«Vårt maktapparat fungerer som det skal!»

Da 13 profilerte professorer og samfunnsforskere nylig tok til orde for en ny, bred maktutredning i Norge, advarte de mot hvordan det formelle demokratiet utfordres av lukkede maktstrukturer, en ekspanderende forvaltningsmakt og kontrollmekanismer som i praksis har sluttet å fungere.

Flertallet på Stortinget stemte likevel forslaget ned. De ville heller ha det til at det norske makt/kontroll-apparatet fungerer som det skal.

For de som lurer på hvorfor stortingsflertallet stemte nei, trenger man ikke se lenger enn til Nordre Follo kommune og det angivelige uavhengige kontrollutvalget.

Saken om kommuneledelsen, deres barneverntjeneste, varsleren «Heidi», og etter hvert også kommunens kontrollutvalg er en lærebok i hvordan dagens statlige og kommunale maktmisbruk hvitvaskes, hvor gjengjeldelser settes i system, og hvor organene som skal sikre oss mot overgrep, i stedet blir medskyldige.

En kultur i veggene

For å gi kontekst rundt kontrollutvalgets saksbehandling av Monsens Reveljes varsel til dem, må vi en liten tur innom historikken i varslersaken som i et par år har pågått i Nordre Follo kommunes barnevernstjeneste.

En ansatt varslet om kritikkverdige forhold og ulovlig gjengjeldelse mot en kollega, som selv hadde varslet om det hun oppfattet å være kritikkverdige forhold. Varsleren «Heidi» ble dermed den neste som fikk kjenne på gjengjeldelsene.

Dette forholdet endte etter hvert på bordet til det eksternt innleide advokatfirmaet PwC. I januar 2025 slo advokatfirmaet fast at varsleren etter arbeidsmiljøloven var utsatt for ulovlig gjengjeldelse.

Det falt ikke i god jord hos kommuneledelsen. Den forsøkte først å krangle med PwC om deres konklusjoner, med en 40 siders påstand om at gjengjeldelse var det ikke, ettersom det aldri har vært deres intensjon. Varslerbestemmelsene er rimelig klare på at det er virkning og ikke årsak som avgjør. Helt korrekt ble påstanden avvist som irrelevant. Det neste tiltaket ble tilsynelatende at kommuneledelsen ville gjemme bort rapporten. Da heller ikke det hjalp mot ivrige lokaljournalister, mottok Østlandets Blad til slutt en nærmest totalsladdet versjon.

Internt i møter og samlinger med de ansatte arbeidet kommunen ufortrødent med å fremme narrativet om at varsleren ikke egentlig var utsatt for gjengjeldelser. I deres virkelighetsbeskrivelse var det varsleren som var problemet.

I det lokale nyhetsbildet også i årene før, kommer det ganske klart frem at varslere ikke er ettertraktede arbeidstakere i denne kommunen. Her skal det ikke lønne seg å si ifra, da havner man ganske umiddelbart i kategorien «personalsak».

Det hele synes så systematisk at det har blitt til en kultur. Og denne kulturen, eller hva det enn er, trives åpenbart godt i kommunens barneverntjeneste, der varsleren «Heidi» er ansatt.

Da de visste hun kunne dø

Det som skjedde i barneverntjenestens avdelingsmøte 16. juni 2025, er egentlig vanskelig å forestille seg muligheten av. Ikke minst det faktum at møtet i praksis ble ledet av kommunens hovedverneombud Beatrice Vromant-Berg.

Det er her viktig å få helt klart frem hvem Vromant-Berg er. Hun satt ikke bare i en vilkårlig rolle. For det første var hun (og er fortsatt) verneombud, en rolle som de fleste vet skal verne ansatte mot gjengjeldelse og urettferdighet.

For det andre var hun faktisk medlem av kommunens varslingsmottak, og visste derfor under dette møtet, og tidligere tilsvarende møter, at både PwC og kommunens eget varslingsutvalg hadde konkludert med at «Heidi», var utsatt for gjengjeldelser.

Vromant-Berg visste også at gjengjeldelsene fortsatt pågikk og at «Heidi» egentlig ved lov skulle vært beskyttet, hvilket i høyeste grad var Vromant-Bergs oppgave å bidra til.

Det hun gjorde var imidlertid noe helt annet. For dette møtet hadde kun ett tema, og det var å finne frem til strategier for hvordan varsleren kunne tvinges ut av barnevernstjenesten.

Vromant-Berg omtalte «Heidi» som kula i et skuddsår som måtte «ut før man kan begynne å plastre». Det ble i negative ordelag spekulert i diagnoser. Til tross for å være i klar strid med loven, ble det fremmet strategier som kollektive sykemeldinger og oppsigelsestrusler dersom ledelsen ikke fjernet varsleren.

En i denne gruppen spurte: «Da er det kanskje eneste vi kan gjøre, hvis vi ikke kan stenge ned, er å sykemelde oss?». HVO Vromant-Berg svarte bekreftende: «Ja da må dere sykemelde dere, det er det som er alternativet.»

