Det er ingen hemmelighet at det er forbundet med høy risiko å varsle om kritikkverdige forhold som norske arbeidsgivere ønsker å holde skjult. Mange norske arbeidstakere som har løftet stemmen, har fått erfare hvor lite reell beskyttelse som ligger i arbeidsmiljølovens varslerbestemmelser når arbeidsgiver velger å heller gå etter den som har sagt ifra. Men hva skjer når varsleren i tillegg er en fremmedarbeider? En innleid polsk sveiser eller litauisk betongarbeider? En som vi dessverre også vet i praksis har dårligere arbeidsvilkår, mindre nettverk, svakere språkferdigheter og færre rettigheter enn en norsk kollega? Det korte svaret er: Det går enda verre. Norske varslere i konflikt med arbeidsgiver møter som regel utfrysing, gjengjeldelse og fullstendig systemsvikt, det er eksemplifisert utallige ganger her på Monsens Revelje. Men for fremmedarbeidere i en slik posisjon er denne virkeligheten faktisk dobbelt brutal. Disse arbeiderne står enda mer alene, i tillegg fanget i et landska

Siden jeg fra 2018 startet opp bloggen Monsens Revelje, har det etter hvert blitt betydelig med dokumentasjon rundt varslingsinstituttets reelle vilkår og funksjon, det vil si i et omfang som burde gjort enhver diskusjon kort. Det som kan konkluderes er ikke basert på synsing eller rykter, men dokumenter som skriftlige uttalelser, avtaler, e-post-utvekslinger, referater og ikke minst lydopptak. Enhver konklusjon jeg slår fast i bloggen, bygger på sammenhengene mellom disse og de utvilsomme mønstrene som blir synlige. Likevel opplever jeg samme respons igjen og igjen: De som selv har møtt systemsvikt, ser dette umiddelbart. Andre derimot, avviser både bevis og godt underbygget budskap simpelthen ved å avvise budbringeren. Det er fristende å kalle denne avvisningen for kynisme, og i en del tilfeller er det kanskje riktig. Da tenker jeg særlig på tilbakemeldinger fra justissektoren, garvede politikere og andre som faktisk kjenner systemet inngående. De protesterer og avviser, men mot bed

Forrige søndag skrev reveljen om hvordan Diskrimineringsnemnda i praksis fungerer som et statlig instrument for gjengjeldelse mot varslere. Denne gangen ser vi nærmere på hvordan også arbeidsgivere direkte påvirker utfallet, og hvordan nemndas egne medlemmer bidrar til at konklusjonen som regel er gitt lenge før saken er ferdigbehandlet. Flere saker viser at arbeidsgivere, særlig kommunale, ikke nøyer seg med å forsvare seg mot varslerens anklager. De går aktivt inn for å eie og forme hele prosessen. Dokumenter Monsens Revelje har fått innsyn i, viser hvordan kommuner underveis i behandlingen truer nemnda med rettslig prøving dersom vedtaket går mot dem. Ser man på nemndas statistikk for utfall i varslingssaker, er det grunn til å tro at denne strategien er med å påvirke nemndas vurderinger. Bærum kommune illustrerer denne mekanismen godt. Etter å ha fått et vedtak mot seg i Diskrimineringsnemnda, der varsleren ble tilkjent 30 000 kroner i oppreisning, tok kommunen nemnda og deres ved

Da er ferien over for Monsens Reveljes del, og vi er tilbake med full styrke. Igjen rettes blikket mot Diskrimineringsnemnda, og ikke uten grunn. Diskrimineringsnemnda ble lansert som varslernes nye trygghet, et “lavterskeltilbud” tilpasset dem som ikke orker eller har råd til å bli slaktet i rettssystemet. I stedet for en tung og risikofylt domstolsprosess, skulle varsleren få et rimelig, raskt og objektivt alternativ. Men tre år og mer enn 110 saker senere er fasiten både brutal og urovekkende: Én eneste varsler har fått et visst medhold. Hun ble tilkjent kr 30 000,-i erstatning etter gjengjeldelse fra Bærum kommune, men måtte likevel dekke egne sakskostnader på flere hundre tusen kroner. Statistikken avslører ikke bare hvor dyp tillitskrisen til Diskrimineringsnemnda er. Den dokumenterer rett og slett en strukturell svikt, et juridisk bedrag og..for eksempel i saken til Siri Ann Moen, en åpenbar institusjonalisert gjengjeldelse kamuflert som forvaltning. Et varslervern med påslag av

Innledning Tre søndager på rad har Monsens Revelje løftet frem en pågående varslersak fra innsiden av det kommunale velferdsapparatet, nærmere bestemt fra Nordre Follo kommune. Fortellingen viser frem en svært typisk utvikling, når det er virksomhetslederne varselet omhandler. Da vises alle flotte ord om at varslere er ønsket, at det er trygt å varsle, at man har etablerte varslingsrutiner osv., som de hule flosklene de som oftest er. Også denne saken har blitt til en typisk fortelling om maktmisbruk og stilltiende aksept for gjengjeldelse mot varslere. Men i dette tilfellet er det også en sak om et usedvanlig mot og vilje til å stå imot en overveldende motstander. Heidi, den barnevernsansatte varsleren i Nordre Follo kommune fulgte lovverket. Hun varslet internt, forsvarlig og begrunnet. Hun dokumenterte, samarbeidet, og stilte seg til rådighet. Og siden har hun stått alene. Isolert, marginalisert og eksponert for det som må beskrives som en systematisk gjengjeldelsesprosess fra komm

I de to foregående delene i denne serien har Monsens Revelje forsøkt å løfte frem en varslerhistorie som både ryster og forarger. Du har de siste to søndagene blitt kjent med Heidi, barnevernsarbeideren i Nordre Follo kommune som varslet etter å ha vært vitne til hvordan en kollega ble møtt med utfrysning og sanksjoner etter å ha ytret sin egen bekymring over avdelingens arbeidsmiljø. I stedet for å bli tatt på alvor, ble varsleren isolert, stemplet og til slutt skjøvet helt ut, med både ledere og kolleger som svært aktive pådrivere. Da Heidi selv varslet om denne behandlingen, skulle også hun snart erfare at Nordre Follo kommunes ledere ikke forskjellsbehandler de som våger å kritisere måten de leder på. Ganske umiddelbart etter Heidis varsling, ble hun i likhet med sin kollega fratatt arbeidsoppgaver, ekskludert fra møter og blant annet angrepet med spørsmål om sin virkelighetsforståelse. Også barna og familiene Heidi jobbet med ble rammet, da ledelsen viste atskillig større iver et