Jeg har fortalt Siemens-historien mange ganger. I boken «Muldvarp i Siemens», i foredrag, i retten og andre arenaer. Men sammenligninger mellom det som skjedde da, og det som skjer i dag har jeg ikke sagt eller skrevet så mye om. Jeg tenker spesielt på hvordan staten oppfører seg når skandaler avdekkes.  

Mange vet at reelt varslervern ikke handler om lovtekst, men om mennesker i systemet som enten bruker makten sin til å undersøke, eller til å beskytte. I Siemens-skandalen var det utrolig mange som gikk inn for det siste, og noen få som innbitt gikk inn for det første.

Da jeg varslet i et tomrom

Som divisjonsøkonom i Siemens Business Services ble jeg tidlig klar over hvordan Forsvaret ble overfakturert på IT-kontrakten FISBasis, den gang den største i offentlig sektor og på drøyt 1,5 milliarder kroner. Jeg varslet anonymt internt, etter selskapets egne etiske retningslinjer. Varselet ble verken møtt med omfavnelse eller granskning. I stedet ble det en intens jakt på muldvarpen, som for enhver pris måtte finnes og fjernes.

Ledelsen fant meg ikke så lenge etter, og la en felle gjennom et planlagt møte med alle selskapets ledere til stede. Jeg ble deretter sagt opp og min adgang til Siemenslokalene ble ganske øyeblikkelig fjernet.

Det jeg trodde da, fortsatt nesten like naiv, var at når selskapets egen interne kontroll ble til noe annet enn formålet, ville i alle fall den bedratte staten ta over av ren egeninteresse. De ville blant annet sette Regjeringsadvokaten på saken. Som embetet med ansvar for statens juridiske interesser, ville dette embetet helt sikkert forfølge en påstått svindel om hundretalls millioner kroner med den tyngden saken fortjente.

Men snakk om å ta feil.

Forsvarsministeren som lot saken ligge

Kristin Krohn Devold var forsvarsminister da saken entret offentligheten gjennom oppslag i VG, godt inn i 2005. Da den endelig ble tema i Stortingets spørretime, svarte Krohn Devold at påstandene ble tatt «svært alvorlig», og at Forsvaret hadde satt i gang en intern gjennomgang i samarbeid med Regjeringsadvokaten. Det høres kanskje betryggende ut, men var det ikke.

Det som fulgte, var en gransking der reven selv fikk telle hønene. Forsvarets egen granskingskomité og Regjeringsadvokaten brukte over et år uten å konkludere med noe som helst, mens jeg sakte ble tynet til pulver av press fra alle bauger og kanter.

Regjeringsadvokaten, det nøytrale embetet

Regjeringsadvokatens atferd er kanskje noe av det mest bekymringsfulle fra Siemens-skandalen. Det må og kan ikke være noen tvil om at statens eget juridiske embete faktisk representerer staten, og ikke den parten staten burde etterforske. Slik er det ikke alltid.

Regjeringsadvokat Tolle Stabell ble da koblet på saken, offisielt for å vurdere de juridiske sidene av FISBasis-kontrakten (som Regjeringsadvokaten allerede før prosjektutrullingen hadde godkjent). Da jeg møtte ham i april 2005, var beskjeden at han ikke ville diskutere selve overfaktureringen, men min anklage om at dette embetet hadde mottatt pc-utstyr fra Siemensleveransene til Forsvaret.

Slike ting har det med å stille uavhengigheten i et tvilsomt lys. Etter at jeg vant frem i tingretten, hvor Regjeringsadvokaten stilte med tre advokater på tilhørerbenken, ble det også ganske tydelig at dette embetet lette etter en vei ut for Siemens. For hver gang Siemens endret på hvordan kontrakten skulle forstås, selv da det ble mer og mer søkt, fikk de likevel full støtte fra Regjeringsadvokaten.  

Regjeringsskiftet som reddet saken

Men så, senhøsten 2005, vant jeg faktisk en slags lottogevinst, det kom nemlig et regjeringsskifte. Ut forsvant Krohn-Devold og etter henne tiltrådte Anne-Grete Strøm-Erichsen som ny forsvarsminister. Der Krohn Devold lot Forsvaret og Regjeringsadvokaten granske seg selv i det uendelige, tok Strøm-Erichsen den massive overfaktureringen på alvor.

Dalseide-utvalget, ledet av sorenskriver Nils Dalseide, ble etablert og med mandat om å granske bedrageri og korrupsjon knyttet til Forsvarets kontrakter og leverandører. I juni 2006 kom rapporten. Den slo fast det jeg hadde varslet om, at Siemens i massiv grad hadde overfakturert Forsvaret, og at det eksisterte en utbredt smørekultur mellom leverandører og forsvarstopper. Det var faktisk første gang noen med reell makt, og fra statlig hold, sa høyt at jeg hadde hatt rett.

Men svikten fortsatte likevel

Det var likevel ikke helt slik at den gamle regjeringen sviktet og at den nye reddet meg, og ferdig med det. For mens Dalseide-granskingen pågikk, kom det andre inn på arenaen. Denne gang justisdepartementet, under samme regjering som Strøm-Erichsen var del av.

I 2006 var Siemens favoritt til å vinne kontrakten på Norges nye nødnett, en avtale verdt opp mot 4 milliarder kroner. Justisminister Knut Storberget uttalte offentlig at det ikke var noe problem å forhandle med Siemens, til tross for at selskapet var under etterforskning for grov korrupsjon.

