Monsens Revelje skrev forrige søndag om varsleren i Nordre Follo kommunes barneverntjeneste, og om hva avdelingsmøtet 16. juni 2025 faktisk dokumenterer. Jeg skal ikke gjenta alle detaljene, men heller vise til hva denne saken forteller når man ikke leser den isolert, men legger den ved siden av alt annet som har skjedd i denne kommunen siden Øyvind Henriksen ble kommunaldirektør.

Da slutter dette å være historien om «én vanskelig personalsak» slik ledelsen i Nordre Follo kommune omtaler den etter hvert svært alvorlige varslersaken som. I stedet er dette en historie om en leder som gang på gang har visst hva som foregår, og som gang på gang heller velger å «forvalte» informasjonen fremfor å ta tak i problemene som forårsaker varslene.

Alvoret man ikke får lov til å glemme

Møtet av 16. juni 2025 fortjener å bli holdt opp mot selv noe så alvorlig som Fløysbonn-saken, der en lærer nå er siktet for overgrep mot mindreårige, etter at kommunen i utrolige elleve år mottok varsler uten å foreta seg noe som helst før politiet nylig selv aksjonerte.

I begge sakene handler det om atferden til mennesker med makt over sårbare liv. I barnevernssaken satt altså en gruppe fagpersoner, ledet av kommunens eget hovedverneombud, og diskuterte risikoen for hva varsleren kunne finne på som følge av prosessen de utsatte henne for; «…vi var jo litt der sist vi snakka om det hvor vi vurderte rett og slett når ho dro herifra, er en dame som vil gå på togskinnene lissom,..»

Og så fortsatte de likevel å planlegge hvordan varsleren skulle presses ut, og med HVOs henvisning til dialogen med direktørnivået ved Arnfinn Almås.

Men det som gjør 16. juni-møtet til noe vesentlig mer enn en absurd og hjerteløs personalprosess, er hvem det er som satt i dette møterommet. Det er ikke hvilken som helst gruppe kolleger som mistet besinnelsen i en vanskelig konflikt. Dette er fagpersoner med reell, formell makt til å gripe inn i kommunens barnefamiliers liv når noen har meldt bekymring, til å vurdere om et barn er trygt hjemme, og til i ytterste konsekvens å anbefale omsorgsovertakelse. Likeledes er dette fagpersoner som i sin utdanning dessuten skal ha blitt opplært til å være en type etterforskere.

Og det er altså disse menneskene som deltok i dette mobb-møtet, og som fullt og helt samlet seg bak narrativet til kommunaldirektør Henriksen og hans administrasjon. Den åpenbare og sterkt motstridende informasjonen lå lett tilgjengelig, blant annet i alle oppslagene i Østlandets Blad.

Disse fagpersonene kunne også valgt å invitere den varslende kollegaen til å redegjøre nærmere hva det hele dreide seg om, og dessuten fått en forklaring på hvorfor PwC konkluderte med at «Heidi» ble utsatt for gjengjeldelser osv. Alt dette var uinteressant å følge opp, i stedet fortsatte de planleggingen mot den fullstendig ubeskyttede varsleren.

Når dømmekraften kan svikte så fullstendig selv med lett tilgjengelig informasjon om den faktiske situasjonen; hva slags skjønn er det da familier i Nordre Follo må belage seg på i deres møter med disse fagpersonene? Må de gå ut ifra at det er «trynefaktor» som vil avgjøre om et barn blir boende hjemme eller ikke?

Det er akkurat dette spørsmålet kontrollutvalget og kommuneledelsen aldri har villet ha frem i lyset. Og det er dette spørsmålet som gjør denne saken til noe langt større enn varslerens skjebne alene.

På samme måte som man i dag fortsatt ikke med sikkerhet kan slå fast hva denne læreren i Fløysbonn-saken har gjort, vet man heller ikke i hvilken grad og hvor lenge barnevernstjenesten i Nordre Follo kommune kan ha begått overgrep mot barn og deres familier, rett og slett som følge av inkompetanse.

I Fløysbonn-saken var det politiet som til slutt stanset noe kommuneledelsen for lengst selv skulle gjort i løpet av de elleve årene den til nå har pågått. I barnevernssaken er det fortsatt ingen som har stanset noe som helst, verken kommuneledelsen eller kontrollutvalget som skulle passe på dem. Tvert imot synes de å ha gått sammen for å skjule de alvorlige realitetene og uskadeliggjøre varsleren.

