I en tid der varslerbeskyttelse burde være et urokkelig fundament i norsk arbeidsliv og offentlig debatt, har Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Oppegård Avis (OAvis) levert et spektakulært eksempel på hvordan systemet kan svikte, ikke bare en enkelt varsler, men hele ideen om rettferdighet, etisk journalistikk og grunnleggende menneskeverd.

Saken om varsleren i Nordre Follo kommunes barnevernstjeneste, som nå har versert over år, er ikke bare en historie om gjengjeldelse. Det er en skandale som avslører hvordan også medier og pressevaktbikkjer kan bli medskyldige i organisert mobbing, utfrysning og systematisk undergraving av de svakeste stemmene.

I denne saken handler det overhodet ikke om «balansert journalistikk», men om ett helt klart overgrep forkledd som et debattinnlegg og et intervju som OAvisen og PFU hårdnakket presenterer som en «nyhetsartikkel». PFUs frikjennelse av OAvisen etter varslerens klage er et monument over inkompetanse og villet blindhet.

PwC-rapporten og det lukkede møtet

I starten av 2024 varslet en ansatt i Nordre Follo barneverntjeneste om at en kollega var blitt utsatt for gjengjeldelse. Bakgrunnen var kollegaens tidligere varsel om kritikkverdige forhold i arbeidsmiljøet. For å undersøke de alvorlige påstandene, valgte kommunen etterhvert å leie inn konsulent- og advokatfirmaet PwC.

I januar 2025 overleverte kommuneledelsen en tungt sladdet PwC-rapport til varsleren. Nærmest det eneste vedkommende fikk innsyn i, var selve konklusjonen: Advokatfirmaet slo fast at varsleren var blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse fra arbeidsgiver.

Til tross for at også kommunens eget varslingsmottak erkjente gjengjeldelsen, fortsatte den sosiale og faglige utfrysningen i form av ekskludering fra avdelingsmøter og interne fora. Avdelingsmøtet 16. juni 2025 var intet unntak. Denne dagen samlet avdelingens ansatte seg til et møte der også kommunens hovedverneombud (HVO) deltok aktivt.

Under dette møtet diskuterte HVO helt åpent med kollegiet hvordan de kunne bli kvitt varsleren. Allerede i innledningen kom HVO med en rystende spissformulering: Å reparere arbeidsmiljøet nå var som å «plastre et skuddsår», man måtte «få ut den kula først». Utsagnet levner ingen tvil om hvem i avdelingen som ble definert som kulen som måtte fjernes.

Varsleren ble videre omtalt som å være på autismespekteret, noe HVO sa seg helt enig i. Det ble lagt planer for hvordan de kunne bruke kollektive sykemeldinger som aksjon for å ramme barnevernsfamiliene og deres tiltak, for på den måten å presse ledelsen til å kvitte seg med varsleren, slik de gjorde med den første varsleren noen måneder tidligere.

I tillegg ble det diskusjoner om mediestrategi, hvor en av de ansatte straks meldte seg frivillig til saken. Et påfølgende leserinnlegg ble sendt til Østlandets Blad (ØB), som gjennom flere måneder hadde dekket varslersaken med rundt 13 artikler. ØB avviste imidlertid å trykke det, og uttalte senere: «Vi valgte å ikke publisere innlegget i sin opprinnelige form, da det inneholdt personlige karakteristikker og spekulasjoner som vi vurderte kunne være identifiserende og krenkende for enkeltpersoner.»

Oppegård Avis og det usanne narrativet

9. juli 2025 publiserte Oppegård Avis (OAvisen) et debattinnlegg fra en av varslerens kolleger, Ruth Pedersen. Tittelen var «Debatt: Mener varslingssak blir ensidig».

I innlegget skrev Pedersen: «Å omtale en hel avdeling og ledelse som dysfunksjonell på et usant grunnlag, er ikke varsling. Det er skade.» Hun fortsatte med å fremskrive varsleren som preget av «rigiditet, lav fleksibilitet, manglende nysgjerrighet, forutinntatthet, dårlig lytteevne, konfliktskapende atferd og manglende kontekstforståelse.»

