I en tid der tilliten til våre ledere sprekker opp som en tynn ishinne over dypt vann, kan vi like godt dykke litt ned i dypet. Norge, vårt lille land som velter seg i høye tillitsbarometre og lave korrupsjonsindekser, har så lenge jeg har levd blitt fremstilt som et fyrtårn av transparens og integritet.


Etter årtusenskiftet synes forekomsten av stygge avsløringer å avdekke at dette fyrtårnet ikke bare har noen riper i malingen. Med «Epstein-Files» kommer også følelsen av dråpen som får begeret til å flyte over. Det er nesten så man kan ane noe i retning av en # METOO kampanje rettet mot våre samfunnstopper. Mange oppfatter «Epstein-files» som en sterk bekreftelse på eksistensen av en korrupt og selvorientert holdning blant samfunnseliten, som egentlig skulle hatt folkets ve og vel i fokus.

Dessverre har det gjennom mange år kommet den ene historien etter den andre som avdekker en samfunnselite som blander sine personlige interesser med offentlig ansvar, og som i tillegg aktivt motarbeider mekanismer for innsyn og kontroll. Jeg kan i den forbindelse ikke dy meg fra å se nærmere på to sentrale figurer i dette dramaet, nemlig Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, og hvordan deres egne handlinger, eller mangel på sådanne, viser frem et tilsvarende mønster av habilitetsbrudd, økonomiske ugler i mosen og en sterk motvilje mot å la lyset slippe inn.

Koblingene til Epstein-nettverket

Apropos lyset, så er det greit å vise til venstrepolitikeren Abid Raja og hans stadige forsøk på å innføre et lobbyregister på Stortinget. Raja har forsøkt å få gjennomslag for et slikt register ganske lenge, men like lenge er han stemt ned av de de store partiene, hver gang.

Det er vel ingen grunn til å repetere Epstein-saken for noen i disse dager. Men denne mannen bygde systematisk et nettverk av innflytelsesrike personer gjennom donasjoner, lån og sosiale arrangementer, ofte på sin egen private øy i Karibia, der alvorlige overgrep skal ha funnet sted. I januar 2026 ble nye «Epstein-files» frigitt, og som avslørte alle disse koblingene til norske samfunnstopper som Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Thorbjørn Jagland, Børge Brende og kronprinsessen.

Med det som avdekkes omtrent hver eneste dag, er det ikke mulig å forklare det med «feilvurderinger», slik de involverte synes å gjøre. Det er heller et mønster hvor økonomisk og sosial tilgang virker å trumfe nasjonale interesser, og der fravær av kontroll og rapporteringsplikt lar slikt florere uten konsekvenser.

Støres rolle og mønsteret fra UD-tiden

Statsminister Jonas Gahr Støre har selv vært rask til å kritisere flere av disse aktørene. I februar uttalte Støre at både kronprinsesse Mette-Marit og Thorbjørn Jagland har utvist «dårlig dømmekraft» og at de bør ta sterk avstand fra Epsteins handlinger. Det høres sikkert fint ut, men da kan man jo se litt nærmere på Støre selv.

Som utenriksminister fra 2005 til 2012 ga han millioner i bistandsmidler til International Peace Institute (IPI), ledet av Rød-Larsen, uten tilstrekkelig kontroll. Riksrevisjonen kritiserte dette skarpt i 2021, blant annet at UD ikke fulgte opp budsjetter, rapporter eller regnskaper, og habilitetsspørsmål ble konsekvent ignorert. Dette var i samme periode som Epstein donerte til IPI, og dessuten ga personlige lån til Rød-Larsen. Støre satt altså i en posisjon der han kunne ha grepet inn, men det gjorde han altså ikke.

I dag, som statsminister, støtter han riktignok en granskning via Stortingets kontrollkomité, men motsetter seg en uavhengig, ekstern granskning av UDs rolle, noe opposisjonen har vanskelig for å begripe. Mange mener Støre med dette forsøker å unngå søkelys på egne beslutninger.

Aksjehandel og habilitet i Høyre

Erna Solberg, Høyre-leder og tidligere statsminister, har også vært ute og kritisert Epstein-koblinger, som da hun kalte Børge Brendes kontakt med Epstein for «kritikkverdig» og sa han «burde vite bedre». Men hun har sine egne svin på skogen. Under hennes statsministerperiode fra 2013 til 2021 handlet ektemannen Sindre Finnes aksjer aktivt, godt over 3000 transaksjoner, inkludert 72 ganger i ett selskap alene. Dette inkluderte kjøp og salg i selskaper som kunne være påvirket av regjeringens beslutninger, noe som reiser spørsmål om innsideinformasjon.