Et mønster, ikke et uhell

I tillegg er det som nevnt ikke snakk om enkeltstående utslag av dårlig dømmekraft hos enkelte ansatte i kommunen. Foruten Fløysbonn-saken er det f.eks. tredje gang på få år at Nordre Follo kommune opplever varslingssaker som følger nøyaktig samme dramaturgi: en eller flere ansatte sier fra om noe kritikkverdig, ledelsen gjør varslerne til problemet, og et internt «uavhengig» kontrollorgan ender raskt opp med å bekrefte ledelsens versjon.

Høsten 2018 ble familieterapeut AKB ansatt i Oppegård barnevern, med Berit Jacobsen som barnevernsleder. Ni dager etter at AKB tiltrådte, ble hun konfrontert med at arbeidsgiver hadde googlet henne og funnet en kronikk hun tidligere hadde skrevet om barnevernet. En teamleder sa rett ut at «hadde vi visst dette, hadde du ikke blitt ansatt».

Barnevernslederen Jacobsen skrev flittig i interne notater at den ansattes tidligere ytringer «strider mot grunnmuren i barnevernstjenesten». Fire måneder etter ansettelsen ble AKB sagt opp, formelt begrunnet med «manglende tilpasning». Da hun varslet om forholdet, konkluderte varslingsutvalget med «personalkonflikt» og «samhandlingsutfordringer». Ytringsfrihetsspørsmålet ble aldri realitetsbehandlet og oppsigelsen ble iverksatt.

I månedene etter at Øyvind Henriksen tiltrådte som kommunedirektør i den nyfusjonerte kommunen i mars 2021, sto syv ansatte i rus- og psykiatritjenesten frem med et felles varsel om fryktkultur, manglende brukermedvirkning og represalier mot dem som sa ifra.

Tidligere virksomhetsleder Ruby Kristin Myhren bekreftet offentlig at disse varslerne ikke var bråkmakere, men fagfolk med høy integritet. Likevel konkluderte varslingsmottaket, ledet av assisterende kommunedirektør Jane Short Aurlien, med at dette var en «pågående konflikt». Henriksen selv møtte pressen og la vekt på at prosessen hadde vært «ryddig», uten å gå inn i innholdet i det som var varslet om. Systemkritikken ble omdøpt til samarbeidsproblemer, og varslerne fikk skylden. De forsvant en etter en.

Så kom «Heidi»-saken i 2024. Samme varslingsmottak, samme type håndtering, og til slutt et hovedverneombud som ledet et møte der hun og kollegaer diskuterte hvordan de kunne presse ut varsleren, mens direktørnivået ble holdt løpende orientert av hovedverneombudet.

Legg disse sakene ved siden av hverandre, og et mønster trer fram som er vanskelig å bortforklare som tilfeldigheter.

Berit Jacobsen var sentral både i AKB-saken og i Heidi-saken. Jane Short Aurlien ledet varslingsmottaket da sakene pågikk. Øyvind Henriksen stod frem i media, fordreide og tonet ned varslingsinnholdet, og mer enn hintet om at det egentlige problemet var varsleren.

Mannen som alltid har en annen forklaring

Det er her kjernen i problemet ligger. Det er i bunn og grunn kommunaldirektør Henriksen som utgjør hovedproblemet, og som burde stå til rette for noe langt mer enn uheldig kommunikasjon.

Da ØB i 2021 spurte Henriksen om han så et mønster i de seks varslingssakene kommunen da hadde til behandling, svarte han: «Nei, det blir alt for spekulativt for meg.» Han valgte i stedet å snakke om pandemi, sammenslåingskultur og teamsmøter som forklaring på hvorfor varslene hopet seg opp, og la til at «seks varslingssaker er seks for mye», uten at det fikk noen synlig konsekvens for hvordan kommunen håndterte de neste.

Samme intervju inneholder ellers en påstand som senere skulle vise seg vanskelig å ta på alvor; at han hadde «stor tillit» til at varslingsmottakets uavhengige vurderinger ville bli respektert av alle parter, uansett om konklusjonen falt tungt eller lett.