OAvisens journalist Hilde Hammer fulgte opp med et intervju av den samme Pedersen og samme dag med overskriften: «Reagerer: vi kjenner oss ikke igjen i det varsler beskriver».

Pedersen benyttet anledningen med uttalelsen: «Vi opplever ikke fryktkultur, ikke dårlig arbeidsmiljø, og vi kjenner oss ikke igjen i det varsleren beskriver... Dette er en klar ulempe med varslingssystemet, når bare én stemme får definere hva som er sant.»

Verken i debattinnlegget eller i intervjuet ble PwC-rapporten og dens konklusjoner om ulovlig gjengjeldelse nevnt med et eneste ord. I begge publiseringene valgte Oppegård Avis i stedet å formidle et usant narrativ om at «bare varslerens stemme» hadde fått definere sannheten i offentligheten.

Denne påstanden er beviselig usann, ettersom varsleren selv aldri har uttalt seg i offentligheten eller overfor sine kolleger, men utelukkende har kommunisert gjennom sitt offisielle varsel til kommunens varslingsmottak.

Det materialet Ruth Pedersen omtaler som «varslerens stemme», er i realiteten redaksjonelle artikler skrevet av journalister i Østlandets Blad (ØB). Disse opplysningene var utelukkende basert på avisens lovmessige innsyn i selve varselet, PwC-rapporten, korrespondanse og øvrige dokumenter i saken, i tillegg til knappe uttalelser fra kommuneledelsen.

ØBs journalistikk hadde fokus på systemfeil fremfor personangrep. Angående varslerens eget engasjement, opplyste ØB at hennes eneste respons til avisen var at hun var pålagt munnkurv og ikke hadde lov til å uttale seg.

Kommuneledelsens hvitvasking

Stemmene som derimot slapp til, tilhørte kommuneledelsen, i første omgang kommunedirektør Øyvind Henriksen. Han erklærte seg uenig i konklusjonene og forsøkte å tone ned funnene til PwC ved å omdefinere ulovlig gjengjeldelse til ordinære administrative endringer og misforståelser: «I slike tilfeller vil det alltid være en diskusjon om hva som oppfattes som gjengjeldelse, og hva som er ordinære endringer i arbeidsoppgaver o.l.»

Varslerens fagforbund reagerte den gangen sterkt på Henriksens hvitvasking og påpekte at PwC var krystallklare på at vilkårene for ulovlig gjengjeldelse var oppfylt.

Gjennom denne bagatelliseringen signaliserte Henriksen nedover i organisasjonen at toppledelsen nektet å erkjenne lovbrudd. Direktør for oppvekst og læring, Arnfinn Almås, avviste å snakke direkte med journalistene, men valgte i stedet å gi skriftlige uttalelser. I likhet med kommunedirektøren tonet han ned alvoret i de påviste gjengjeldelsene, og forsøkte å definere saken som en «kompleks personalsak».

Lederne som sto bak straffetiltakene, ble derimot fredet. Arnfinn Almås erklærte: «Vi har tillit til aktuelle ledere når det kommer til å håndtere veien videre og ledelse av avdeling og virksomhet.»

Uttalelsene viser en toppledelse som også internt i barnevernstjenesten peker ut varsleren som hele problemet, mens ØB med sine undersøkelser og artikler peker ut toppledelsen i kommunen som problemet.

Det er i kjølvannet av denne mediedekningen, og særlig etter det lukkede avdelingsmøtet 16. juni 2025, at Oppegård Avis entret arenaen med sine to publiseringer. Disse publiseringene fremstår med minimal redaksjonell distanse og journalistisk substans, og fungerte i stedet som en ny offentlig plattform for gjengjeldelse mot varsleren.