Solberg har i ettertid innrømmet at hun visste om ektemannens børsvirksomhet, men ikke om omfanget. Selvkritikken gikk mest på at hun «burde ha spurt og gravd mer». Hun har angivelig bedt mannen lage en full oversikt, men saken har ført til habilitetsdebatt og mistanke om at personlige økonomiske interesser blandet seg med offentlig rolle.

Motviljen mot åpenhet og kontroll

I 2023 foreslo Støre-regjeringen endringer i offentleglova som ville tillate at organinterne dokumenter ble holdt skjult fra offentlige journaler, ikke bare innholdet, men eksistensen av dem. Argumentet var behov for en «fortrolig sfære» for politiske prosesser, men heldigvis ble dette møtt med massiv kritikk. Presseorganisasjoner mente noe slikt ville umuliggjøre kontroll med maktens gjøren og laden. Også jurister gikk offentlig ut og omtalte forslaget som et angrep på transparens. Forslaget ble til slutt skrotet etter over 3400 høringsinnspill!? Tendensen var bekymringsfullt klar; regjeringen, med støtte fra Ap og Sp, forsøkte å begrense innsyn samtidig som de snakket om åpenhet.

Abid Raja fra Venstre har gjentatte ganger foreslått et lobbyregister, et offentlig arkiv der PR-byråer, organisasjoner og næringslivstopper må registrere sine forsøk på å påvirke politikere. Raja mener dette er nødvendig for å gjenreise tilliten, etter en rekke habilitetsskandaler. Likevel har flertallet på Stortinget, dvs. Ap, Sp og Høyre stemt det ned, hver gang. Argumentene deres er «unødig byråkrati» og at det kunne ekskludere vanlige borgere. Raja med flere, mener det er paradoksalt at det skal være strenge regler for forvaltningen, men nærmest mørklagte korridorer i Stortinget. Som et kompromiss kom en utredning om saken i 2024, men den fremstår mest som en taktikk for å få det hele til å smuldre opp.

Varslervernet som forvitrer

Når man ser på denne påfallende motviljen til åpenhet, er det grunn til å gjøre seg noen refleksjoner over hvorfor varslervernet aldri har blitt noe bedre etter innføringen av lovens varslervern i 2007, tvert imot har det bare blitt verre og verre. Alle politikere er selvfølgelig offisielt unisont enige om viktigheten av et godt varslervern. Stortinget vedtok og regjeringen satt i 2021 Diskrimineringsnemnda til å utøve «lavterskeltilbudet» til de varslerne som opplevde å bli gjengjeldt av sine arbeidsgivere. Dette skulle markere viljen til et sterkere vern, selv om de store partiene ikke ville ha noe selvstendig varslingsombud. Også da kom det argumentasjon om «unødig byråkrati». I dag vet svært mange at Diskrimineringsnemda er en alvorlig felle for varslere, hvor ingen i praksis vinner frem.

Regjeringen har gjentatte ganger lovet bedre beskyttelse. I 2026 skjerper regjeringen innsatsen for et seriøst arbeidsliv, med tydelige oppdrag til Arbeidstilsynet om å sikre trygge forhold og redusere sykefravær. Likevel blir det ikke bedre. Hvorfor? Fordi enighet på papiret ikke omsettes til reell og etterprøvbar handling, alt er nærmest en fasade.

Eliten beskytter sine egne

Med alle de varslersakene vi har i Norge er det selvsagt at våre politikere vet dette, men systemet slik det er tjener makten. Et svakt vern avskrekker avsløringer, og eliten beskytter seg og sine.

Selv uten «Epstein-files» ser vi et klart mønster, og vi har gjort det lenge. Manglende innsyn og kontrollmekanismer lar personlige nettverk og økonomiske interesser florere. Støres UD-penger til Rød-Larsen uten oppfølging minner for eksempel om Epsteins donasjoner. Solbergs ektemanns aksjehandel-virksomhet minner om de personlige lånene fra Epstein.

Motstanden mot lobbyregister og forsøkene på endringer i offentleglova viser ganske tydelig at litt for mange blant «eliten» ønsker å beskytte sine lukkede nettverk. Og det elendige varslervernet passer helt utmerket inn. I et land som styres med høy grad av tillit fremfor åpenhet, innsyn og kontroll er det lett for noen og enhver å falle for fristelsen. Dessverre er de åpenbart litt for mange blant de folkevalgte og i deres nettverk.

Et oppgjør med blind tillit

I sitt intervju med Klassekampen 2. februar 2026 sa den norsk-franske korrupsjonsjegeren Eva Joly at nordmenn må se å komme seg ut av kosefjøset, og slutte å tro at tilliten ikke misbrukes av samfunnstopper i lukkede nettverk. Det er ikke vanskelig å være enig i. Det er på tide å gjøre noe som virkelig monner.

God søndag.