En ung aktivist i konflikt med systemet

Tonje Omdahl vokste opp med barnevernets inngrep, institusjonsopphold, flytting, og en barndom der offentlige tjenester var i hennes hverdag. Etter hvert som hun ble eldre, fant hun at mange hadde det som henne. De var alle del av et mønster foreldre, ungdommer og barn i møte med barnevernet i Rogaland kjenner seg igjen i. Mønsteret går på manglende informasjon, brå vedtak, uforholdsmessige inngrep og et system som utviser større lojalitet til egne prosesser enn til borgerne det skal beskytte.

Barnevernet formet et engasjement

Da Omdahl som (enda yngre) ung voksen begynte å ytre seg offentlig, formidlet hun sin personlige erfaring blandet med dokumentasjon om egen og andres saker, og en sterk tro på at feil i systemet må forsøkes rettes gjennom synlighet. Med sosiale medier, videoopptak og skriftlige innlegg belyste/belyser hun feilslått praksis, diskuterer barnevernets metoder, politiets håndtering av sårbare og domstolenes rolle i konflikter mellom familier og staten.

Som Monsens Revelje deler hun historier som vanligvis aldri når offentligheten, om akuttplasseringer gjennomført uten synlig dialog, om familier som mistet barna sine uten at mindre inngripende tiltak har vært utprøvd, og om saksbehandlere som ifølge foreldre selv har for stor makt og for lav ansvarlighet. De fleste vet at historier som dette sjelden møtes med offentlig motargumentasjon fra myndighetene. Kritikere blir ofte tiet i hjel, møtt med formaninger om taushetsplikt eller for eksempel henvisninger til “tillit til systemet”.

Stemmen som nekter å tie

Den fortsatt så unge Tonje Omdahl lar seg imidlertid ikke kneble. Omfanget av kritikken hennes har vokst gjennom videoer, innlegg og dokumenterte møter med både politi og barnevern. Hun har for lengst blitt en torn i øyet på enkelte tjenester, og står frem som en ubehagelig stemme mot kanskje spesielt barnevernet.

I dag anses hun av mange som en barnevernsaktivist, en som kjemper for at systemet skal holdes ansvarlig for feil og overgrep de gjør, som også hun selv har merket på kroppen. I miljøet rundt barnevernet er det naturlig nok mange sterke oppfatninger om henne. Monsens Revelje kjenner flere som mener Omdahl er både nødvendig og modig. Andre synes hun er plagsom, konfronterende og går for langt.

Innlegget som trigget statens fulle respons

Da påtalemyndigheten i Stavanger åpnet straffesak mot Omdahl, gikk de virkelig inn med full tyngde. Bakgrunnen var først og fremst et innlegg hun postet på Facebook 1. juni 2023, og som ble gjengitt i en senere dom fra rettsapparatet, med følgende tekst; «Den engasjerte advokaten D forsvarer overgrepsdømte, og er selv overgrepsdømt for voldtekt av mindreårige barn. Han har fortsatt advokatbevilling og jobber i [advokatfirma]. Han er dømt tre ganger, først for overgrep mot 14, 15 år gamle jenter. Annen dom mot vold og bedrageri. Den siste dommen i 2007 for uanstendig oppførsel og seksuell trakassering mot en kvinne endte med 25 dagers fengsel. D hadde fått advokatbevillingen i 2014. Dessverre er det advokater som mister bevillingen for langt mindre alvorlige forhold, og D, som er dømt for flere overgrep, er ikke fratatt advokatbevillingen. Vær sikker på at det er den typen advokat du ønsker skal representere deg i saken din.»

Når § 266 brukes, og når den ikke brukes

For Monsens Revelje er det flere elementer rundt beslutningen om straffeforfølgelse som står frem som både underlig og bekymringsfullt. Vanligvis skal det svært mye til for at påtalemyndighetene forfølger noen strafferettslig etter straffeloven § 266 og § 261. I saker som denne ville det naturlige være at den fornærmede selv anla et sivilt søksmål.