Tilbakemeldingene fra andre ansatte i kommunens barnevernstjeneste var i denne sammenheng talende; flere berømmet Pedersen og hennes offentlige utspill med ord som «Tusen takk for fantastiske innlegg!» Flere ga uttrykk for stolthet over å ha en kollega som satte ord på «det vi alle tenker på en så ryddig og nyansert måte».

Kritisk tilsvar avvist av lokalavisen

For Monsens Revelje fremsto situasjonen slik at et motsvar til Ruth Pedersens debattinnlegg var tvingende nødvendig. Tilsvaret belyste den fulle konteksten i saken, med faktiske forhold som sto i skarp kontrast til Pedersens virkelighetsbeskrivelse. Svaret ble imidlertid prompte avvist av redaksjonen.

Det var dessuten den ellers så ukritiske journalisten Hilde Hammer, som avviste med følgende ord; «Vi har sett på innlegget ditt «Svar til Ruth Pedersen», og kommet frem til at dette ikke er noe vi vil publisere hos oss. Det er uklart for oss hvilken rolle du har i saken, og hvor du har din informasjon fra, herunder sitater fra interne møter. Det er også personangrep av et kaliber vi ikke ønsker å publisere. I tillegg vil vi også nevne at innlegget er altfor langt for vårt format.»

Jeg spurte journalisten om hvordan de hadde vurdert Pedersens innlegg opp mot Vær Varsom-plakatens krav til omtale av identifiserbare personer i sårbare situasjoner, og hvorfor det ikke i det minste ble åpnet for en moderert og forkortet versjon av mitt tilsvar.

Videre spurte jeg om de mente det var presseetisk forsvarlig å publisere ett partsinnlegg, men avvise et grundig, dokumentert motsvar. Min avslutning var; «Jeg er selvsagt villig til å forkorte og omstrukturere innlegget, men i lys av alvoret i denne saken, som berører både varslervern, offentlig maktutøvelse og dokumenterte interne forhold i barnevernstjenesten, mener jeg det bør være en selvfølge at et motsvar gis plass.»

Dette ble aldri svart ut av OAvisen.

Klagen til PFU og det uformelle bransjespillet

Pressens faglige utvalg (PFU) har flere ganger understreket at pressen har en særskilt plikt til å belyse systemsvikt og maktmisbruk i offentlige institusjoner, så varsleren klaget OAvisen til PFU 17. juli 2025, og skrev blant annet: «Det er meget ubehagelig at media trykker løgner som kun er egnet til å straffe en varsler... Pedersen løper arbeidsgivers ærend. Noen av hennes påstander i Oavis kommer fra mine ledere og vitner om brudd på deres taushetsplikt... Dette er variabler som hører hjemme i en rettssal.»  

Hun pekte på brudd på Vær Varsom Plakaten-punkter som 1.5 (beskyttelse mot overgrep), 3.2 (kontroll av opplysninger), 4.1 (saklighet og omtanke), 4.13 (samtidig imøtegåelse) og 4.14 (tilsvar).

OAvisen kontaktet etter dette varsleren for en «minnelig ordning» før PFU-avgjørelse, men minneligheten fremstod mest som et pressmiddel. De forsøkte å tvinge varsleren til et intervju, og da de ikke lyktes skrev sjefsredaktør Thomas Witsø-Bjølgu til PFU: «Vi har forsøkt (MR; minnelig ordning), men det er mildt sagt komplisert. Det er betydelig mer interessant og lærerikt for oss å ta dette gjennom PFU.»

Måten det underveis i saken kommuniseres på, mellom innklaget sjefsredaktør og PFU, er påfallende nok preget av en uformell og kollegial tone. I en selvreguleringsordning hvor bransjen vurderer egne aktører, tilsvarende slik det er i advokatbransjen, bør det egentlig stilles ekstra krav til synlig distanse og transparens. Men slik er det åpenbart heller ikke i mediebransjen.

