I februar i år varslet advokat Arvid Sjødin om mulig systemsvikt i Haugesund barnevern. Han hadde sittet med to helt ulike saker de siste årene. Han hadde fått innsyn i journaler, sakkyndigrapporter, rettsavgjørelser og intern dokumentasjon. Konklusjonen var at dette ikke dreide som enkeltstående feil eller uheldige glipp, men om et sammenfallende og gjennomgående mønster av alvorlige saksbehandlingsfeil, mangelfull journalføring, nedtoning av vold og andre alvorlige hendelser, brudd på sporbarhet, arkivregler, personvernlovgivning og barnevernsloven. Konsekvensene for de berørte barna var og er betydelige, og har dessuten pågått over lang tid.

Bakgrunn

Allerede i 2024 hadde Haugesund kommune vært nødt til å bestille en ekstern revisjonsrapport om barnevernet, fordi tjenesten var kommet «under lupen». Likevel fortsatte praksisen uforandret. I oktober 2025 kom boken «Svikten i Haugesund Barnevern - som ikke staten stanser!» fra Systemsvikt Forlag AS.

Forfatteren er Svein Olav Nordlien, men det skal angivelig være et redaksjonelt grep for å ivareta anonymisering, ettersom innholdet bygger på reelle barnevernssaker. Boken skal inneholde direkte sitater fra dokumenter, rapporter og rettsavgjørelser, detaljerte tidslinjer som kobler hendelser og aktører, navngitte personer i nøkkelroller med kilder, og en gjennomgående kritikk mot tilsynsmyndigheter og politisk ledelse.

Boken viser hvordan varsler blir ignorert, sakkyndigrapporter manipulert eller feilaktig fremstilt, og hvordan hele systemet; fra barnevern til politi til kommune og til statlige tilsyn, beskytter seg selv i stedet for de utsatte barna.

En leser oppsummerte innholdet slik: «En trist og sterk bok om livene til to gutter som blir ofre for et system som svikter totalt. Boken bygger på dokumentasjon og beviser, og viser hvordan Haugesund barnevern gjennom handlinger og lovbrudd, har gjort livet verre for denne familien. Samtidig som boken forteller en sterk historie, har den også fokus på forslag til forbedringer av systemet for å sikre bedre kontroll i framtidige saker. Hvordan kan de ansvarlige la dette skje når de vet hva som foregår?»

Fire måneder senere varsler advokat Arvid Sjødin om nettopp Haugesund barnevern, og ber om ekstern granskning om mulig systemsvikt i denne virksomheten. Han har sett det samme mønsteret som boken beskriver, men i to andre separate saker. Sjødin har dokumentert avvik fra lovpålagte plikter begått av offentlig tjenestepersonell. Og han peker på forhold av rettssikkerhetsmessig betydning, som kommunen har kjent til i årevis.

Ulovlig praksis uten vedtak og null internkontroll

Advokat Sjødin dokumenterer blant annet;

  • manglende eller sen respons på henvendelser fra foreldre og advokater
  • feilaktige eller villedende svar i saksbehandlingen
  • sviktende oppfølging av opplysninger om vold og alvorlige hendelser
  • mangelfull ivaretakelse av barns situasjon og beste
  • nedtoning, omformulering og/eller utelatelse av alvorlige opplysninger i journaler
  • brudd på krav til sporbarhet, arkivføring og behandling av personopplysninger

Alt dette er lovpålagt å følge opp gjennom internkontroll etter kommuneloven, barnevernsloven og forvaltningsloven. Likevel foreligger det ingen vedtak, ingen ekstern gjennomgang og ingen reell kontroll. Og denne praksisen har altså pågått i flere år.

Kommunedirektør Ole Bernt Thorbjørnsen, oppvekstsjef Gyda Auestad, barnevernsleder Marianne Hammer, hele «Utvalg for oppvekst» og samtlige politikere har fått orientering, men ingen griper inn. Kontrollutvalget har også fått saken til «orientering» og gjør heller ingenting.

Vi ser om og om igjen det samme mønsteret i statlig og kommunal sektor, enten det gjelder barnevern, eldreomsorg, mennesker med utviklingshemming eller andre svakerestilte grupper. De i maktposisjoner toer sine hender og ofrer heller de de er satt til å beskytte, fremfor å risikere kritikk eller konsekvenser for seg selv.

En typisk tilsynsmyndighet: Passivitet forkledd som «tillit»

Sjødin sender varselet videre til Statsforvalteren i Rogaland 13. mars 2026. Dette er en av våre tyngre tilsynsmyndigheter, som skal sikre at kommunene følger lovverket. Med alt Sjødin og flere andre gjennom mange år har dokumentert, burde de ha åpnet sak umiddelbart, og egentlig for lenge siden. I stedet er svaret at saken sendes tilbake til kommunen for «intern oppfølging». Med andre ord at den omvarslede kommunen selv skal følge opp egne mulige grove overtredelser mot egne innbyggere.

