I 2008 ble Øyvind Tenold sjef for Politiets sikkerhetstjeneste i distrikt Vest. I juni 2022 ble han sagt opp fra stillingen, etter å ha varslet til Justisdepartementet om atferden til de øverste lederne i politietaten.

Fra intern kritikk til åpent brudd

Saken startet kanskje allerede i 2012, ved at daværende PST-sjef (og senere politidirektør) Benedicte Bjørnland fikk en e-post av Tenold. Han hadde funnet et dokument om Anders Behring Breivik i PSTs arkivsystem og spurte PST-sjefen hvorfor dokumentet ikke var sendt 22. juli-kommisjonen. I årene etter fulgte han opp med flere kritiske e-poster til Bjørnland, om både store og mindre ting. Tenold var klar over at spørsmålene ble ansett som «plagsomme», men mente likevel det var viktigere å si ifra.

Ny konflikt

Høsten 2015 ansatte han tre personer i sitt PST-distrikt. Tenold intervjuet dem alle og laget innstillingen selv. Bjørnland kritiserte ansettelsesprosessen skriftlig og forsterket kritikken i et nytt brev.

I februar året etter skrev den allerede involverte politimester Kaare Songstad, som også var Tenolds nærmeste overordnede, en e-post til Bjørnland, med kopi til flere ledere ved PST-hovedkontoret. Han skrev: «Vi må lande dette på en eller annen måte. Nå har det tydeligvis skåret seg skikkelig» Og så spurte han om det var noen forslag.

Ønsket utfall

Bjørnland og Songstad møttes i november samme år, og her ble de enige om at Tenolds forhold til PST-ledelsen sentralt var «lite holdbart». Bare måneden etter, i desember 2016, skrev Bjørnland til Songstad på følgende vis: «Jeg slutter ikke å forundres over at Øyvind tillegger oss motiver vi åpenbart ikke har. Regner med at du er et tydelig korrektiv til slike spekulasjoner».

Det neste året fortsatte i samme spor. I mars 2017 planla Bjørnland et møte som to av hennes nærmeste ledere skulle ha med Songstad, varsleren Tenold og noen seksjonsledere. Til Songstad skrev hun at først ville hun ha et møte uten Tenold, for å bli enige om en «felles strategi og ønsket utfall overfor Øyvind.» I tillegg skulle mottakerne passe på å fremstå «likt og i takt».

Tenold varsler

Det går ytterligere ett år, og i mars 2018 varslet Tenold gjennom et 63 siders langt brev. Varselet tok for seg flere kritikkverdige forhold i PST, også det han oppfattet som feilvurderinger og interne mangler helt siden 2012 og fremover. Videre varslet han på den øverste politiledelsens atferd, inklusive sin egen leder Kaare Songstad, og hvordan han opplevde seg gjengjeldt for å ha sagt ifra om kritikkverdige forhold.

Benedicte Bjørnland klatret videre og ble i 2019 ny politidirektør i Politidirektoratet (POD), og med det ble hun politisektorens øverste faglige leder. Senest fra dette tidspunktet ble også POD involvert i saken.  

Et effektivt verktøy

Om du varsler innenfor en ordinær virksomhet, er fellesnevneren at varsleren blir eliminert gjennom personalsporet. Dersom du varsler i politiet, og spesielt i undervirksomheter som PST, der stillingen din hviler på klarering, autorisasjon og et sikkerhetsregime, har arbeidsgiver et svært effektivt verktøy mot deg. Det virker alltid og det brukes.

For ingen autorisasjon, ingen jobb. Og det som gjør verktøyet så effektivt er at det brukes i en lukket prosess. Det trengs ingen bevis for den ansattes faktiske illojalitet og innsyn og kontradiksjonsrett kan nektes og ignoreres. Dessuten behøver man ikke frykte å måtte offentlig redegjøre for vedtakets begrunnelse. Det eneste som trengs er altså å flytte varsleren fra det arbeidsrettslige terrenget og inn i det sikkerhetsmessige. Da kan maktmisbruket for alvor begynne.

