UNOPS

UNOPS står for United Nations Office for Project Services (FNs kontor for prosjekttjenester). Deres hovedoppgave er å støtte gjennomføringen av prosjekter for andre FN-organisasjoner, internasjonale finansinstitusjoner, myndigheter og ulike partnere over hele verden. UNOPS jobber med infrastruktur som bygging av skoler, sykehus, veier og broer i utviklingsland eller konfliktområder. De sørger for storskala og åpne innkjøp av utstyr, medisiner og kjøretøy, og bistår med logistikk, rådgivning og økonomisk forvaltning av bistandsmidler.

Videre er UNOPS selvfinansierende. Det betyr at de ikke mottar direkte kjernebidrag fra medlemslandene, men dekker sine driftskostnader gjennom gebyrer på prosjektene de administrerer.

Og det var nettopp forsøket på å reinvestere disse oppsparte overskuddsmidlene i private prosjekter, som under Grete Faremos lederskap ledet til den mye omtalte S3I-skandalen.

Millionene som forsvant i en poplåt og tomme løfter

Under Faremo lanserte UNOPS i 2018 et ambisiøst program kalt Sustainable Investments in Infrastructure and Innovation (S3I). Målet var å få inn privat kapital for å finansiere bærekraftige utviklingsprosjekter, spesielt rimelige boliger og fornybar energi i utviklingsland.

Som følge kom UNOPS i kontakt med forretningsmannen David Kendrick og hans selskaper, blant annet noe som het SHS Holdings. Mellom UNOPS og Kendrick ble det inngått avtaler om gigantiske prosjekter, inkludert planer om å bygge hele 1,3 millioner boliger i land som Kenya, Ghana og India. Totalt ble det utbetalt over 660 millioner kroner som Kendricks silte bort gjennom egne stråselskaper.  

Ikke nok med det, men Faremo ga bort rundt 32 millioner kroner i direkte støtte til et prosjekt som var ledet av Kendricks datter, Daisy Kendrick. Pengene skulle gått til havmiljøkampanjer, men ble svidd av til å produsere en poplåt og et dataspill.

Tapene var så rystende for FN-systemet at hele S3I-initiativet ble skrinlagt for godt. Skandalen står igjen som et av de største og mest dokumenterte økonomiske tapene i FNs historie. Da alt dette kom for dagen forlot Faremo UNOPS med uttalelsen; «Uten å kjenne hele historien, så skjedde det på min vakt. Jeg erkjenner mitt ansvar, og har besluttet å fratre.»

Båndopptakene som nagler toppsjefen

Men de etterfølgende granskningene av saken, viser at Grete Faremo personlig foretok en rekke konkrete handlinger og beslutninger som direkte bidro til, og muliggjorde de enorme tapene. Hun personlig signerte og godkjente både utbetalinger og lån. Under henne ble S3I-initiativet organisert slik at virksomhetens ordinære kvalitetssikring og risikovurdering forsvant ut til høyre. Hun ga sin (i ettertid beviselige korrupte) nestleder Vitaly Vanshelboim, ekstremt vide fullmakter i sitt overoppsyn med prosjektet.

Ifølge etterforskningen undergravde Faremo interne kontrollmekanismer, hun involverte seg personlig og gjengjeldte den som varslet. Da virksomhetens infrastruktursjef Henrik Linders av risikohensyn nektet å signere den tekniske godkjenningen av det gigantiske prosjektet, sørget Faremo for at hans kontrakt med FN ikke ble forlenget.

Faremo innrømmet senere at det var flere sosiale sammenkomster med forretningsmannen David Kendrick før prosjektfinansieringen. Det var også i denne tiden at hun godkjente å gi bort haugen av millioner til Kendricks datter. Midler som altså fullt og helt ble brukt på datterens egne fornøyelser.