En annen la ut om hvordan de hadde løst tilsvarende situasjon før: «Da sendte vi 10 stk med varsel om oppsigelse. Og da BÆM, da kom ikke (X) tilbake allikevel.»

Med en helt uforståelig kynisme foretok hovedverneombudet også et økonomisk regnestykke foran de ansatte, hvor hun sa: «Hva er størst risiko, at vi kanskje taper en arbeidsrettssak og må betale hundre tusen kroner, eller at vi har en hel gjeng som blir dårlige…?»

Og så kom noe som klarte å gjøre det hele enda mørkere. En kollega utbrøt: «Vi var jo litt der sist vi snakka om det, hvor vi vurderte rett og slett, når ho dro herifra, er en dame som vil gå på togskinnene lissom, vil ho gjøre noen dumme valg, men ho gjorde jo ikke det…».

Her var det altså en gruppe, som går for å være fagpersoner om barns liv og helse, som diskuterte om den de ville ha vekk kunne ende opp så presset psykisk at hun kunne ta sitt eget liv.

Det vil si at de helt åpenbart anså det som et troverdig utfall. De var jo alle klar over det, og hadde refleksjoner rundt det. Og så valgte de likevel å fortsette…?

I spissen, kommunens hovedverneombud som involverte barnevernstjenestens øverste ledere da hun blant annet sa: «..hensynet til de mange må gå foran hensynet til de få. det var sånn jeg utrykte meg da. og så skjønner jeg at det er noe bevegelse, det er noen møter som jeg ikke er med på, jeg har dialog med Berit og Arnfinn».

Arnfinn er altså Arnfinn Almås, direktør Oppvekst og læring i kommunen, som også inkluderer kommunens barnevernstjeneste.

En avtale «går seg til»

Tiden gikk og etter avsløringene rundt hva som skjedde i 16. juni-møtet inngikk kommunen en avtale med varsleren. Hun ble angivelig innrømmet en oppreisningserstatning, og i tillegg kom det til en avtale hvor tilbakeføring til normalisert arbeidsforhold var ett av punktene.

Allerede i dagene etter at avtalen var signert av partene, ble den sabotert av arbeidsgiver. «Heidi» fikk aldri den forutsigbare kontorplassen eller den reelle inkluderingen som var forutsetningen for å vende trygt tilbake. I stedet ble hun totalt ekskludert, nektet faglig informasjon og utsatt for en ny runde med «eksterne konsulenter».

Av årsaker de fleste kan ha sine tanker om, ble ikke PwC brukt som utredere denne gang. Kommuneledelsen sikret seg og hentet i stedet inn en kar fra Avanova, selskapet som driver kommunens bedriftshelsetjeneste.

Varslerens forbund kom kommuneledelsen til unnsetning da varsleren protesterte på disse relativt klare avtalebruddene. «Heidi» fikk beskjed om at avtalebruddene ikke var noe å snakke om, og at hun måtte la avtalen få lov til å virke.

Monsens Revelje har aldri hørt et slikt utsagn om signerte avtaler før, og særlig ikke fra en arbeidstakerorganisasjon hvor lojaliteten skal være til de betalende medlemmene, og ikke til arbeidsgiversiden. Er det virkelig slik at signerte og bindende avtaler fra dag 1, likevel må gå seg litt varme før de faktisk trer i kraft? Det neste spørsmålet blir da hvor lenge de får lov til å gå oppvarmingsrundene før de endelig virker?

Da gjengjeldelsene ufortrødent fortsatte, og denne begrunnelsen ble mer og mer pinlig, kom Fagforbundet med en ny forklaring til «Heidi». Nå var det ikke lenger at den måtte få virke, men at den hørte fortiden til. De mente dessuten at varsleren måtte slutte å se gjengjeldelser overalt og heller se framover.

I juni i år varslet Monsens Revelje saken inn for kommunens kontrollutvalg, og det ble gjort fordi kommunens barnevernstjeneste ikke synes å leve opp til det nivået man må forvente av en slik enormt viktig instans.  

Kontrollutvalget - innbyggernes rettssikkerhetsvern

Kommunenes kontrollutvalg skal være innbyggernes rettssikkerhetsvern mot kommunale overgrep. Kontrollutvalget er folkevalgte representanter som har som eneste oppgave å passe på at kommunen ikke bryter loven, ikke driver med maktmisbruk og ikke overkjører enkeltmennesker.

Kontrollutvalget i Nordre Follo er nok ikke helt der. Etter først et forslag fra sekretariatet om ikke å behandle saken i det hele tatt, kom det likevel et vedtak. Der skrev de at saken ikke bare var en personalsak, men også et prinsipielt systemspørsmål om varsling og gjengjeldelse. Utvalget ba derfor kommunedirektøren, den samme administrative topplederen som sitter midt i anklagene og har administrert gjengjeldelsesprosessen, om å «redegjøre for varslingsrutinene».

Ingenting mer. Dette vedtaket kan, kanskje litt flåsete, beskrives som å be bukken skrive en rapport om hvor velsmakende havresekken var.