25. februar 2026 ble OAvisens redaktører og varsleren gitt fjerntilgang til å se på PFU-representantenes drøfting rundt varslerens klage. For varsleren ble prosessen ganske raskt opplevd som å grave rundt i åpne gjengjeldessår.

PFU måtte i all sin varsler-empati medgi at teksten fremstod som et karakterdrap og at det var rammende. De kunne også se at implikasjonen i Pedersens innlegg var at varsleren manglet nødvendige egenskaper. Likevel ble det ikke drøftet under vær varsom plakatens pkt. 4.1 om dette var uforenlig med saklighet og omtanke.

Noe så sentralt og offentlig kjent som PwC-rapporten, ble ikke nevnt med ett ord. Den usanne påstanden og narrativet om «én stemme i offentligheten», kom heller ikke på bordet.

Som om ikke det var nok, klarte et av PFU-medlemmene å si; «Det er ikke bare et debattinnlegg når de har hatt en sånn tung publisering i utgangspunktet.»

Uttalelsen vitner ikke om eminent sakkunnskap, da OAvisen kun hadde to publikasjoner knyttet til saken. I påfølgende uttalelse kronet det samme medlemmet sin uvitenhet med den konkluderende påstanden at «avisa har håndtert dette bra».

PFUs endelige konklusjon kan minne mye om domstolenes tilnærming i varslingssaker. PFUs oppsummering var at fordi Ruth Pedersens debattinnlegget var skrevet «teoretisk» og uten å nevne navn, så var den presseetisk innenfor.

En slik konklusjon får Vær Varsom-plakaten til å fremstå som en teoretisk vits. Hvis ikke pressen skal utvise særlig varsomhet når den, som OAvisen i to omganger, gir negativ omtale av en varsler som aldri har uttalt seg, og som allerede er rammet av dokumentert gjengjeldelse, hvem i all verden er det da Vær Varsom Plakaten egentlig skal verne?

At PFU frikjente og til og med berømmet OAvisens fremferd, var for varsleren helt uforståelig og vondt.

Spørsmålene PFU nekter å svare på

Monsens Revelje sendte PFU en del spørsmål knyttet til deres saksbehandling. Blant annet om VVP 4.1 (saklighet og omtanke), hvor de ble spurt om maktforholdet mellom en allerede dokumentert gjengjeldt varsler og flere ansatte som står frem samlet, ble vurdert. Og om den særlige belastningssituasjonen for den omtalte inngikk som en relevant faktor.

De ble spurt om hvordan de veide asymmetrien i en sak der varsleren allerede er juridisk anerkjent som offer for gjengjeldelse. Hvorfor ignorerte PFU konteksten der de to publiseringene bidro til å forsterke «trusler, sosial ekskludering eller annen utilbørlig opptreden», nettopp definisjonen av gjengjeldelse i arbeidsmiljøloven?

Ble det foretatt en konkret vurdering av om indirekte identifisering forelå? Hvordan vurderte PFU terskelen for identifisering i små og lukkede miljøer? Hvorfor spurte ikke PFU om hvordan de kunne konkludere at «navn ikke er brukt» når konteksten er et miljø med 100 ansatte der alle kjenner varslerens identitet, hvilket alle de varme tilbakemeldingene Pedersen fikk, beviste? Hvordan kunne PFU konkludere at OAvisen hadde gitt tilstrekkelig beskyttelse? Dette burde utløst VVP 4.7 (varsomhet med identifikasjonstegn).

Om VVP 3.2 (kontroll av opplysninger) ble PFU spurt om redaksjonen hadde en plikt til å utfordre eller korrigere premisset om at «bare varslerens stemme har fått definere sannheten». Om det ble vurdert hvorvidt intervjuet, som de selv hårdnakket omtalte som «nyhetsartikkel», fremstår som ukritisk videreformidling. Hvorfor stilte ikke PFU selv spørsmålet om hvorfor OAvis lot Pedersen påstå at «mange, inkl. hennes selv, er sykemeldte» uten å verifisere at dette var en aksjon for å «true driften av tjenesten»?