Norsk praksis viser at § 266 nesten aldri brukes strafferettslig, selv i saker der privatpersoner er blitt uthengt i full offentlighet med enorme skadevirkninger. I Birgitte Tengs-saken ble en uskyldig mann identifisert og behandlet som drapsmann i mediene i flere år, uten at verken redaksjoner eller enkeltpersoner ble straffeforfulgt for hensynsløs atferd. I Lommemannsaken publiserte TV 2 navn og bilde av en mann som senere viste seg å være helt uskyldig, noe som førte til alvorlige konsekvenser for ham personlig. Heller ikke her ble det vurdert som naturlig med strafferettslige tiltak etter § 266. I flere barnevernssaker har privatpersoner gjentatte ganger navngitt ansatte i sosiale medier, delt bilder og rettet sterke anklager mot dem, uten at politiet har gått til ransaking, tatt beslag eller reist tiltale.

Hvorfor Omdahls sak skiller seg dramatisk fra normal praksis

Felles for disse sakene er at myndighetene enten henla anmeldelsene, vurderte forholdene som presseetiske spørsmål eller viste fornærmede til sivile søksmål. Straffesporet ble aldri ansett som forholdsmessig eller nødvendig, til tross for at skadepotensialet var betydelig større enn i Omdahl-saken.

Nettopp derfor er det oppsiktsvekkende at nettopp Omdahls publisering, som var basert på faktiske straffedommer og i relevant grad angikk en advokat med alvorlig kriminalitet i historikken, førte til ransaking, beslag av pc og telefon, fengselsstraff og tvungen DNA-registrering. Når tilsvarende eller langt mer alvorlige handlinger ikke straffes i andre saker, blir det vanskelig å se forfølgelsen av Omdahl som noe annet enn et tydelig avvik fra normal rettspraksis. Når det likevel skjedde, er spørsmålet hvorfor?


Statsadvokat Maldes avgjørende rolle

Et urovekkende men høyst relevant forklaringsspor, går gjennom den regionale statsadvokat Arvid Maldes sentrale rolle i saken. Beslutningen om ransaking og beslag, vedtaket om DNA-registrering og den påfølgende klagebehandlingen synes nemlig alle å ha blitt håndtert av samme person.

Etter påtrykk anonymiserte Omdahl den straffedømte advokaten, og gjorde ellers de endringer som holdt FB-innlegget innenfor ytringsfrihetens rammer. Det spilte imidlertid ingen rolle, hun skulle straffeforfølges. Ransaking ble begjært og gjennomført. Påtalemyndigheten fikk rettens samtykke til å gå inn i hennes hjem, beslaglegge mobiltelefon, datamaskin og annet elektronisk utstyr. Dette ble vurdert som forholdsmessig, selv om hennes innlegg allerede lå åpent, var identifiserbart og bevismessig uproblematisk å sikre uten fysisk inngrep.

Ransaking, beslag og dobbeltroller

Ransakingsbegjæringen og det øvrige kom fra Rogaland statsadvokatembeter, der Arvid Malde er den statsadvokaten som senere fremstår som ansvarlig for alle vurderinger i saken. Han er også den som fattet vedtak om DNA-registrering av Tonje Omdahl etter at straffesaken var overstått. Han behandlet også Omdahls klage på vedtaket han selv skrev, og avviste klagen. Ellers er det Malde som Omdahl peker på som personen som gjenåpnet en tidligere sak, angivelig etter telefonsamtale fra en privat aktør med innflytelse.

Det lille miljøets logikk

I et lite juridisk miljø kan det oppstå profesjonelle relasjoner og uuttalte lojalitetsstrukturer, særlig når en statsadvokat og en forsvarer har møttes gjentatte ganger i alvorlige straffesaker. Slike konstellasjoner trenger ikke innebære nære relasjoner eller bevisst favorisering, men kan likevel være egnet til å skape et klima der for eksempel profesjonshensyn blir det førende.