Forrige uke skrev Monsens Revelje om Linn Catalina Ertsås, kvinnen som varslet om et straffesystem brukt mot utviklingshemmede i et kommunalt bofellesskap i Inderøy. To år etter Sivilombudsmannens sterke advarsel om manglende rettssikkerhet for denne gruppen, sa Statsforvalterens fylkeslege: «Vi driver ikke politiaktig tilsyn.» Hun var fornøyd med at «avvik» var «lukket», uten å ha satt foten innenfor bofellesskapets dører i løpet av de 18 årene det har eksistert.

I herværende sak er historien ganske identisk. Statsforvalteren handler med reaktiv passivitet, fremfor å sørge for effektiv og reell inngripen for å beskytte og sikre barns rettssikkerhet.

Saken lukkes med tekniske bortforklaringer

Konsekvenser for de ansvarlige? Vel, saken lukkes med en teknisk bortforklaring. 10. mars i år behandler kontrollutvalget varselet i lukket møte. De tar det «til orientering» og anser med dette saken som avsluttet. De fremstiller det som om saken gjelder «klager i enkeltsaker». Advokat Sjødin arresterer dem på konklusjonen; det gjelder ikke en klage, men et varsel som omhandler alvorlig systemsvikt i tjenesten, og ikke forhold knyttet til «enkeltsaker». Han ignoreres og varselet legges bort «i en fei».

Samme måned behandler formannskapet saken. Kommunedirektøren og staben erklærer seg inhabile og forlater møtet, antakelig i trygg forvissning om at det ikke er noen grunn til uro. Og ganske riktig; politikerne i formannskapet konkluderer at Sjødins varsel ikke er: «et varsel etter arbeidsmiljøloven.» I stedet henter de frem en lov tilknyttet sykefravær, støy og konflikter på arbeidsplassen, som ganske åpenbart brukes som skalkeskjul for å slippe å behandle et krystallklart varsel, et varsel som altså omhandler noe så alvorlig som mulige lovbrudd i offentlig myndighetsutøvelse overfor barn.

Kommunens ordfører Nils Konrad Bua sier til lokalmediene: «Utover dette har ikke kommunen noen kommentarer foreløpig. Alle er i sin fulle rett til å varsle.»

 Ja nettopp, alle er i sin fulle rett til å varsle. Den sentrale forskjellen mellom «alle» og arbeidstakere i denne sammenheng, er at bare arbeidstakere risikerer gjengjeldelser. Derfor har de det særskilte varslervernet i arbeidsmiljøloven. At Sjødin er ekstern advokat og dermed ikke kan rammes direkte, er nok årsaken til at kommunen omtaler varselet som en klage, og deretter som et varsel som ikke er etter arbeidsmiljøloven.

Men selvfølgelig har kommunen plikt til å følge opp alle varsler, uavhengig av hvilken borger som formidler det. For å illustrere dette poenget holder det å vise til muligheten for å varsle anonymt. I slike tilfeller er det jo ikke mulig å vite opphavspersonen og vedkommendes bakgrunn.

Sjødin gir seg ikke og sender enda ett brev, hvor han ber om ny behandling, innsyn i faktagrunnlag, hvilke dokumenter som er gjennomgått, hvem som har gjort de juridiske vurderingene, og hvorfor kontrollutvalget ignorerte sitt eget ansvar etter kommuneloven for å undersøke svikt i internkontroll. Han viser til at flere advokater, uavhengig av hverandre, har varslet om akkurat det samme. Han tilbyr dessuten kommunen full gjennomgang av all dokumentasjon. Men ingenting skjer. Sjødin får ingenting, og kommuneledelsen gjør ingenting.

Ingen granskning

Sosionom og «forfatter» Svein Olav Nordlien skriver debattinnlegg og stiller det enkle spørsmålet: Har ikke politikerne lenger et kontrollansvar?

Advokat Sjødin støtter ham i intervjuer, mens lokale medier som Haugesunds Avis og Radio Haugaland følger saken. Den større landsdekkende pressen velger i stedet å gi mye spalteplass til click-bait stoff som for eksempel; «Den ukjente hverdagsfaren» eller "Slik skjenker man den perfekte ølen».  

Uten større eksternt mediepress kan formannskapet, kontrollutvalget og administrasjonen velge stillhet. Det er ingen planer om noen ekstern granskning, uavhengig gjennomgang eller redegjørelse. Bare tekniske avvisninger og inhabilitetserklæringer som ikke skal føre til noe som helst.

Mens våre styresmakter later som vi har et demokrati der staten tjener folket, og ikke motsatt, sitter barn fanget i kommunale barnevern som verken gransker seg selv eller lar seg granske. De av oss som prøver å endre slike overgrep? Eksterne får stillhet og interne får gjengjeldelse. Som alltid!

God søndag.