VG graver

Likevel, i tilfellet med Tenold gikk det ikke helt slik makten ønsket. VGs gravejournalister avdekket flere hendelser som politiledelsen neppe tenkte på. Selv om man forsøker å holde tette skott rundt tiltak som ikke tåler offentlighetens lys, kommer ting på avveie. E-poster, møtedokumenter, brev, fakturaer koordineringer, bestillinger, diskusjoner og betalinger rundt prosessen, legger igjen spor som andre kan nøste i.

Tabbene

Det var akkurat det VG gjorde, og det ledet til avsløringene om hvordan Tenold ble ansett som et kranglevorent problem, som politiledelsen ville bli kvitt. Det første VG avdekket var hvordan prosessen mot varsleren ble forsøkt fremstilt som noe annet enn den var. Den omvarslede politimesteren Songstad hevdet at dette egentlig aldri hadde vært noen personalsak, og at det ikke fantes noen bestilling om å vurdere Tenolds personalmessige forhold. Men i et avslørende brev, sendt fra POD i desember 2019, stod det at Songstad hadde kontaktet POD for «personaloppfølging i en konkret sak». I mars året etter, dokumenterte POD igjen sin involvering, med en e-post hvor det stod; «oppfølging av saken i personalsporet».

Den neste tabben synliggjorde hvordan toppledelsen utad fremstilte seg med integritet, men handlet uten. Igjen var det Songstad som uttalte seg, til tross for at han burde holdt helt munn, etter selv å ha erklært seg inhabil i behandlingen av varsleren Tenold. Høylytt nektet han for at det fantes noen bestilling eller styring mot Tenold. Men da hans stedfortreder i saken, politimester Hans Vik skulle vurdere Tenolds sikkerhetsklarering, fikk Vik følgende beskjed fra Songstad: «Fra vår side er det en bekymring tilknyttet den sikkerhetsmessige skikketheten til Tenold».

Den tredje tabben kom da VG fikk tak i dette skrivet som Bjørnland sendte til Songstad og andre i politiledelsen, hvor det stod at hun ville ha et møte med dem for å bli enige om en felles strategi og ønsket utfall for Tenold. Og at de i den forbindelse måtte fremstå «likt og i takt». Med andre ord et utfallsmål som Tenold neppe ville sette pris på.

Den fjerde tabben ble avdekket da VG synliggjorde den omfattende kontakten mellom Vest-politidistrikts advokat og POD, også det i forkant av innstilling om oppsigelse av Tenold. Åpenbart uten å være klar over hva VG satt på, nektet Songstad for en slik kontakt.

Dobbeltautorisasjon

Innfallsvinkelen med å bruke dobbeltautorisasjon ble ifølge VG lansert mot Tenold høsten 2019, året etter Tenolds varsel til Justisdepartementet. I et internt PST- brev og mens Tenold var i permisjon, stod det å lese: «Slik PST ser det vil en eventuell autorisasjon fra sjef PST stå i fare for ikke å være rettslig bindende». Setningen indikerer at selv om Tenold skulle bli autorisert, kunne man senere hevde at autorisasjonen ikke gjaldt eller var gyldig.

I februar 2020 ble Tenold klarert av politimester Hans Vik, som gjennomførte den på vegne av inhabile Songstad. Vik hadde ingenting negativt mot Tenold, og klarerte ham til tross for Songstads press. «Da var jeg formelt klar til å gjeninntre i stillingen», sa Tenold.

Men plutselig var ikke Viks autorisasjon lenger tilstrekkelig. I oktober 2020 fikk Tenold beskjed om at også Sjef- PST måtte autorisere ham. Tenold undret seg over dette, for det var en rutine han aldri hadde hørt om. Det hadde heller ikke politimester Hans Vik, som dessuten mente at noe slikt var det ikke rettslig grunnlag for.

Oppsigelse og rettsprosess

Og så kom juni 2022. Tenold nektet to ganger å møte til Sjef-PSTs autorisasjonssamtale, fordi han oppfattet prosessen som en felle. Til VG uttalte Tenold: «Det er min overbevisning at de konstruerte et vilkår for autorisasjon for å kvitte seg med en varsler.» Og oppsagt ble han, kort tid etter. Siden Tenold nektet å møte til autorisasjonssamtalen, sa de ham i stedet opp for å ha brutt sine tjenesteplikter.  