Den overgrepsdømtes fordel av straffesporet

Et annen del av dette forklaringssporet handler om overgrepsadvokatens situasjon. En advokat dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige har svært lite å vinne på et sivilt søksmål. Et slikt søksmål ville gjort ham fullstendig identifiserbar, åpnet for gjennomgang av hans dommer og med stor sannsynlighet (og med rette) skapt offentlig debatt om hans skikkethet som advokat. Etter alt å dømme ville belastningen vært betydelig større for ham enn for Omdahl. Det strafferettslige sporet ble i praksis eneste farbare vei for en overgrepsdømt advokat som måtte beholde sin anonymitet, og som rosinen i pølsen sikret det ham også en rettsprosess betalt av landets skattebetalere, mot den han ville ramme.

NAV-syndromet: Når én feil gjentas i alle rettsinstanser

Til dette kommer den organisatoriske dynamikken som altfor ofte oppstår når én mektig statlig aktør treffer en beslutning, og de påstått uavhengige domstoler senere behandler saken. NAV-skandalen (domstolskandalen) viste til gangs hvor lite uavhengig de kan opptre. Omdahl-saken bærer tydelige spor av en lignende mekanisme. Statsadvokaten var den som først klassifiserte ytringen som straffbar, og som deretter satte i gang omfattende inngrep. Som påtalemyndighetens operasjonelle arm, fulgte politiet opp. Deretter tingretten, lagmannsretten og til slutt Høyesterett, som alle la statsadvokat Maldes vurdering til grunn, uten å gå i kjernen av de sentrale problemstillingene. I stedet gikk for eksempel lagmannsretten inn for litt ekstraservice til den overgrepsdømte, med påstander som at Omdahls saksomtale var ren hets og trakassering av «fornærmede».

Omdahls bakgrunn og rettens vurdering

Få år tilbake ble denne unge kvinnen tvangsflyttet fra sitt hjem ved akuttvedtak fra barnevernet da hun var ca. 15 år gammel. Senere var hun under like tvungen omsorgsovertakelse i fire måneder før hun ble tilbakeført til hjemmet. Slikt skaper traumer for noen og enhver.

Selv beskriver hun seg som en engasjert aktivist som tar opp mange ulike saker knyttet til lovbrudd og andre kritikkverdige forhold, alt fra saker innenfor psykisk helse, barnevern, at politiet utfører jobben sin og ulike former for overgrep/voldtekt. Hun har opplyst at hun gjerne publiserer navnet på de personene som hun mener gjør urett, fordi hun tenker at det er viktig at folk får vite hvem de er.

I herværende sak, var hennes formål å få frem at det ikke er riktig at en som er straffedomfelt for overgrep mot kvinner og barn skal kunne forsvare overgrepsdømte, uten at både vedkommendes klienter, de fornærmede i straffesakene hvor han gjør tjeneste og samfunnet ellers, har tilstrekkelig kunnskap om den profilerte advokatens bakgrunn.

Hun ville ha debatt om vilkårene for å få advokatbevilling og Advokatutvalgets praksis, og mente at denne advokaten også på eget initiativ burde ha offentliggjort straffedommene, uavhengig av om disse var kjent for hans arbeidsgiver og Advokattilsynet da han fikk advokatbevilling i 2013, fire år etter sin siste domfellelse. Det er lett å forstå hennes argumenter og holdninger, ikke minst med tanke på hennes egne erfaringer.

Advokaten synes påfallende nok å ha gjort det til noe av en «livsoppgave» å forsvare andre overgrepssiktede fra nederst til øverst på denne skalaen. Ellers er det ganske lett å identifisere vedkommende, selv den dag i dag. Noe som ikke bidrar til å forklare den intense straffeforfølgelsen av Omdahls identifisering av mannen.

Man skulle tro denne historikken, Omdahls unge alder og påtalemyndighetens manglende straffeforfølgelse av andre menneskers (langt verre) uthenginger av uskyldige, var viktige faktorer i de rettslige vurderingene om Omdahsl atferd. Slik er det ikke. Lagmannsretten omtaler litt om Omdahls oppvekstvilkår i bakgrunnsinformasjonen, men det er ingen spor av noe som minner om refleksjoner, nyanseringer og formildende vurderinger.   