Jeg skrev til ham, til statsminister Stoltenberg, til justisdepartementet og advarte dem alle mot å gi nødnettskontrakten til Siemens. Ikke bare var det temmelig umoralsk, men det var under emning flere internasjonale skandaler rundt Siemens. Sent på natten ble jeg oppringt av amerikanske børsmyndigheter. De ville bare forsikre meg om at den norske skandalen også var inkludert i deres prosesser. Svarene jeg fikk fra norsk hold var derimot ulike varianter på at mine henvendelser var «mottatt» og «under arbeid». Deretter taushet.

Kontrakten på Nødnett-utbyggingen ble tildelt Siemens sent i 2006.  Justisminister Knut Storberget hadde allerede uttalt at det ikke var noe problem å gi kontrakten til dette selskapet, også til tross for at forsvarsminister Strøm-Erichsen like før hadde uttalt at hun hadde null tillit til konsernsjefen i Siemens. Samtidig ble det jobbet intenst med å etablere Nokia Siemens Networks før kalenderen viste 2007, og 21 desember 2006 ble den norske delen av dette selskapet en realitet. Etter min oppfatning ble det gjort for å sikre at nødnettstildelingen ikke skulle rammes av Økokrims etterforskning og de nye korrupsjonsreglene som trådte i kraft pr. 1. januar 2007. Det rakk altså staten og Siemens med noen få dager.

Like etter eksploderte den store, internasjonale Siemens-skandalen for fullt. Det kom avsløringer om flere titalls milliarder kroner i bestikkelser i en rekke land. Bare i Nigeria hadde Siemens brukt mer enn 1,6 milliarder kroner på å smøre seg til kontrakter. Dette endret ingenting for de norske myndighetene.

Men allerede ganske tidlig ble det klart at Nokia-Siemens ikke leverte på avtalekravene, og Motorola Solutions overtok etter hvert hele leverandøransvaret. Nokia Siemens Networks betalte Motorola Solutions rundt 760 millioner kroner (98 millioner euro) for å overta kontrakten, og tok dermed et samlet tap på minst 1 milliard kroner.

Har noe egentlig blitt bedre?

15-20 år har passert siden da, og spørsmålet er om noe egentlig har blitt bedre? Svaret synes å være et ganske entydig nei. Ta det som skjer i Forsvarsmateriell nå. Overfaktureringen, riktignok i en annen form, er tilbake og i mye større skala. Der Siemens overfakturerte Forsvaret på en enkeltkontrakt, brukte Forsvaret fire milliarder kroner på datautstyr fra Atea, på en avtale med en øvre grense på 1,2 milliarder kroner. Det er et avvik som gjør Siemens-skandalen liten i sammenligning.

Hemmelighold er fortsatt førstevalget. Jeg opplevde massiv motstand mot avsløringer og innrømmelser, både fra Siemens, Forsvaret, Regjeringsadvokaten med flere. Forsvarsmateriell valgte i 2022 å gradere sine egne dokumenter om overforbruket, et sannsynlig bevisst valg om å skjule, ikke rydde opp, helt til en avis fikk innsyn tre år senere, lenge etter at klagefristen for å reagere på de ulovlige innkjøpene var utløpt.

En leder i Forsvarsmateriell varslet i 2024 om nøyaktig den typen ukontrollert milliardforbruk jeg varslet om for drøyt tjue år siden. Han klaget etaten inn for KOFA og ble hørt. I februar 2026 fikk han sparken, med begrunnelsen at han hadde utvist «illojal opptreden». Jeg fikk sparken for det samme i 2004, selv om den uttalte begrunnelsen var «driftsinnskrenkninger». Jeg var den eneste driftsinnskrenkningen.

I Siemens-skandalen var det et regjeringsskifte som førte til reell gransking. I dagens FMA-sak er det Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som presset på for en reell gjennomgang.

Det som fra da til nå har endret seg, er lovverket. Vi har fått varslerbestemmelsene. Men har det hjulpet? Etter en gjennomgang av mange titalls rettssaker omhandlende varsling og gjengjeldelser, er konklusjonen et temmelig klart nei.

Jeg vant den gang frem i tingretten og ble tilkjent 1,5 millioner i erstatning. Ingen varslere har siden opplevd det samme. Mange har derimot endt opp med flere millioner kroner i saksomkostninger og et livsvarig uføre. I alle domsavsigelsene etter innføringen av varslerbestemmelsene i 2006/2007, til de nye «forbedrede» versjonene i 2016/17 og i 2020/21, er det fortsatt ingen positiv utvikling å spore for varslere som har søkt hjelp hos domstolene, heller tvert imot. Og innføringen av Diskrimineringsnemnda som varsleres «lavterskeltilbud», er i realiteten en livsfarlig felle. Det er dokumentert gjentatte ganger i Monsens Revelje.

Det som i praksis avgjør om en varsler overlever prosessen, er om lederen velger å undersøke eller undertrykke, om Regjeringsadvokaten og departementene bruker sin makt for sannheten eller for en vei rundt den. Tjue år etter mine egne opplevelser, ser jeg nøyaktig de samme reaksjonene nå som den gang, bare i enda større og mer utilslørt omfang.

God søndag.