En sommerdag i 2025 kom saken for tingretten. Songstad påstod i sin vitneforklaring at han høsten 2017 var bevisst på at den lokale PST-sjefen måtte autoriseres av PST sentralt. Han forsøkte tydeligvis å legitimere den offentlige påstanden om når denne rutinen ble etablert. Men hvordan kunne han være bevisst på eksistensen av rutinen høsten 2017, når sjef-PST selv hadde uttalt at den ikke trådte i kraft før i 2018?

De to personene som i Tenolds fravær, vikarierte som PST-leder i vest fra 2017 til 2020, måtte aldri gjennomgå noen autorisasjon fra PST. Da Songstad ble konfrontert med dette, svarte han: «Det var kanskje en feil..».

Deretter ble han spurt, på tidspunktet Tenold ble avkrevet dobbeltautorisasjon, om PST noen gang hadde autorisert noen i PST-enheten i hans distrikt. Songstad svarte: «Det er egentlig et godt spørsmål. Jeg kan ikke komme på at noen av dem i Vest er blitt det».

«Gal lovforståelse»

Lite overraskende endte tingrettsprosessen i en fortsatt ikke rettskraftig dom som favoriserte makten. Tenold tapte jobben, stillingen og posisjonen. Det som på nesten latterlig vis fremstilles som statens tap, var at de måtte betale en symbolsk sum på 114 000 kroner, for at de «på gal lovforståelse» hadde tilbakekalt sikkerhetsklareringen til Tenold.

Det er neppe tilfeldig at hoveddommer Ingvild Boe Hornburg valgte denne formuleringen. Når en så tydelig og grov intensjonell gjengjeldelse omgjøres til «gal lovforståelse», vasket hun samtidig ren den omvarslede politiledelsen. De hadde underforstått ikke gjort noe annet galt enn å tolke loven litt feil. Men Tenold-saken bar overhodet ikke preg av inkompetente jurister, misforståelser eller uhell, men av styring, koordinering, rolleblanding og maktmisbruk.

Med motiv og metode fjernet, og selv om grunnlaget for autorisasjonssamtalen var tuftet på «gal lovforståelse» konkluderte dommeren likevel med at Tenold «brøt med sine tjenesteplikter da han gjentatte ganger nektet å møte til samtalen», og derfor at vilkårene for oppsigelse var oppfylt. Varslingsprosessen og gjengjeldelsene ble taust forbigått.

Ikke medhold av betydning

Spørsmålet om «brudd på tjenesteplikter» ville i et reelt demokrati og med et troverdig rettssystem, først og fremst vært prøvet mot den omvarslede politiledelsen. Men vi lever ikke i et slikt demokrati.  

Forvaltningslovens § 6 sier at dersom en leder har en rolle i en sak som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet, skal vedkommende ikke tilrettelegge grunnlaget eller avgjøre saken, slik blant annet Songstad forsøkte seg på.

Videre sier etiske retningslinjer for statstjenesten helt eksplisitt, at ledere har et særlig ansvar for at ansatte som i god tro melder fra om kritikkverdige forhold, ikke utsettes for gjengjeldelse. Hvis en leder i praksis kjører på med represalier mot varsleren, er det et klart brudd på dette ansvaret. Igjen står Songstads atferd frem som et tydelig eksempel.

Også politiets egne etiske retningslinjer har tydelige krav til blant annet integritet, åpenhet og habilitet. En samordnet prosess, og spesielt hvor den omvarslede POD-lederen var involvert for å få varsleren ut, er i direkte konflikt med dette kravet. Habilitet ble satt til side, åpenhet ble byttet ut med det motsatte, og et ønsket resultat betød mye mer enn integritet. Tingrettsdommen har ingen slike refleksjoner.

I tillegg avsluttet hoveddommeren med å skrive: «ingen av partene har fått medhold fullt ut, og etter rettens syn har heller ikke staten fått medhold av betydning».

Nei vel? Det er tvilsomt om «staten» ved den omvarslede politiledelsen, synes en skarve månedslønn har ødelagt noe som helst for målet, som var å få varsleren Tenold ut av politietaten. Det er å anta at de ser på utfallet som en knusende og viktig seier hvor signalet er at «staten bestemmer»!  

God søndag.