I Østlandets Blad stod det senere å lese at kontrollutvalgets leder Trond Gram hevdet at utvalget «kun kjenner saken gjennom ØBs omtale».

Men utvalget mottok et omfattende, formelt varsel fra Monsens Revelje. Varslet ble behandlet som egen sak i lukket møte, og sekretariatet hadde selv oppsummert påstandene om fortsatt ulovlig gjengjeldelse, systemsvikt, saksbehandlingsfeil og hemmelighold. Likevel ble det offentlig altså presentert en fortelling hvor varselet og dets innhold var totalt visket bort.

Dermed mottok kontrollutvalget et nytt varsel fra Monsens Revelje, hvor det ble stilt noen flere spørsmål. Blant annet:

  1. Hvordan kan kommunedirektøren forsvare å bruke flertallets «utrygghet» til å fjerne en varsler, når utryggheten skyldes ledelsens hemmelighold?
  2. Hvorfor ble rapporter fra inhabile instanser (som bedriftshelsetjenesten Avanova) brukt som fellende bevis mot varsleren uten at hun verken har sett anklagene eller konklusjonene mot seg?
  3. Hvordan vurderes hovedverneombudet som både satt i varslingsmottaket og ledet mobbemøtet 16. juni?

Et speil for samfunnets mest sårbare

Kontrollutvalget ble også bedt om å innhente sentral dokumentasjon hos kommuneledelsen, som tidligere var overlevert fra undertegnede. I tillegg ble de bedt om å:

«..undersøke avdelingsmøtet som fant sted i barneverntjenesten, herunder hvem som innkalte, hva som var den reelle agendaen, hva som ble sagt og konkludert, og hvilken rolle kommunens hovedverneombud hadde i møtet.

En gruppe fagpersoner i en kommunal barneverntjeneste samlet seg, med ledelsens tilsynelatende vitende om agendaen, for å koordinere press mot en kollega.

Grunnlaget for samtalen var et narrativ de utelukkende hadde fått fra én side, altså ledelsens. Den omtalte var ikke til stede, hadde ikke fått anledning til å korrigere bildet av seg selv, og var bundet av taushet som følge av kommunens egen håndtering av saken. Likevel ble hun diskutert, vurdert og i praksis dømt i et forum hvor kommunens eget hovedverneombud (og part i kommunens varslingsmottak) deltok uten å sette foten ned.

Dette er alvorlig langt utover det arbeidsrettslige. For dette er de samme fagpersonene som daglig er satt til å vurdere om foreldre forteller sannheten. Som skal veie én parts fremstilling mot en annens. Som skal skille mellom reell risiko og sosialt press. Som skal beskytte det svake individet mot flertallets definisjonsmakt. Og som i ytterste konsekvens kan anbefale å flytte barn fra sine familier, eller la dem bli.

Hvis kulturen i denne tjenesten er slik at et narrativ fra ledelsen ukritisk internaliseres av et helt kollegium, som deretter samler seg for å koordinere sosial og profesjonell utstøting av den som avviker, uten at noen i rommet stiller spørsmål ved om bildet de er gitt er fullstendig eller sant, eller stiller spørsmål om legitimiteten ved et slikt møteinnhold, da er det ikke bare varslerens rettssikkerhet som er truet.

Da er det grunn til å spørre hva slags faglig og etisk kultur som faktisk preger de vurderingene denne tjenesten treffer på vegne av noen av kommunens mest sårbare innbyggere. Barn og familier som møter barneverntjenesten befinner seg per definisjon i en nesten fullstendig asymmetrisk maktrelasjon. De er avhengige av at saksbehandlerne evner å holde sin egen forforståelse opp mot faktisk informasjon, at de tåler faglig uenighet internt, og at de ikke lar sosiale konformitetsmekanismer overstyre den individuelle vurderingen.

Det avdelingsmøtet 16. juni 2025 viser, er at disse mekanismene sviktet fullstendig, ikke i møte med en vanskelig barnevernssak, men i møte med en kollega. Det burde virkelig bekymre kontrollutvalget, og betydelig mer enn spørsmålet om én ansatts arbeidsforhold.

Saken er uvanlig godt dokumentert. Undertegnede stiller seg til disposisjon for utvalget dersom det ønsker ytterligere bakgrunnsinformasjon, og imøteser en tilbakemelding på om utvalget vil følge opp de konkrete spørsmålene som er reist i dette brevet.»

Nordre Follo kommunes kontrollutvalg ønsket åpenbart ikke mer informasjon, for Monsens Reveljes varsel ble møtt med øredøvende taushet.

En råte som sprer seg

Stortingsflertallet stemte som kjent ned forslaget om en maktutredning rundt vårt samfunn. De hevdet at kontrollmekanismene fungerer godt nok. Saken fra Nordre Follo kommune forteller noe annet, og den er bare èn av utallige saker hvor kontrollorganene løper maktens ærend.

Råten sitter ikke i mangelen på paragrafer. Den sitter i at ingen som kan, vil ta ansvar for å stoppe det. Heller ikke domstolene, tvert imot.

God søndag.