Siden jeg fra 2018 startet opp bloggen Monsens Revelje, har det etter hvert blitt betydelig med dokumentasjon rundt varslingsinstituttets reelle vilkår og funksjon, det vil si i et omfang som burde gjort enhver diskusjon kort. Det som kan konkluderes er ikke basert på synsing eller rykter, men dokumenter som skriftlige uttalelser, avtaler, e-post-utvekslinger, referater og ikke minst lydopptak. Enhver konklusjon jeg slår fast i bloggen, bygger på sammenhengene mellom disse og de utvilsomme mønstrene som blir synlige. Likevel opplever jeg samme respons igjen og igjen: De som selv har møtt systemsvikt, ser dette umiddelbart. Andre derimot, avviser både bevis og godt underbygget budskap simpelthen ved å avvise budbringeren. Det er fristende å kalle denne avvisningen for kynisme, og i en del tilfeller er det kanskje riktig. Da tenker jeg særlig på tilbakemeldinger fra justissektoren, garvede politikere og andre som faktisk kjenner systemet inngående. De protesterer og avviser, men mot bed

Forrige søndag skrev reveljen om hvordan Diskrimineringsnemnda i praksis fungerer som et statlig instrument for gjengjeldelse mot varslere. Denne gangen ser vi nærmere på hvordan også arbeidsgivere direkte påvirker utfallet, og hvordan nemndas egne medlemmer bidrar til at konklusjonen som regel er gitt lenge før saken er ferdigbehandlet. Flere saker viser at arbeidsgivere, særlig kommunale, ikke nøyer seg med å forsvare seg mot varslerens anklager. De går aktivt inn for å eie og forme hele prosessen. Dokumenter Monsens Revelje har fått innsyn i, viser hvordan kommuner underveis i behandlingen truer nemnda med rettslig prøving dersom vedtaket går mot dem. Ser man på nemndas statistikk for utfall i varslingssaker, er det grunn til å tro at denne strategien er med å påvirke nemndas vurderinger. Bærum kommune illustrerer denne mekanismen godt. Etter å ha fått et vedtak mot seg i Diskrimineringsnemnda, der varsleren ble tilkjent 30 000 kroner i oppreisning, tok kommunen nemnda og deres ved

Da er ferien over for Monsens Reveljes del, og vi er tilbake med full styrke. Igjen rettes blikket mot Diskrimineringsnemnda, og ikke uten grunn. Diskrimineringsnemnda ble lansert som varslernes nye trygghet, et “lavterskeltilbud” tilpasset dem som ikke orker eller har råd til å bli slaktet i rettssystemet. I stedet for en tung og risikofylt domstolsprosess, skulle varsleren få et rimelig, raskt og objektivt alternativ. Men tre år og mer enn 110 saker senere er fasiten både brutal og urovekkende: Én eneste varsler har fått et visst medhold. Hun ble tilkjent kr 30 000,-i erstatning etter gjengjeldelse fra Bærum kommune, men måtte likevel dekke egne sakskostnader på flere hundre tusen kroner. Statistikken avslører ikke bare hvor dyp tillitskrisen til Diskrimineringsnemnda er. Den dokumenterer rett og slett en strukturell svikt, et juridisk bedrag og..for eksempel i saken til Siri Ann Moen, en åpenbar institusjonalisert gjengjeldelse kamuflert som forvaltning. Et varslervern med påslag av

Som jeg skrev forrige uke er det få institusjoner i Norge, som på papiret skal beskytte enkeltindivider mot overgrep fra systemet, som har et så selvmotsigende omdømme som Diskrimineringsnemnda. Nå, tre år etter at nemnda skulle tjene som «lavterskeltilbud for varslere» og med 113 avgjorte varslerklager, har altså kun en eneste varsler fått medhold, det vil si i sak 22/1334. Kort oppsummering av sak 22/1334; Varsleren, en kvinnelig arbeidstaker i Bærum kommune, varslet internt om kritikkverdige forhold ved arbeidsmiljøet, inkludert fryktkultur og klikkdannelser. Varslingen ble formidlet til verneombud, avdelingsledelse og kommunens varslingsråd, i samsvar med arbeidsmiljøloven §§ 2 A-1 og 2 A-2. Etter varslingen ble hun innkalt til et møte for å redegjøre for forholdene hun hadde varslet om, omplassert til et annet arbeidssted, pålagt å ta ferie/permisjon da hun ønsket å komme tilbake i jobb, og opplevde manglende oppfølging under sykemelding. I tillegg ble hun utsatt for underskriftsk

Av alle institusjoner i Norge som på papiret skal beskytte enkeltindivider mot overgrep fra systemet, er det få som har fått et så selvmotsigende omdømme som Diskrimineringsnemnda. Da myndighetene i 2021 vedtok at nemnda skulle kunne behandle saker om gjengjeldelse etter varsling, ble det lansert som et “lavterskeltilbud” for varsleren, et alternativ til rettssaker med høy økonomisk og emosjonell risiko. Men nå, tre år og hele 113 avgjorte varslerklager senere, står ett faktum tilbake som en svært avslørende dom over hele prosjektet: Diskrimineringsnemnda har gitt medhold til varsleren i én eneste sak! Hva slags lavterskeltilbud er dette, når terskelen for faktisk rettsvern er enda høyere enn hos de notorisk varslerfiendtlige norske domstolene? Fra lov til praksis: Et svik i struktur Det juridiske fundamentet for Diskrimineringsnemndas virke bygger på et sentralt prinsipp: arbeidsgivers erstatningsansvar i varslingssaker er objektivt. Det vil si at varsleren ikke trenger å bevise inten

I et fungerende demokrati skal det finnes grenser for hva makten kan gjøre mot individet, og for hva den kan slippe unna med. Det er derfor vi har domstoler, frie medier og en forvaltning som skal være underlagt kontroll. Men gang på gang viser historien oss at når makt begår overgrep, så følges det ikke av straff, men av unnskyldninger, tåkelegging og frikjennelse. Ikke minst fra de instansene som skulle vært garantistene for rettssikkerheten: domstolene og de som skal passe på domstolene, dvs. pressen. Vil i den forbindelse vise til to saker fra Storbritannia som i nyere tid har rystet mange i Norge, fremkalt reaksjoner som vantro og sinne, men likevel også fulgt av den sedvanlige beroligende vissheten om at noe slikt i alle fall ikke kan skje i redelige Norge. I Post Office-skandalen ble hundrevis av postansatte dømt for underslag og bedrageri, basert på data fra et feilprogrammert IT-system utviklet av Fujitsu. Postledelsen visste at systemet sviktet, men valgte likevel å forfølge