I 2018 skjerpet Norge arbeidsmiljøloven for å gi varslere et sterkere vern. Årsaken var behovet for å få deg og meg til å tørre å si ifra om alvorlige forhold, som ellers vil koste samfunnet hundrevis av millioner kroner hvert eneste år.  Varsling skulle altså bli tryggere, gjengjeldelsene skulle stoppes, og arbeidsgivere skulle holdes ansvarlige for ussel håndtering av kritikkverdige forhold. I stedet har det hele endt opp i et paradoks.

Varslere straffes hardere i dag enn før lovendringene. Domstolene og Diskrimineringsnemnda saboterer aktivt lovens intensjon. Arbeidsgivere har blitt mer bevisste og flinkere til å omgå vernet, og riksmediene bryr seg lite.


Hvordan kunne det gå så galt?

De viktigste endringene i lovens varslervern ble vedtatt i 2018. Varsling fikk et eget kapittel i arbeidsmiljøloven, kapittel 2 A. Dette for å tydeliggjøre regelverket og styrke vernet. Loven fikk for første gang lovfestede definisjoner av varsling, av kritikkverdige forhold og hva som utgjør gjengjeldelse. Dette skulle gjøre slutt på tolkningstvil og smutthull der arbeidsgivere hevdet at «dette er ikke et varsel», eller lignende.

Videre ble ethvert negativt tiltak mot varsler, som følge av varsling, forbudt. Vernet gjelder uavhengig av hvilke kanaler varsleren bruker for sitt varsel, være seg internt, til et tilsyn, til media eller for eksempel til en advokat.

Omvendt bevisbyrde ble spisset ytterligere. Som før må arbeidsgiver bevise at negative tiltak mot varsler ikke skal anses som en gjengjeldelse. I tillegg kom objektivitetsregelen inn, en regel som sier at uavhengig av arbeidsgivers skyld skal enhver negativ hendelse anses som en gjengjeldelse, dersom hendelsen har sammenheng til varselet. For eksempel skal en tilfeldig løsmunnet avsløring av varslers identitet, i strid med varsler ønske, anses som en gjengjeldelse. Kanskje var det ikke med intensjon at varslerens navn ble avslørt, men hendelsen var negativ og i direkte sammenheng til varselet. Det skal ifølge den skjerpede lovteksten utløse erstatningsplikt for arbeidsgiver.

Domstolene/Diskrimineringsnemnda

På papiret var dette et stort fremskritt, men uten at det foreligger en vilje til å følge loven er den lite verd. Dagens statistikk fra både domstolene og kanskje spesielt Diskrimineringsnemnda, viser ettertrykkelig at varslere ikke kan regne med lovens varslervern om de ønsker vern og/eller erkjennelse/erstatning for gjengjeldelsene de har blitt utsatt for.

I stedet for å praktisere loven slik den er skrevet, gjør domstolene nesten konsekvent det motsatte. Det stilles svært urimelige krav til varsleren, ikke minst bevis. Når dette likevel innfris, blir det ignorert og visket ut når dom foreligger i tiden etter rettsprosessen. Da ser man ikke minst hvordan arbeidsgivers udokumenterte «forklaringer» godtas uten forbehold. Gjengjeldelsene bagatelliseres, omskrives eller tildekkes, og gjerne med ord som “konflikt” eller “kommunikasjonssvikt”.  I praksis er lovens krav om omvendt bevisbyrde snudd på hodet. Når domstolene ikke følger loven, forsvinner også den preventive effekten av loven.

Arbeidsgivere

Arbeidsgivere og spesielt deres advokater, har naturligvis fått med seg dette, og bruker det bevisst. De har tilpasset seg signalene og hvordan varslervernet kan omgås. Det er mer bruk av omdømme- og skikkethetsargumenter mot varsleren. Tydeligere og mer omfattende enn før, brukes også «psykologisering» og sykeliggjøring av varsleren. Ustabile personer kan avskrives som noen trussel. Oftere og mer komplekst enn tidligere er dessuten administrative sanksjoner pakket inn som «driftsbehov» eller «tillits/taushetsbrudd». Vi ser videre økt bruk av eksterne utredninger, som regel i regi av et advokatfirma, med et stramt og styrt mandat for å frikjenne ledelsen. Dette er for lengst blitt et lukrativt milliardmarked. Advokatfirmaene tjener penger, og virksomhetsledere beholder sine jobber, enten på skattebetalernes eller den private virksomhetens økonomiske bekostning.

Konsekvens

I dagens Norge har vi fått et varslerlandskap skreddersydd for gjengjeldelse. Den som sier ifra, står i dag i et kraftig forverret klima. Flere og flere rapporterer om gjengjeldelser som hevn, isolering og karrierestopp, ikke bare fra virksomhetsledelsen, men også fra kolleger i linjen. Det har blitt enda vanligere å angripe varsleren, ikke varselet. Mange varslere, og særlig i offentlig sektor, forlater yrket permanent. Og det rådende underliggende synet på varsling er ikke at det konstituerer forbedringsarbeid, men at det er illojalt, et svik mot virksomheten.

Så det vi ser er at selv om jussen er endret, har ikke kulturen endret seg. Det er ingen reell sanksjon mot arbeidsgivere som bryter varslingsvernet, selv ikke i de få tilfellene varslere vinner frem. Domstolene støtter arbeidsgivers narrativ og påstander, til tross for lovtekstens klare ordlyd.

Hvis våre politikere mener alvor med varslervernet, må minst tre ting skje:

  1. Lovens intensjon må gjenspeiles i domstolenes praksis.
  2. Arbeidsgivere som gjengjelder må møte reelle konsekvenser, økonomisk og personlig. Så det svir!
  3. Varslere må få reell og uavhengig støtte, ikke overlates til HR og interne prosesser som er rigget mot dem.

God søndag.