Selv da FNs interne revisjon og tilsynsorganer gjennom årene 2018-2021 stilte kritiske spørsmål og flagget høy risiko, ble informasjon rundt lånene og prosjektene holdt tilbake/underkommunisert så lenge som mulig. Men til slutt fikk britiske og amerikanske medier, med The New York Times i spissen, tak i saken.  Kort etter, dvs. 8. mai 2022, fratrådte Faremo med umiddelbar virkning.

Det ble iverksatt politietterforskning i flere land, men påfallende nok ikke i Norge. Faremos nærmeste medarbeider, Vanshelboim, ble i 2023 pågrepet. FBI har fortsatt en pågående etterforskning av ham for bedrageri, hvitvasking og mottak av bestikkelser i forbindelse med tildelingen av disse lånene.

Det foreligger ellers lydopptak relatert til granskningene, hvor man hører Faremos noe pinlige forsvarstaler.  Som begrunnelse for sine gjengjeldelseshandlinger mot de interne ekspertene som nektet å signere risikolånene, sa Faremo at hun anså prosjektet som så visjonært og viktig at ordinære, byråkratiske kontrollmekanismer måtte vike.

Om ikke annet innrømmet hun likevel at det eksisterte en tett og uformell kontakt med Kendrick i private, sosiale lag, og dessuten før låneavtaler og andre avtaler ble inngått med ham og datteren.

I det samme materialet hører man ellers nøkkelvitner som nagler Faremo til disse beslutningene. Varsleren Henrik Linders redegjorde i detalj for hvordan han gikk til Faremo og sa at partnerskapet med Kendrick var useriøst, at det manglet dokumentasjon, og at UNOPS brøt sine egne regler. Han beskrev også hvordan han etter dette opplevde å bli frosset ut og fjernet av Faremo.

De som stod bak avhørene kunne i etterkant formidle hvordan lånene hadde blitt utbetalt i puljer, og at Faremo og hennes kontor hadde fortsatt å overføre penger selv etter at det var åpenbart at ingenting ble bygget. Det er altså utvilsomt at Faremo satt midt i denne grøten, hun ble konfrontert med detaljene av FNs egne etterforskere, og hun visste nøyaktig hva hun gjorde, også da hun gikk etter varslerne.

Det særnorske immunforsvaret

Granskingsrapportene viser at Faremo var skyld i ekstremt grov uaktsomhet, grov tjenesteforsømmelse, kameraderi og overstyring av interne kontroller. Men funn av grov inkompetanse og elendig dømmekraft er vanligvis ikke straffbart, selv om det i dette tilfellet nok burde vært det.

Som toppsjef i et FN-organ var Faremo ellers beskyttet av omfattende diplomatisk immunitet. Men António Guterres, FNs generalsekretær, sparket i alle fall Faremo ut av virksomheten. Men hva gjorde man her i Epstein-Norge?

Eksistensen av kameraderisystemet i de øvre norske samfunnslag har mange ganger materialisert seg her på berget, og i grunn lenge før Epstein. Riksrevisjonen, under ledelse av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, avdekket etter hvert at UD hadde blitt advart mange ganger. Det ble konkludert med at UD rett og slett ignorerte advarslene, hvilket er en gjenganger jamfør hendelsene rundt statsrådene Barth Eide og Ine Eriksen Søreide.

Og bare tre år senere belønnes Grete Faremo med et nytt og svært viktig verv; leder av EOS-utvalget.

Nåløyet som ble borte på Løvebakken

Da Stortingets presidentskap i mars fjor innstilte Faremo til denne stillingen, var det selvsagt gjennom en lukket prosess. Like selvsagt var det Arbeiderpartiets stortingsgruppe som fremmet hennes kandidatur. Noe mer overraskende var det at utnevnelsen skled igjennom også hos de øvrige involverte politiske partiene.   

Etter dette gjenstod bare sikkerhetsklareringen. Det skal imidlertid ikke være «bare-bare», for normalt er det Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), med deres fagkompetanse, som sitter med dette ansvaret. De har spesialisert personell, psykologer og etterforskere som er drillet i å vurdere risiko, økonomisk sårbarhet og personlig integritet, og sammen danner de et reelt nåløye.

