til å bøtelegges. I ren nysgjerrighet hadde de på jobb slått opp en privatpersons personnummer, sivilstatus, barn, NAV-utbetalinger og kontoopplysninger. Arbeidsgivers reaksjon var en skriftlig advarsel og en politianmeldelse som ble til påtale og altså en bot. Atferden ble dermed ansett som ulovlig nok til å utløse en bot og en skriftlig advarsel, mens ansettelsesforholdet fikk fortsette.

Det er vanskelig å se at journalbruken knyttet til et varsel til Arbeidstilsynet, som heller ikke er politianmeldt eller ilagt noen strafferettslig reaksjon, kan sies å utgjøre et mer alvorlig pliktbrudd enn i dette eksempelet.

Statens helsetilsyn behandlet en tilsynssak (sak 18/2018) der en hjelpepleier oppga sensitive og taushetsbelagte helseopplysninger om en pasients smittestatus (MRSA) til to utenforstående personer (pasientens nabo og en bekjent). Det førte ikke til annet enn en administrativ advarsel. Personen ble ikke fratatt sin autorisasjon og mistet heller ikke jobben.

Høyesterett HR-2021-2389-A. Denne saken viser hva Høyesterett mener skal til for å opprettholde en oppsigelse av helsefagarbeidere som snoker i pasientjournaler uten tjenstlig behov. 

Høyesterett la i saken uttrykkelig vekt på skjerpende, individuelle omstendigheter som det at det ikke forelå noe legitimt formål med innsynet, det var et personlig konfliktforhold mellom den ansatte og pasienten, og partene hadde SMS-kontakt etter at innsynet ble oppdaget, noe som dessuten ga saken et privat og trolig truende preg.

Ingen av disse skjerpende elementene er til stede i Kirkebirkeland-saken. Der forelå det tvert imot et svært klart og samfunnstjenlig formål; å dokumentere en alvorlig krise overfor en offentlig tilsynsmyndighet som har egen lovpålagt taushetsplikt, og uten noen personlig konflikt med beboere eller annet etterfølgende av den typen skjerpende forhold som Høyesterett vektla.

Det flertallet, ved fagdommeren og arbeidsgivers meddommer, i praksis presterer å hevde, er at dersom en helsepleier som gjør sin lovpålagte plikt og varsler om f.eks. grove lovbrudd mot pasientsikkerhet, og glemmer eller ikke tenker på at det skal være nødvendig å sladde ut opplysninger (fra helt sentral bevisdokumentasjon som pasientjournaler) overfor det tilsynet som mottar varselet, så står arbeidsgiver fritt til å sparke varsleren.

Eller sagt på en annen måte; flertallet i denne retten mener at det formelle regelbruddet (taushetsbruddet) er så alvorlig at det må trumfe selve formålet med slik varsling, som er å beskytte pasienter og brukere. Og for de to dommerne spiller det heller ingen rolle at opplysningene kun deles med offentlige tilsynsmyndigheter som selv har lovpålagt taushetsplikt.

I praksis, om dette blir rettskraftig, har maktapparatet dermed blitt forært enda en oppskrift på hvordan de kan kvitte seg med brysomme varslere i helse- og omsorgssektoren, simpelthen ved å flytte fokuset fra selve lovbruddet over på varslerens dokumentasjonsmetode.

PS; Om noen lurer på hvor mye fagbevegelsen brenner for å beskytte arbeidslivets varslere, er det nok å lese Fagbladets (fagforbundets nettavis) dekning av denne saken; Bergen kommune dømt for ulovlig gjengjeldelse i varslingssak

God søndag!