Betinget dom flittig brukt

Retten bruker i stedet Omdahls tidligere betingede dom for lignende ytringer, som et sentralt og skjerpende moment. I 2024 ble hun dømt til 30 dagers betinget fengselsstraff for fire tilfeller med publisering av videoer, lydopptak og innlegg på YouTube og Facebook. Denne dommen ble flere ganger fremhevet, og brukt som en begrunnelse for at Omdahl i dag må anses som en gjentakende lovbryter.

På den måten legitimerte domstolene fengselsstraff for Omdahls ytringer, fremfor den mildere og normale reaksjonen som ville vært en bot, om straffesporet hadde vært naturlig. Resultatet er altså, av alle grunner, en uforståelig dom. En dom som bygger opp straffeskjerping rundt Omdahls historikk, uten å tillegge hennes bakgrunn eller livssituasjon en eneste formildende betydning.


DNA-uttak ved tvang i ytringssaker

Etter at domstolene feide Tonje Omdahl og hennes ytringer i fengsel, ble DNA-registreringen av henne gjennomført, og med tvang. Politiet møtte i hennes hjem. Omdahl filmet deler av prosessen og la ut dokumentasjon av at hun ble fysisk eskortert for å ta prøven. På dette tidspunktet var altså skyld og straff allerede avklart, så DNA-uttaket hadde overhodet ingen relevans for saken.

Et tiltak ment for alvorlig kriminalitet

Situasjonen viser dermed at et tiltak som opprinnelig var utviklet og ment for alvorlige forbrytelser, i dagens demokratiske Norge brukes mot lovbrudd som ikke har noen forbindelse til biologiske spor. Det er en svært ugrei utvikling, som også EMD har advart mot i flere saker.

EMD, den europeiske domstolen, har understreket at DNA-registrering, lagring og tvungen innhenting er dypt inngripende tiltak som må vurderes i lys av EMK artikkel 8. Spesielt fremhever denne domstolen at slike inngrep må være nødvendige og forholdsmessige, og at det må finnes reelle kontrollmekanismer.

Et selvforsterkende system

I Omdahl-saken var det verken nødvendig eller forholdsmessig, og det var heller ingen reell kontrollmekanisme. Det var jo statsadvokat Malde selv som behandlet både vedtak og klage. Omdahl omtaler prosessen som et system som kontrollerer seg selv. Det er ingen overdrivelse i denne saken, tvert imot. Den synliggjør for alle oss alminnelige borgere som står uten makt, ressurser og juridisk posisjon, hvordan de avgjørende prosessene i systemet i virkeligheten fritt kan styres av de samme hendene.

Et mønster og de sannsynlige forklaringene

Når politiet, påtalemyndigheten og domstolene reagerer så strengt på relevante ytringer om en advokat som er dømt for alvorlige overgrep, reiser det et naturlig spørsmål om det finnes både individuelle og strukturelle drivkrefter bak. Denne prosessen kan meget vel ha startet med en statsadvokat med relasjoner i et lite juridisk miljø. Når et slikt utgangspunkt først er etablert, vil neste ledd i systemet, som politi, tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, fort kunne videreføre vurderingene uten å stille grunnpremisset på nytt. Dette er en ikke ukjent mekanisme i forvaltningen, noe NAV-skandalen (egentlig domstolskandalen) så tydelig har vist oss.

En prosess som ikke kan forklares

Det finnes ingen dokumentasjon som viser motivene bak beslutningene i denne saken. Likevel er reaksjonene så uvanlig harde og så konsekvent videreført gjennom alle statlige instanser, at det er vanskelig å komme utenom forklaringer som både involverer systemlogikk og menneskelige relasjoner, særlig i små juridiske miljøer.

Når disse forholdene ses samlet, det lille miljøet, de mulige forbindelsene, den klare fordel straffesporet ga for fornærmede, og den sterke interne konsistensen i beslutningene, fremstår den uvanlige straffeforfølgelsen av Omdahl som en prosess som ikke kan forklares med lovens ordlyd alene. Den peker mot en kombinasjon av vesentlige individuelle vurderinger og strukturelle mekanismer som i sum har skapt en uforklarlig reaksjon, og som enda engang reiser alvorlige spørsmål om hvordan makt, relasjoner og rettslige beslutninger kan forsterke hverandre i et lite miljø.

God søndag.