Forrige gang viste Monsens Revelje til hvordan arbeidstakeren «Heidi» i Barnevernstjenesten i Nordre Follo kommune, endte med å varsle etter å ha observert behandlingen en kollega ble utsatt for etter dennes varsling om et uforsvarlig arbeidsmiljø i avdelingen. Det Heidi ble vitne til sjokkerte henne. Fremfor at ledelsen løftet frem det kollegaen satte lys på, og deretter søkte løsninger, ble varsleren i stedet isolert og utstøtt. Med ledelsens narrativ i ørene gikk det ikke lang tid før også medarbeiderne samlet seg mot varsleren. Det var henne det var noe feil med, ikke arbeidsmiljøet og ikke lederne. Heidi anså det som utspilte seg til å være i alvorlig strid med varslerbestemmelsene. Hun kunne ikke sitte stille og se på, og med det ble hun barnevernavdelingens neste varsler. Hennes varsel ble til en grundig, dyptpløyende dokumentasjon som tok for seg hvordan kollegaen, etter hennes varsel, ble møtt med gjengjeldelse, mistenkeliggjøring og en snikende, stilltiende aksept for uteste

Dagens innlegg er innledningen til flere publiseringer som vil komme i Monsens Revelje i tiden fremover. Det gjelder en pågående varslingssak i barnevernstjenesten i Nordre Follo kommune, som for tiden er gjenstand for flere kritiske oppslag i lokalavisen Østlandets Blad. Denne lokalavisen, i likhet med våre riksmedier, er bundet av ulike restriksjoner som for eksempel økonomi, stabsressurser og ikke minst «vær varsom» plakater, plakater som mest synes å være til gunst for overgriperne i samfunnet. Monsens Revelje er derimot en privat blogg som kan fly ganske høyt under landets ytringsfrihetsrammer…enn så lenge. Østlandets Blad har i sine oppslag valgt å kalle varsleren i denne saken for «Heidi», og det vil dermed også være navnet jeg vil omtale henne med. For Heidi startet det hele egentlig allerede da hun begynte i Barnevernstjenesten i Nordre Follo kommune i februar 2024. Drøye seks og en halv måned senere, 14. august 2024, sendte Heidi et varsel til kommunens varslingsmottak, et mo

Diskriminert, utnyttet, tiet i hjel vsløringene i Fri Fagbevegelse fra i fjor, om kvikksølvforgiftning av polske arbeidere på Boliden Odda og VGs ferske oppslag om gasshendelser og diskriminering på Equinors Melkøya-anlegg, har rystet mange. Historiene om farlige arbeidsforhold, åpenlys diskriminering og manglende beskyttelse for utenlandske arbeidere i Norge er imidlertid på ingen måte noe nytt, men de fortsetter å sjokkere mange av oss. Det som kanskje ikke er like sjokkerende men på sin side like rystende, er hvordan våre stortingspolitikere, fagforeninger, tilsynsmyndigheter og andre myndigheter – selve bærebjelkene i vårt demokratiske system – bare tier i hjel problemene. De marsjerer stort sett i beskyttende takt med landets mer og mindre mektige aktører. De som bygger landet vårt, både nordmenn og fremmedarbeidere, spesielt fremmedarbeidere, lar de altfor ofte gå for lut og kaldt vann. Det kan nesten ikke beskrives på annen måte. Når Filip Dittmann, en polsk snekker, lå på Hauke

Det er ikke første gang jeg skriver om våre medier, og det blir heller ikke den siste. For det er vanskelig å la være, når vi ser hva de i økende grad representerer og presenterer for landets innbyggere. Mange vil ha større utbytte av å lese Donald Duck enn å klikke seg inn på de daglige overskriftene som fyller nyhetsfeedene. Tidligere tiders agurksaker har blitt helårsjournalistikk; lettvint, overfladisk og totalt uten substans. Men problemet stopper ikke ved useriøs prioritering. Det langt mer alvorlige er at det i dag foregår overgrep; reelle overgrep mot mennesker i møte med offentlige instanser og etater som egentlig er satt til å beskytte dem. I møte med dette må man spørre: Kan mediene fremdeles sies å være samfunnets fjerde statsmakt? Har de fremdeles rollen som kritisk vaktbikkje, eller har de for lengst blitt lydige hushunder for dem de skulle vokte? Makten og medienes unnfallenhet Store mediehus er i dag tett integrert i samfunnets maktstrukturer. De er ikke lenger en utenf

Som jeg skrev forrige uke er det få institusjoner i Norge, som på papiret skal beskytte enkeltindivider mot overgrep fra systemet, som har et så selvmotsigende omdømme som Diskrimineringsnemnda. Nå, tre år etter at nemnda skulle tjene som «lavterskeltilbud for varslere» og med 113 avgjorte varslerklager, har altså kun en eneste varsler fått medhold, det vil si i sak 22/1334. Kort oppsummering av sak 22/1334; Varsleren, en kvinnelig arbeidstaker i Bærum kommune, varslet internt om kritikkverdige forhold ved arbeidsmiljøet, inkludert fryktkultur og klikkdannelser. Varslingen ble formidlet til verneombud, avdelingsledelse og kommunens varslingsråd, i samsvar med arbeidsmiljøloven §§ 2 A-1 og 2 A-2. Etter varslingen ble hun innkalt til et møte for å redegjøre for forholdene hun hadde varslet om, omplassert til et annet arbeidssted, pålagt å ta ferie/permisjon da hun ønsket å komme tilbake i jobb, og opplevde manglende oppfølging under sykemelding. I tillegg ble hun utsatt for underskriftsk

Av alle institusjoner i Norge som på papiret skal beskytte enkeltindivider mot overgrep fra systemet, er det få som har fått et så selvmotsigende omdømme som Diskrimineringsnemnda. Da myndighetene i 2021 vedtok at nemnda skulle kunne behandle saker om gjengjeldelse etter varsling, ble det lansert som et “lavterskeltilbud” for varsleren, et alternativ til rettssaker med høy økonomisk og emosjonell risiko. Men nå, tre år og hele 113 avgjorte varslerklager senere, står ett faktum tilbake som en svært avslørende dom over hele prosjektet: Diskrimineringsnemnda har gitt medhold til varsleren i én eneste sak! Hva slags lavterskeltilbud er dette, når terskelen for faktisk rettsvern er enda høyere enn hos de notorisk varslerfiendtlige norske domstolene? Fra lov til praksis: Et svik i struktur Det juridiske fundamentet for Diskrimineringsnemndas virke bygger på et sentralt prinsipp: arbeidsgivers erstatningsansvar i varslingssaker er objektivt. Det vil si at varsleren ikke trenger å bevise inten