En ordinær ansatt i Forsvaret eller statsforvaltningen kan for eksempel nektes klarering for bagatellmessig økonomisk rot, private gjeldsforhold, uformell omgang med «feil» personer osv. Det kan i noen tilfelle være nok at samboeren heter noe slikt som «Vladimir».

For å sitte i Stortingets EOS-utvalg, et organ som skal overvåke at PST, NSM og resten av etterretningstjenesten ikke misbruker sin makt overfor borgerne, skulle man tro at det ble avkrevd en historikk med ubestridelig integritet. Her gis det jo sikkerhetsklarering for adgang til landets mest hemmelige statshemmeligheter.

Selv om NSM årlig behandler tusenvis av klareringssaker, og har opparbeidet en enorm erfaringsbase for hva som utgjør en sikkerhetsrisiko, så står ikke de for klareringen til EOS-utvalget. Nei, da er det plutselig Stortingets egen administrasjon som sikkerhetsklarerer, med Stortingets presidentskap tett på.

Varslernes betydning

Foruten den opplagt mangelfulle klareringsekspertisen, kan man også undres over hvilken betydning Stortingets presidentskap kan ha for utfallet. Ifølge Sikkerhetsloven skal det ved en klarering legges avgjørende vekt på forhold som pålitelighet, lojalitet og dømmekraft. Så hvordan ble dette vurdert i Faremos tilfelle?

Hun innrømmet selv at de store usikrede lånene ble inngått etter uformell, privat omgang i sosiale lag, dvs. milevis fra regler om habilitet og «due diligence». Det å betale ut 660 millioner kroner uten sikkerhet, må jo være selve definisjonen på økonomisk risiko? Det samme gjelder for så vidt den «lille giveawayen» til svindlerens datter, som altså endte i en sang og et spill hun kunne kose seg med.

FBI fant dessuten at Faremos nærmeste medarbeider, Vanshelboim, under bordet hadde tatt imot ca. 35 millioner kroner av Kendrick, en person som fortsatt er under etterforskning.

Med den slags «riper» i kompetanse/integritets-lakken, får man vanligvis ikke sikkerhetsklarering nok til engang å levere avisa inne på Forsvarets områder, og langt mindre en innstilling som kandidat til en post med adgang til landets mest hemmelige statshemmeligheter.

Faremos vilje til å gå etter varslere var også noe som burde fått Stortingsadministrasjonen til å stoppe litt opp. For hvordan er det egentlig EOS-utvalget fungerer? Jo, uten varslere fra de hemmelige tjenestene, blir det ikke så mye å holde på med. Og hvilke mulige varslere vil ha tillit til en som har gått frem som Faremo? 

En udetonert bombe

Når Stortingets presidentskap og representanter som Senterpartiets Nils T. Bjørke klarte å si til media at de «ikke kan huske at det ble sagt noe som skulle tilsi problemer», bekrefter det en kollektiv ansvarsfraskrivelse. Å unngå å få med seg Faremos nylige rolle i UNOPS i tilknytning til en sikkerhetsklarering, skal i praksis være umulig. Uttalelsen er egentlig skandaløs og svært bekymringsfull. Presidentskapet har ikke bare oversett en skandale, men har også oversett en potensielt svært farlig sikkerhetsrisiko for kongeriket Norge.

I sikkerhetsloven er en vesentlig del knyttet til sårbarhet for eksternt press. Ved å tilsynelatende ha hoppet bukk over dette, har stortingsadministrasjonen satt en person inn i kontrollrommet som kan ha en udetonert bombe i bagasjen.

Det den usannsynlige ansettelsen av Grete Faremo viser, er at dersom partiboka er i orden og nettverket er dypt og bredt nok, eksisterer det bånd som trumfer både respekten for kongeriket Norge, for varslerinstituttet, for sikkerhetsloven og for sunn fornuft.

God søndag!