Linn Catalina Ertsås jobbet som helsefagarbeider og varslet om alvorlige, ulovlige forhold i et kommunalt bofellesskap i Inderøy kommune i Trøndelag høsten 2023. Det førte til oppsigelse i prøvetiden, alvorlige helseproblemer og en lang, tøff kamp. Hennes varsler avdekket omfattende brudd på beboernes rettigheter som dessuten hadde pågått siden oppstart nærmere 20 år tilbake i tid. Bakgrunn I 1988 vedtok Stortinget den såkalte ansvarsreformen, ofte omtalt som HVPU-reformen. Reformen ble gjennomført i perioden 1991–1995 og innebar en omfattende avvikling av institusjoner for mennesker med utviklingshemming. I stedet skulle kommunene etablere mindre bofellesskap og andre boformer i lokalsamfunnene, med mål om økt selvbestemmelse og et mer selvstendig liv for den enkelte. Ulovlig tvang og belønningssystem som straff Linn Catalina Ertsås ble 1. august 2023 ansatt i et slikt bofellesskap. Enkelte av beboerne hadde bodd der i opptil 18–19 år, og praksisen var stort sett uendret siden oppstar

7. mars 2026 publiserte NRK et innlegg: «Prisen for å varsle». Journalistene Bethel Britto og Ingrid Hjellbakk Kvamstø setter søkelys på en sak fra ambulansetjenesten i Finnmark der en ung ambulanselærling og senere tilkallingsvikar, anonymisert som «Ella», hevder at hun ble utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og press fra sin veileder, senere leder, anonymisert som «Kjell». Utviklingen i relasjonen Ifølge Ella utviklet forholdet seg gradvis: Fra profesjonell veiledning og tillitsfulle samtaler under lange vakter, til komplimenter begge veier og seksuelle temaer i praten. Ella beskriver at hun «ble med på» samtalene for ikke å virke prippen, og fordi Kjells godkjenning var viktig for hennes fagprøve og videre jobb. Senere skal Kjell ha foreslått og insistert på sex flere ganger, først i ambulansebilen, deretter hjemme hos ham, og senere på ambulansestasjonen (etter at han angivelig sendte kolleger ut på et «tulleoppdrag»). Ella sier hun sa nei flere ganger, men følte seg presset

I Norge loves varslere vern. Verslerne risikerer økonomisk ruin, knust karriere og total belastning. Rettsavgjørelser siden 2004 viser et system som nesten alltid frikjenner makten – og straffer den som sier ifra. Hvorfor tør så få å varsle?

Fra 1. juli i år endres loven om meldeordningen rundt alvorlige hendelser i helsevesenet. Helsepersonell har for så vidt hatt plikt til å melde alvorlige hendelser i mange år, via for eksempel avvik, internkontroll, yrkesetikk og delvis til tilsynsmyndigheter, men den spesifikke, nasjonale, umiddelbare varslingsplikten til Helsetilsynet om akkurat disse kriteriene (dødsfall/svært alvorlig skade + uventet utfall) ble utvidet til hele sektoren i 2019. Før det var det ikke like strengt og enhetlig for kommunale tjenester. Lovendringen synes utad å bære med seg en kontekst av gull og grønne skoger, at alt skal bli så mye bedre, både for pleietrengende og de som fremover skal varsle om alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Alvorlige hendelser skal ikke lenger feies under teppet, men løftes frem for å hindre gjentakelser. Kriteriene er «krystallklare»; dødsfall eller svært alvorlig skade på pasient eller bruker, enten det skjer direkte i helse- og omsorgstjenesten eller når en pa

Det er på tide å legge bort forestillingen om at de gjentatte habilitetssakene og andre skandalesaker i norsk toppolitikk først og fremst handler om uheldige feil, manglende oversikt eller enkeltstående svikt i dømmekraft. Et mønster av systematiske feiltrinn Når de samme typene brudd gjentar seg og gjentar seg, og dessuten blant politikere med lang erfaring, omfattende støtteapparat og inngående kjennskap til regelverket, blir det ikke lenger troverdig å forklare dem som tilfeldigheter. Det som trer frem, er et mønster der personlige relasjoner, familieinteresser og karrierehensyn systematisk gis forrang foran deres grunnleggende plikt som folkevalgte: å forvalte makten i folkets tjeneste. Søreide-saken og IPI-varslene Saken rundt Ine Eriksen Søreide illustrerer dette tydelig. Da hun som utenriksminister mottok varselet om forhold knyttet til IPI og Jeffrey Epstein i 2019, var det allerede kjent at dette miljøet var belastet av alvorlige anklager. Varselet handlet om mulig utnyttelse

I en tid der tilliten til våre ledere sprekker opp som en tynn ishinne over dypt vann, kan vi like godt dykke litt ned i dypet. Norge, vårt lille land som velter seg i høye tillitsbarometre og lave korrupsjonsindekser, har så lenge jeg har levd blitt fremstilt som et fyrtårn av transparens og integritet. Etter årtusenskiftet synes forekomsten av stygge avsløringer å avdekke at dette fyrtårnet ikke bare har noen riper i malingen. Med «Epstein-Files» kommer også følelsen av dråpen som får begeret til å flyte over. Det er nesten så man kan ane noe i retning av en # METOO kampanje rettet mot våre samfunnstopper. Mange oppfatter «Epstein-files» som en sterk bekreftelse på eksistensen av en korrupt og selvorientert holdning blant samfunnseliten, som egentlig skulle hatt folkets ve og vel i fokus. Dessverre har det gjennom mange år kommet den ene historien etter den andre som avdekker en samfunnselite som blander sine personlige interesser med offentlig ansvar, og som i tillegg aktivt motarbe