Eller påstanden om at varsleren «påberoper seg gjengjeldelse og at det innskrenker ledernes handlingsrom», informasjon Pedersen ikke burde vite, som indikerer taushetspliktbrudd?

Om samtidig imøtegåelse og helhetsvurdering (VVP 4.13/4.14) ble de spurt om den samlede effekten av debattinnlegg og redaksjonelt intervju ble vurdert.

Hvordan kan PFU frikjenne når OAvis avviste undertegnedes tilsvarsinnlegg som «personangrep», mens de publiserte Pedersens krenkende og beviselig usanne karakteristikker? Dette viser ingen balanse, men en selektiv sensur.

Og hvordan kunne PFU rettferdiggjøre at OAvisens dekning totalt utelot PwC-rapporten, og selv var med på å fremstille saken som «ensidig» når ØB hadde 13 artikler på systemnivå, og som lot kommuneledelsen formidle sine mildt sagt bagatelliserende uttalelser knyttet til varselet, og deres underliggende negative uttalelser om varsleren.

PFU svarer selvsagt ikke på spørsmålene, men deres mangel på behandling av så sentrale forhold viser både inkompetanse og et systemisk svik. PFU har med sin vurdering rett og slett gitt medier som OAvis grønt lys som mobbernes megafon i varslersaker.

«Påtatt omtanke» og maktens definisjonsrett

OAvisens redaktør Eskil Bjørshol skrev ellers samme dag til varsleren; «Går det greit med deg etter møtet i dag?»  Varsleren svarer; «Absolutt ikke». Bjørshol responderer; «Har full forståelse for at det er tøft. Ønsker deg alt godt».

Varsleren; «Hva var dette egentlig? Påtatt omtanke som påskudd for å finne ut hvor kjipt jeg har det nå? Alle skjønner at det er tøft, tungt, krevende osv. å være en gjengjeldt og trakassert varsler. Særlig folk med (definisjons)makt som ikke kjenner skoen trykke, uttrykker stor forståelse.

De færreste kan vel sette seg inn i hvordan det er å få halvannet år med kroniske gjengjeldelser og sjikane i media med dertilhørende sosial og faglig utfrysning redusert til et 20 minutters teoretisk sirkus.

Så blir det litt vanskelig å vite da, hvordan forholde seg til et ønske om «alt godt» fra en som har bidratt til å gjøre «alt vondt». For OAs bidrag - og konsekvensene for min hverdag utpeker seg som det verste; det mest krenkende og ødeleggende jeg har opplevd gjennom hele varslingssaken, og i hele mitt liv.

Men OAvis er vel tilfreds med at heller ikke PFU tok seg bryet med å sette seg inn i sakskomplekset, ikke engang nok til å skille mellom ØB og OA, eller mellom nyhetsartikkel, debattinnlegg og intervju.

Avisen har jo nå fått grønt lys til å fortsatt være plattform for (sitat:) karakterdrap. Og hvorfor ikke? En enkelt varslers omdømme, verdighet, helse og liv er ikke verdt mer for PFU eller Oavis ….»

Dagen etter, og med stort bilde av seg selv, skrev OAvisens redaktør Eskil Bjørshol; «I slike saker er vurderingene vi må gjøre krevende, og grensene for hvilke hensyn som må tas kan være hårfine. Denne saken er et eksempel på det. Det å belyse ulike sider av både samfunnet og enkeltsaker er en kjerneoppgave for pressen. Også når det innebærer risiko for å bli kritisert i etterkant. Jeg er stolt over å representere en lokalavis som tør der andre tier. (...). PFUs kjennelse betyr ikke at vi er perfekte. Den gjør oss derimot enda mer bevisste på at også våre ord og bilder er mektige våpen. Det skal vi ikke misbruke.»

Da må Monsens Revelje spørre redaktør Eskil Bjørshol: Kan det misbrukes mer enn dere her har gjort?

God søndag.