Fire år senere, da PwCs uavhengige gransking konkluderte med at «Heidi» var utsatt for ulovlig gjengjeldelse, og varslingsmottaket var enige i konklusjonen, satte Henriksen den samme tilliten til uavhengige vurderinger til side i samme øyeblikk som konklusjonen ble ubehagelig.

I stedet for å akseptere funnet, brukte han, Arnfinn Almås og resten av kommuneledelsen ressurser på å utarbeide nesten femti sider med tilleggsinformasjon, i et forsøk på å få PwC til å snu. Da det ikke skjedde gikk Henriksen ut i media og beskrev den uavhengige konklusjonen som «for streng». Han omtalte sine egne lederes gjengjeldelseshandlinger som «utilsiktede», og lot det også da skinne gjennom at varslerens egen væremåte måtte tas i betraktning.

Legg merke til dette; i 2021 var «tillit til den uavhengige vurderingen» noe Henriksen brukte for å signalisere ansvarlighet, uten at det kostet ham noe, fordi konklusjonen den gangen ikke pekte direkte på ham selv eller hans nærmeste ledere. I 2025, da en uavhengig gransker leverte en konklusjon som faktisk rammet denne administrasjonen, forsvant den tilliten øyeblikkelig. Den ble erstattet med relativisering, ordvalg som «for strengt» og «utilsiktet», og at oppmerksomheten ble forsøkt flyttet over på varslerens person.

Det er ikke mye her som minner om prinsipiell tillit til uavhengig kontroll. Det denne fyren viser er en situasjonsbestemt lojalitet til det svaret som til enhver tid er mest bekvemt for ham selv.

Man ser et mønster fra en leder som åpenbart vet hva som pågår i egen organisasjon, og som konsekvent velger den fortellingen som holder fasaden ren, fremfor den fortellingen fakta og uavhengige granskere faktisk underbygger. Når den samme mannen har gjort dette flere ganger i sine år som leder, med forskjellige varslere, i forskjellige tjenester både internt og eksternt, er det selvfølgelig ikke snakk om svikt i enkeltsaker. Det er en ledelsesstil, en uakseptabel selvorientert ledelsesstil som i verste fall kan ha påført svært alvorlige traumer og lidelser for noen av kommunens innbyggere.

Kontrollutvalget som burde hete noe annet

Jeg har allerede skrevet om kontrollutvalget, og deres svar på mitt varsel om avdelingsmøtet 16. juni 2025. De endte med en anmodning om at kommunedirektøren selv skulle redegjøre for egne varslingsrutiner, og hevdet svært så usant at alt de selv visste om saken kom fra lokalavisa.

Mitt påfølgende og inngående varsel ble deretter møtt med total stillhet. Denne passiviteten kan selvsagt ikke vurderes isolert fra mønsteret som er beskrevet over.

Kontrollutvalget skal være innbyggernes uavhengige vern nettopp mot den type ledelse som Henriksen synes å stå for. Når utvalget velger å be denne lederen om å redegjøre for seg selv, i en sak som er i rekken av strukturelt like varslingssaker, er det ikke snakk om en «forsiktig linje» i en enkeltsak.

Det viser at kommunen har et kontrollorgan som har overlatt kontrolloppgaven til nettopp den personen kontrollen skulle vært rettet mot. Det minner ikke så rent lite om korrupsjon, og det er korrupsjon i den forstand at de som sitter i kontrollutvalget fullstendig har sviktet sitt mandat, og det med viten og vilje.

Wind of change?

Uten integritet er det sikkert lett å falle for fristelsen til å behandle hver av varslersakene som isolerte hendelser: en vanskelig ansettelse i 2019, en «konflikt» i 2021, en «personalsak» i 2025, og en «uklar sak» om den ekstremt langvarige og stygge Fløysbonnsaken. Det er nettopp den rammen Henriksen selv har lagt seg på, hver eneste gang.

Til slutt; hva gjør man når dette gjentas og avdekkes år etter år? Så langt er det ganske tydelig at kommunaldirektøren ikke har noen planer om å stoppe/korrigere seg selv eller sin administrasjon, og at kontrollutvalget heller ikke har noen slike planer.

Da gjenstår i praksis bare massemediene, og at de får gravd frem mer av skittentøyet, inkompetansen og korrupsjonen i denne kommunen. Selv om det er i en forferdelig sammenheng, kan kanskje Fløysbonn-saken bli det som skaper «Wind of change»?

God søndag.